Imperiets hemmeligheter

Sett under ett tegner ambassadekablene som ble offentliggjort av Wikileaks i 2010 et bilde av maskineriet i et moderne imperium.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

The Wikileaks Files: The World According to US Empire. Introduksjon av Julian Assange. Verso, 2015

The Wikileaks Files gir et overblikk over materialet Wikileaks har publisert som omhandler amerikansk utenrikspolitikk. Store deler av verden er dekket, med kapitler om Europa, Latin-Amerika og Asia, og egne kapitler for spesielt viktige land som Russland, Venezuela, Israel og Iran. Det som binder de forskjellige bidragene sammen, er den underliggende forståelsen av USA som et imperium. Denne forståelsen utbroderes i de tre første kapitlene, skrevet av en anonym forfatter. Her tegnes et bilde av et USA som manipulerer, truer, lokker og tidvis griper inn med militær makt eller undercover operasjoner for å forme verden etter sine preferanser, og som gjør alt for å hindre at det vokser frem sterke rivaler. Disse preferansene er også mer eller mindre konstante uavhengig av politisk administrasjon; boken viser blant annet hvordan det meste av George W. Bushs utenrikspolitikk er blitt videreført av Obama.

Imperiet er kanskje mektig, men det er ikke allmektig.

Ifølge forfatteren er tanken om the white man’s burden i høyeste grad i live, og retorikken om nasjonal selvbestemmelse kun en strategi for å tåkelegge den amerikanske dominansen over svakere stater. Retorikken reflekterer også det som skiller det amerikanske imperiet fra tidligere imperier – at USA heller kontrollerer svakere staters regjeringer enn å lage koloniale administrasjoner. Argumentene er velkjente for alle som har studert amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten eller Latin-Amerika, så vel som for kritikere av de internasjonale økonomiske institusjonene: global markedsdominans, frihandelspress på svake stater til egen fordel, støtte til kupp mot uønskede regjeringer, og et overfladisk menneskerettighetsfokus i andre land for indirekte å støtte amerikansklojale politiske grupperinger.

Kontroverser og boikott. Boken vil ikke bare gi et overblikk over USA-imperiets anatomi; et gjennomgående poeng er å bevise at Wikileaks-materialet er undervurdert av forskere og journalister. Siden de første avsløringene kom i 2010, har organisasjonen jobbet med å utvide arkivet av dokumenter fra innsiden av den amerikanske staten. I tillegg til de som er lekket direkte til Wikileaks, har organisasjonen samlet andre lekkede eller frigitte dokumenter og gjort dem tilgjengelige i en søkbar database. Samtidig har både organisasjonen og dens grunnlegger Julian Assange vært omgitt av kontroverser. Det har vært ropt om dødsstraff; det har vært strid om utlevering til Sverige grunnet en mulig voldtektssak; Wikileaks har vært boikottet av Mastercard, Visa og PayPal. Og Chelsea Manning har vært stilt for retten.
Ifølge Julian Assanges introduksjon boikottes Wikileaks av flere mediehus og av International Studies Association (ISA), som organiserer statsvitere i Nord-Amerika og gir ut flere akademiske tidsskrifter. ISA på sin side benekter dette. Har de politiske kontroversene ført til selvsensur blant forskere og journalister? Stemmer det at materialet i liten grad blir brukt? Uansett hva man mener om Julian Assange og Wikileaks: Dersom påstandene om boikott stemmer, er det et betydelig tap for den demokratiske offentligheten.

Betimelig motvekt. The Wikileaks Files er tidvis sprikende både i form, stil og kvalitet, og hadde trengt en tydeligere redaksjonell behandling. Men innholdet er overveiende godt. Særlig kapitlene om USAs undergraving av den internasjonale straffedomstolen og om Latin-Amerika er solide. Blant annet i kapittelet om Sør-Afrika fremkommer det midlertid at Wikileaks-kablene også har sine begrensninger som kildemateriale. Boken er uansett en fin innføring i saker som lenge vil være aktuelle i forholdet mellom USA og andre deler av verden. Russlandskapittelet er en betimelig motvekt til den herskende retorikken i vestlig offentlighet. Her fremstilles landets handlinger som rasjonelle og mulige å forstå, i motsetning til den ensidige demoniseringen vi har sett i vestlige medier den siste tiden. Dette gir et langt bedre utgangspunkt for å hindre en eskalering av konfliktnivået.
Et annet poeng boken fremhever, er at leseren av ambassadekablene må huske hvem som snakker: Man kan ikke lese disse som nøytral informasjon, men må ta høyde for at den kommer fra perspektivet til den amerikanske utenrikstjenesten. Nettopp derfor er det overraskende at enkeltkapitler faller i nettopp denne grøfta. Man får for eksempel inntrykk av at det syriske opprøret og den påfølgende borgerkrigen nærmest var orkestrert av den amerikanske ambassaden.
Selv en kritisk lesning av kablene kan altså ende opp med en overvurdering av USAs makt til å styre hendelsesforløp i internasjonal politikk. Imperiet er kanskje mektig, men det er ikke allmektig.

Narsissistisk diplomati. Cablegate-materialet er ikke bare nyttig, det har også sine begrensninger. Selv om amerikansk utenrikspolitikk trer frem i et grelt lys, er mye av innholdet i kablene trivielt og viser først og fremst hvordan diplomatiet fremstår som ekstremt narsissistisk på vegne av sitt land. Antakeligvis er ikke dette annerledes for andre land, selv om deres innflytelse i resten av verden er langt mindre enn USAs. Brorparten av kablene er også stemplet «konfidensiell» eller «kun til offisiell bruk»; bare noen få er stemplet «hemmelig», mens ingen er klassifisert «topp hemmelig». Sannsynligvis foregår det langt mer under overflaten enn man får inntrykk av gjennom Cablegate – og behovet for kilder, innsyn, forskning og gravende journalistikk om USAs utenrikspolitikk vil fremdeles være der.


Aarseth er statsviter og fast bidragsyter i Ny Tid. tori.aarseth@gmail.com

---
DEL