Imperiet slår tilbake

Er Washington det nye Rom?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gjennom hele 1900-tallet var begrepet «imperium» nær ikke-eksisterende. Det var derimot ikke betegnelsen «imperialisme». Minnene etter det gamle europeiske koloniprosjektet på 1800-tallet – ikke minst det britiske – fikk ny næring i de fleste venstreradikale miljøene rundt omkring i den vestlige verden under den kalde krigens mange militære sammenstøt. «Imperium» er imidlertid noe annet. Og nå er det altså på nytt «imperium» vi diskuterer. Hva har skjedd?

Først og fremst er de intellektuelle problemstillingene og det politiske vokabularet som kjennetegnet årene etter den kalde krigens slutt blitt endret etter 11. september 2001. Noe som bare ble forsterket etter det amerikanske felttoget i Irak sist vår. 1990-tallet var tiåret for å diskutere USAs seier etter den kalde krigens slutt, og dermed dets nye rolle i den internasjonale orden – som enten unilateral hegemon, hypermakt eller myk makt. Men ikke imperium. Betegnelser som «kvasiimperialisme», «uformelt imperium» og «neoimperialisme» var forbeholdt venstreradikale politiske miljøer. Og var det ett sted imperiebetegnelsen ikke hørte hjemme var det innenfor faglitteraturen. Med unntak av historikerne, selvfølgelig, som lenge har gransket både romerske, osmanske, russiske og britiske imperieformer. Og hva ville dessuten vært mer politisk ukorrekt enn å trekke på foreldete forestillinger om imperial ekspansjon og territoriell kontroll i en globalisert verden? Alt i alt ser det ut til at globaliseringen har gjort imperietenkningen både overflødig og irrelevant. At vi likevel er vitne til en fremvekst av en ny type imperielitteratur, er dermed, mildt sagt overraskende.

Ny imperietenkning

Man kunne riktignok ane en forskyvning allerede i 2000, da de litt uortodokse neomarxistene Michael Hardt og Antonio Negri ga ut den postmoderne og filosofisk svært ambisiøse studien Empire. En bok som forsøkte å etablere ny, kritisk tenkning rundt hva som kjennetegner dagens postsuverene verdensorden. Svaret de ga var altså «imperium», og «et imperium er noe annet enn imperialisme», hevdet de. For i motsetning til imperialisme, «etablerer et imperium ingen entydige territorielle maktsentra og heller ingen enhetlige grenser». For dem okkuperer altså ikke et imperium land og riker. Et imperium har heller ikke noe klart sentrum, og er dessuten ikke direkte avhengig av å kontrollere eller dominere satellittstater. Derfor er heller ikke USA et sentrum for imperiet, ettersom ingen nasjonalstat kan styre et imperialt prosjekt. Et imperium bør i stedet, i følge Hardt & Negri, forstås som et regime – et slags biopolitisk episteme – som regulerer folks liv. Kort sagt, og på tvers av den politisk gjengse oppfatning: Global politikk gir næring til imperium. Ja, ikke bare det – de henger nøye sammen. Men likevel: Både Hardt og Negri hadde bakgrunn i det marxistiske miljøet.

Det som trengs, er imidlertid ikke en forklaring av nytenkningen innenfor det venstreradikale miljøet – selv om dette er spennende – men snarere hvorfor og hvordan imperiebegrepet skled inn i den politisk mainstream. Det trykkes nå artikler overalt – selvfølgelig med ulik vinkling – som i det store og hele dreier seg om hvorvidt USA er et imperium eller ikke, og hvorvidt dette er ønskelig eller ikke. Dette skjer ikke bare i tradisjonelle og høyt respekterte tidsskrifter og aviser som Foreign Affairs, Survival, Newsweek, International Herald Tribune, Financial Times, The Guardian og The New York Times, men også i mer konservative publikasjoner som The Weekly Standard, Wall Street Journal og The Athlantic Monthly. Og til slutt også i keiserens eget hode: American Enterprise Institute – selve nøkkelinstitusjonen for neokonservativ tenkning med sentrale figurer som William Kristol og Charles Krauthammer i spissen. Legger man dette sammen, blir altså utfallet at the buzzy word ikke lenger er «globalisering», men «imperium».

Blant de fleste som deltar i imperiediskusjonen, er problemstillingen knyttet til USA, og hvorvidt USA er og bør være et imperium. Det som diskuteres er hvilken rolle USA har, og bør ha, i dagens verden. Man kommer derfor ikke utenom den neokonservative utenrikspolitiske tenkingen i Washington. Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien fra 2002, tok nemlig farvel med den kalde krigens tradisjonelle vokabular om oppdemming og stormaktsbalanse.

De nye moralske prinsippene var først og fremst preventivt forkjøpsangrep og regimeskifte. Stater måtte ikke lenger bli sett på som suverene, men «like», ettersom prinsipper om demokrati og markedsøkonomi skulle etablere ny orden. Selv om 11. september 2001 ikke i seg selv var en årsak til en slik tenkning, bidro den i hvert fall til å gjøre denne typen idéer – som hadde eksistert innenfor ulike tenketankmiljøer på 1990-tallet der nøkkelfigurene Paul Wolfowitz og Richard Perle var involvert – langt mer akseptable. Det grunnleggende poenget var at den globale terrortrusselen hadde skapt et behov for nye virkemidler. USA, slik tenkte i hvert fall den utenrikspolitiske ledelsen før intervensjonen i Irak, skulle ikke lenger begrense sin utenrikspolitiske orientering til snevre definerte «nasjonale interesser», men til en langt mer offensiv linje, der ekspansjon av «the democratic zone of peace» utgjør kjernen. Altså: Omvendt av hva den sikkerhetspolitiske rådgiveren Condoleezza Rice – en av Bush jr.s aller nærmeste – hadde fremhevet i artikkelen «Promoting the National Interest» i kjølvannet av Bush’ presidentseier. Der var oppskriften tradisjonell amerikansk realisme: Stormaktsbalanse og internasjonal orden. Ikke rettferdighet.

Er så det gamle begrepet «imperium» relevant for å forstå hvordan den amerikanske utenrikspolitiske makten virker i dag? Svaret er ja, hvis man tenker prinsipielt. Imperiebegrepet gir nemlig muligheter til en god del spennende sammenlikninger. Dagens mer eller mindre postsuverene orden har nemlig former som ligger nærmere en «imperial» logikk enn en mellomstatlig «westfalsk» logikk. I en imperial orden tilstrebes kravet om universalitet, men suvereniteten har ikke samme gyldighet over hele området. De politiske enheter kan være høyst forskjellige. Imperier holdes sammen av felles verdier, ikke av makt alene. Orden skapes gjennom inklusjon og integrasjon. Imperiets grenser er derfor ikke først og fremst geografiske, men sosiale. Richard Haass – som mener at den orden vi lever i i dag best lar seg beskrive som «the limits of sovereignty» – hevder med god grunn, at amerikansk utenrikspolitikk etter den kalde krigens slutt kjennetegnes av bestemte integrasjonskrav. En integrasjon der andre politiske enheter slutter opp om amerikanske verdier og institusjoner. Man skal altså tenke og handle «likt»: demokrati, menneskerettigheter, rettsstat, antiterrorbekjempelse, markedsøkonomi og så videre.

Men skal vi tro den utenrikspolitiske ledelsen, er ikke USA noe imperium. Den amerikanske nasjonale identiteten er anti-imperial, da den ble skapt i opposisjon til det britiske imperium: «One of the central themes of American historiography is that there is no American empire» konkluderte William Williams i en artikkel i 1955. Under valgkampen høsten 2000, uttalte Bush jr. på samme måte: «USA har aldri vært noe imperium» og føyde til at «vi er muligens den eneste stormakten gjennom historien som har hatt muligheten, men nektet». Bush jr. gjentok dette poenget på en viktig tale på Westpoint Academy i juni 2002: «Amerika er ikke et imperium som skal ekspandere, eller en utopi som skal virkeliggjøres». Fem måneder senere, fortalte han en gruppe krigsveteraner i Washington at «Amerika har ingen territorielle ambisjoner. Vi søker ikke noe imperium. Vår nasjon er grunnlagt på frihet for oss selv og for andre». Den amerikanske utenrikspolitiske eliten skiller altså mellom gammel imperialisme og amerikansk makt i dag.

Dette er ikke særlig overraskende, tatt i betraktning amerikanernes negative oppfating av det eldre begrepet. For de fleste amerikanere kolliderer nemlig imperiebygging med den amerikanske nasjonale egenarten. Imperier blir først og fremst sett på som både gammeldags, udemokratisk og europeisk. Det er derfor ikke noe historisk nytt poeng at det gir liten politisk gevinst å flagge imperiale prosjekter i USA. Man holder i stedet tett.

Imperiedebattens gjennombrudd

Imperiediskusjonen er følgelig blitt et mer eller mindre intellektuelt prosjekt for akademikere og journalister. Dette betyr selvfølgelig ikke at diskusjonen om hvorvidt USA er og bør være et imperium ikke i høy grad er et politisk spørsmål.

Begrepet er avhengig av hvilken definisjon man legger til grunn – smal eller bred, formell eller uformell – og det legger føringer for hvorvidt man anser USA for å være i fremgang eller tilbakegang. Dette var i hvert fall utgangspunktet til direktør på Institutt for fredsforskning (PRIO), Stein Tønneson, på et seminar sist fredag, arrangert av Institutt for menneskerettigheter. Ved å ta utgangspunkt i debatten som fant sted på American Enterprise Institute sist sommer, mellom to helt sentrale tenkere i denne sammenheng, Niall Ferguson og Robert Kagan, forsøkte han å gi en oversikt over de mest sentrale bidragsyterne i imperiedebatten: Robert D. Kaplan, Max Boot, Michael Ignatieff, Geir Lundestad, Michael Doyle, Richard Haass, John Ikenberry, Noam Chomsky, Johan Galtung, Eric Hobsbwam, Joseph Nye, Negri & Hardt, Edvard Said og Arthur Schlesinger jr. For bare å nevne noen. Ifølge Tønneson har disse tenkerne svært ulikt syn på spørsmålene om hvorvidt USA er, og bør være et imperium.

Ferguson, en skotsk historiker og journalist, og forfatter av boken Empire: The Rise and Demise of the British World Order and the Lessons for Global Power, argumenterer for at USA i dag er et slags imperium som selv ikke vil være det – et «empire in denial» – men som av alle andre i verden blir oppfattet slik, både militært, økonomisk og kulturelt.

USA er imidlertid et som kan bli like effektivt som det britene skapte, forutsatt at de begynner å legge en lengre tidsorientering til grunn. Britene holdt det som kjent gående i flere hundreår. Det amerikanske imperium er dessuten for lite orientert fremover i tid.

På den andre siden står Kagan, en nøkkelfigur i det neokonservative miljøet, som særlig ble kjent for boken Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan argumenterer for at USA ikke er et imperium, men et hegemoni. For Kagan, og dette er viktig, er USA en sjelden sterk makt – men likevel en «god» stormakt – som baserer seg på frivillig oppslutning og som kun forsøker å etablere en liberal verdensorden. Kagan kritiserer derfor ikke at USA aggressivt sprer sine liberale og kapitalistiske verdier, og engasjerer seg i global politikk, ettersom dette er til alles beste. Det er heller ikke snakk om imperial kontroll, fordi «vi har lagt imperietiden bak oss». Dette blir som å høre Bush jr. snakke.

Et uklart begrep?

Tønnesons hovedpoeng er imidlertid dette: USA er ikke et imperium og bør heller ikke være det. Imperiebegrepet bør forbeholdes direkte former for styring og kontroll, og dermed avgrenses fra andre former for myndighet, nemlig «hegemoni» og «dominans». Et syn som i og for seg har bred støtte i faglitteraturen. Problemet med en slik tilnærming er at mange nyanser forsvinner. For eksempel dette: Hvis det nye USA ikke er imperialistisk er det muligens et slags «empire lite» eller et «empire of liberty», for å sitere Thomas Jefferson. Dette hevder i hvert fall så vidt forskjellige tenkere som den konservative Max Boot ved Council on Foreign Relations, og den canadiske liberale journalist og professor Michael Ignatieff. Forskjellen dem imellom viser med all tydelighet hvor vanskelig – eller håpløst – det er å operere med ett enkeltstående imperiebegrep.

Halvard Leira ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), som selv var med på seminaret til Tønneson, er kritisk til hvordan høyst forskjellige imperietenkere sammenliknes: «Jeg savner en klar begrunnelse for en smal definisjon av imperium, og stusser ved kategoriseringen av en del av forfatterne Tønneson har sett på». Og legger til: «Etter å ha lansert sin egen definisjon av imperium, virker det som om Tønneson utelukkende har sett etter om forfatterne benytter termen ‘imperium’ når han skal plassere dem. Som i forholdet mellom Ferguson og Kagan skulle man tro at det var like interessant å se på hva slags praksis de anbefaler som hva slags merkelapp de setter på den». Det er «mye viktigere å diskutere hvordan man kan få forholdet mellom verden og USA til å fungere enn å diskutere hvorvidt USA er et imperium eller ikke». Sant nok. Men her dukker en serie med dilemmaer opp.

For det er kanskje betegnende at man nettopp «snakker» om USA som imperium. Tidligere utfoldet imperier sin kraft ved sin faktiske eksistens. Dette forteller oss likevel noe viktig om dagens USA: Det moralske paradokset som ligger i å være et imperium men samtidig forkjemper for en liberal og rettferdig verdensorden. Et imperium forutsetter nemlig en moralsk klarhet som i dag er mindre tydelig. Problemet ligger i at den amerikanske utenrikspolitiske ledelsen ønsker en ny liberal orden gjennom bruk av militær makt som, prinsipielt sett, kan brukes over hele kloden. Men kan en varig liberal orden skapes med militære virkemidler? Det amerikanske imperium har viklet seg inn i to sentrale dilemmaer. For det første: Kan man tvinges til å bli fri? For det andre: Gitt at liberale verdier legger grunnlag for illiberale politiske løsninger – hva gjør man da? Uavhengig av hvorvidt USA er og bør oppfattes som et imperium, gir dets globale praksis – om ikke annet – et godt eksempel på det liberale dilemma. Fremtiden for Irak er, som vi ser i disse dager, mildt sagt uviss. Det samme, får en legge til, gjelder et eventuelt amerikansk imperium.

---
DEL

Legg igjen et svar