Imaginære møter

Hvordan skal vi utvikle oss i teknologiens æra? Forfatter Jessica Sequeira mener at vi har rike muligheter til å utvikle levende tenkning i møte med teknologien.
Henning Næss
Email: henning.ness@icloud.com
Publisert: 02.07.2018
Other Paradises. Poetic Approches to Thinking in a Technological Age
Forfatter: Jessica Sequeira
Zero Books, England/USA

Hvorfor oppfører vi oss på uproduktive måter? Forfatter Jessica Sequeira svarer at «uproduktiv adferd» er knyttet til opplevelsen av frihet og til inngåelsen av interessante relasjoner. I moderniteten skaper vi personlige utopier som inkluderer teknologi på nye måter. Dette bidrar til dannelsen av apokalyptiske ideer, dystopier, selvbiografier og historie.

Sequeira skriver at mennesker ofte er klar over at de bygger sine liv på «usikre premisser», og at de gjerne har en følelse av å være født for sent eller for tidlig. De bygger kunstige paradiser og forsøker å finne nye måter å kommunisere på – enten ved hjelp av teknologien, eller uten den.

Hva er en kunstnerisk og imaginær respons på teknologien? Å utvikle en måte å være på som ikke fornekter teknologien, men som omfavner den på en menneskelig måte, hvor målet ikke er økt produktivitet, men å skape noe i en imaginativ sammenheng. Noe som setter menneskelige prosesser i gang på en leken måte, og som forvandler teknologiske prosesser til levende forestillinger. Imaginære møter med teknologien kan bygge hele hus for uventede ideer, utopier og visjoner, og kan bygge drømmeslott med grunnlag i både fakta og fiksjon.

Taktil lengsel

Other Paradises er en reise. Første stoppested er Japan, et land med en teknologi-fetisj. «Tokyo er et episenter for gjennomtenkt bruk av ubrukelig teknologi. Faksmaskinen er så høyt elsket at regjeringen har rapportert om en nærmest irrasjonell tilknytning til denne merkelige, foreldede maskinen.» Forfatteren beskriver hvordan faksmaskinen blir sett på som et slags teknologisk herbarium: «Den sterke lukten av blekk parfymerer luften på kontorer over hele dette enorme landet. Gammel teknologi lever i naboskap med den nye, den forkastes åpenbart ikke.» (Man kunne kalt det «Mathilda-syndromet», etter Phillip Newts roman, der en utrangert robot er hovedpersonen.)

Japanerne elsker faksmaskinen, for den er noe fysisk man kan legge hendene rundt. Hvem vil ha en kjæreste som ikke eksisterer andre steder enn i cyberspace? Alle trenger den fysiske verdenen. Og japansk kultur er fremdeles knyttet til håndskriften: Japanere skriver ofte cv-ene sine for hånd, for arbeidsgiverne mener at håndskriften sier mye om personligheten til den som søker jobben.

Imaginære møter med teknologien gir rom for uventede ideer.

Bare å kaste de gamle maskinene – og la dem dø på teknologiens kirkegård – er naturligvis lite kreativt. Mennesker bruker teknikk i sin egen kunst, de kan også imitere en maskins måte å skrive og tenke på, og bruke dette aktivt i sin egen skriveprosess. Dette gir imaginær billeddannelse i teknologiens æra. Og selvfølgelig kan også maskiner etterligne mennesker. Men dette er vel først og fremst uttrykk for menneskelig kreativitet, ikke at maskiner kan være skapende?

Intelligente betraktninger

Sequeira reiser også blant annet til Mexico, hvor hun lærer å bli prosessfokusert; til Bolivia, hvor hun besøker aliens; til India, hvor hun lærer å le av moderniteten; til Tyrkia, hvor hun lærer å bevege seg baklengs; til Frankrike, hvor hun lærer å transformere sansedata; til New Zealand, hvor hun lærer å behandle historiske topoi på en konseptuell måte.

Forfatteren har noen morsomme kommentarer innimellom, som: «Jeg skulle ønske jeg var konspirasjonsteoretiker. Konspirasjonsteoretikere er som en familie med små familiealbum de kan ta frem og vise til folk: Se her, dette er min familie, og vi har også noe vi skal ha sagt

Boken er interessant og levende, og kommer med intelligente betraktninger om forholdet mellom teknologi og fiksjon. «Både teknologi og fiksjon kan skape ideer og få dem ut i verden,» hevder Sequeira. Samtidslitteraturen kan for eksempel beskrive problemene med å forholde seg til teknologi, enten som en form for psykisk tortur (som jeg selv har opplevd mange ganger, når folk snakker høyt i mobiltelefonen på trikken), eller som en kilde til kreativitet.

Fri fantasiflyt

Hvorvidt det finnes intelligent liv på andre planeter, er kanskje umulig å avgjøre, men begrepet «alien» og forestillingen om «aliens» kan uansett brukes som en lekende og levende respons til vår verdens teknologi. Forfatteren sikter til måten teknologien kan inkorporeres på i fiksjonen i filmer og bøker. Vi kjenner vel alle Alien-filmene, og Riddley Scotts Prometheus, der noen av de fremmede vesenene er xenomorfe blekkspruter – de vesenene på jorden som kanskje ligner aller minst på mennesket.

Hun peker på at grammatiske forskjeller kan være avgjørende for hva vi forbinder oss med. Om vi ikke forbinder oss med UFO-er, kan vi forbinde oss med OVNI (Objeto Volador No Identificado). Høres det mer menneskelig ut på spansk? Eller kanskje mer fremmedartet, siden ordene er på et fremmed språk? Hun mener at vi gjennom å skape nye lingvistiske assosiasjoner kan danne nye imaginære forbindelser. Dette må i så fall bety at dannelsen av nye grammatiske ytringer er svært avgjørende for måten vi forbinder oss med verden på.

Den vidunderlige og skremmende tanken på at noen en dag skal komme fra fremtiden for å besøke oss, opptar Sequeira. Denne tanken er i seg selv en tanke med så mange underliggjørende implikasjoner at den burde kunne fylle et menneske med imaginære forestillinger for resten av livet.

Noen påstår at å reise bakover i tid er umulig, men hvis vi følger Jessica Sequeiras fine bok, skal vi ikke la fantasien forherdes av kjipe eksperters «fornuftige» innvendinger, men la fantasien få flyte fritt og innta teknologien som en rikholdig butikk av forestillinger. Slik holder vi verden levende.

Kommentarer