Illusjonistens banemann?

Engasjert og godt, men litt for uklart om individuelle og kollektive illusjoner.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Så å si alle mennesker møter en rekke illusjonsmakere opp gjennom livet. Folk kommer ut av kinosalen eller teateret, og utbryter: «Det var jo helt ekte!» Platon var en av de første filosofer som var opptatt av illusjoner. Det er nok å minne om hans velkjente hulelignelse. Men hva betyr egentlig «illusjon»?

Begrepet stammer fra det latinske ordet illudere, som opprinnelig betydde «narre» eller «føre bak lyset». Jon Hellesnes skriver i sin siste bok: «Ein illusjon er ikkje noko tilfeldig mistak, men derimot ein villfaring som heng saman med håp, frykt, elsk, sjølvdyrking, partiske interessar og liknande». Han underbygger denne definisjonen, ved å gi en rekke eksempler «fra hverdagen» og historien – således går han i lag med samtidige kulturfilosofer (jamfør Strube). Det mest utførlige eksempelet Hellesnes gir, er imidlertid mer som et sagn å regne: Historien om David Hume som redder Jean-Jacques Rousseau fra «Prestevigde åndsmenn, juridiske autoritetspersonar og ikkje- autoriserte drapsmenn».

Hellesnes skriver selv deres historie, i en form han kaller «historisk novelle» – dens «fakta» er basert på ymse brev og historiske verk, men «Historisk novelle»? Er ikke det illusjonsmakeri så godt som noe? Mange vil nå hevde dét. Uansett: Den skotske filosofen Hume redder den sveitsiske filosofen og forfatteren Rousseau over til England. De to utvikler et nært vennskap, men det skjærer seg tidlig: Sveitseren begynner å mistro skottens motiver: Står han i ledtog med mine motstandere? Rousseau blir etterhvert mer og mer overbevist om at han er blitt utsatt for en konspirasjon, som har forgreininger over nesten hele Europa; ja, til og med til «trygge» England. Det skal vise seg at også Hume hadde tatt feil av sin kollega: Rousseau var ikke det uskyldige og lytefrie mennesket han først hadde blitt kjent med. Dermed var begge ofre for illusjoner om den andre.

Det er en didaktisk god måte å avsløre illusjoner på, det Hellesnes her gjør. Gjennom det enkle virkemidlet «novelle», viser han hvordan selv to store filosofer lot seg villede av illusjoner, knyttet til nettopp «håp, frykt, elsk, sjølvdyrking, partiske interessar og liknande». Men: Avsløringen av en tenkt illusjon, kan per se være en illusjon, eller avføde ditto. Kanskje var ikke Rousseau gal, likevel? Kanskje Hume i bunn og grunn ville hjelpe? Hellesnes spør: Når begynner en illusjon, og hvordan blir den avslørt?

Men enda viktigere for forfatteren er spørsmål om hvem som står bak alvorlige sosiomaterielle illusjoner, og hvorfor.

Liberalister og kapitalister

Vi trenger begrepet «illusjon», hevder Hellesnes, rett og slett fordi det er «eit uttrykk for fallibilisme… ei oppfatning om at vi kan ta feil, og at det er fort gjort å lure seg sjølv». Det han advarer mest mot, er at vi lar oss lure – eller lurer oss selv – til å tro at dagens nyliberalisme kan løse «alle» våre problemer.

I filosofens pessimistiske samfunnsanalyse, er Norge (og Vesten) styrt av næringstopper og politikere som drar i samme retning, nemlig mot dramatisk omstilling, effektivisering av viktige institusjoner o.a. Men like ille er det, ifølge Hellesnes, at potensielle kritikere av denne utviklingen, tilsynelatende har gitt opp. Han skriver: «Det har forma seg ein illusjon om den upolitiske politikken, dvs. ein politikk som går ut på å gi opp forsøka på å styre…». Dette skal være en bevisst politisk strategi. Hellesnes legger skylden på kapitalismens representanter – som står i ledtog med de internasjonale organisasjonene Verdensbanken, WTO (World Trade Organisation) og IMF (International Monetary Fund).

Dette er greit nok; men det virker som om forfatteren selv har blitt offer for en effektiviseringrunde for mye, når han raskt og enkelt lister opp mer eller mindre sannsynlige konsekvenser av nyliberalismen – oppramsingen begynner til og med med en tautologi: «Eg nemner i fleng: risiko for økologiske katastrofar, drivhuseffekt, klimaendring, oppstode av absolutt dødelege formar for virus, atomvåpen på avvegar, den katolske kyrkja, Attac…». Listen fortsetter i det «uendelige», som for å understreke den globale nyliberalismens makt. Hellesnes er upresist når han antyder at en konstellasjon av slike «heterogene faktorar», sammen med en globalisert kapitalisme, «kan slå ut på ymse vis alt etter kva som slumpar til å skje.»

En professor i filosofi burde kunne argumentere tydeligere enn dette. Dessuten legges det ikke særlig trykk eller entusiasme på mulige praktiske løsninger på problemet. Istedenfor blir leseren gitt en heller slapp anmodning om å «arbeide politisk», hvorpå følger en diskusjon om hindringer for at dette igjen skal lykkes.

Hvorfor er Hellesnes så lite konkret? I denne delen av boka, burde han ha diskutert for eksempel Attacs rolle – han nevnte jo organisasjonen i sin lange liste! Det er derfor synd at han så effektivt hopper til neste del i boka, som fremmer «teoretisk arbeid» i kampen mot global kapitalisme, nyliberalisme og alskens illusjoner.

Den skeptiske holdning

Forfatteren gjør her grundig greie for to filosofiske «skoler», nemlig skeptisismen (bl.a. Hume) og antiskeptisismen (bl.a. Sokrates). Til slutt følger han selv en moderert form for skeptisisme («mitigated scepticism»), som Hume er kjent for. Det vil si en slags pragmatisk væren, der man handler praktisk, «som normalt», men er – på et filosofisk plan – kritisk til alle konvensjoner. Slik kan vi, i følge Hellesnes, avsløre så å si alle illusjoner, gitt til oss av maktsyke næringstopper og politikere. En moderert skeptisisme, vil med andre ord lett kunne avsløre skurker som George W. Bush: «… krigspolitikken til USA under George W. Bush [har] geopolitiske og økonomiske motiv, men mange er med å halde ved illusjonen om den rettvise kampen mot demonane i mørkret».

En annen filosof Hellesnes støtter seg til er Nietzsche. For sistnevnte var det ikke noe som var mer skremmende enn en passiv nihilisme. En passiv nihilist, eller det siste mennesket, som Nietzsche kalte det, er en person som ikke filosoferer, er uten tro, entusiasme, engasjement o.l. En slik person vil igjen lett kunne henfalle til en ideologi om «det normale»: Han/hun tror og handler etter det som tilsynelatende er normalt. Viljen til kritikk og forandring har derfor ingen plass innenfor normalitetsideologien. Dette er en epidemi som rider store deler av den norske og den vestlige befolkningen, skal vi tro Hellesnes. Dermed fører han Hume, Nietzsche og seg selv sammen, til en felles kamp mot de store illusjonene (om for eksempel «det normale»), som gjerne blir pådyttet oss av kapitalismens demoner. En aktiv skeptisisme synes med andre ord å være det forfatteren er ute etter – et engasjerende menneske med den nødvendige skepsis.

Hellesnes er selv engasjert og skriver godt, men burde altså ha tatt seg bryet med å kommentere reelle motkrefter til den omseggripende nyliberalismen.

---
DEL

Legg igjen et svar