Illiberale tendenser i norske medier

Harde angrep på skeptiske motstemmer og manglende kritikk av makthaverne: Er massemedia med på å begrense ytringsfriheten? Ny Tid har snakket med medieforsker Rune Ottosen og Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås. 

Medieforsker Rune Ottosen – professor ved HiOA og styremedlem i Norsk PEN – mener det kan være grunn til bekymring når mediene neglisjerer sin rolle som kritisk korrektiv til makthaverne i sikkerhetspolitiske spørsmål, og samtidig blir for stigmatiserende i sine omtaler av de kritiske røstene i den sikkerhets- og utenrikspolitiske debatten: «Min egen forskning viser at det er stort sett konsensus i avisredaksjonene rundt norsk sikkerhetspolitikk, og spesielt i utenriksoperasjoner. Det viser mediedekningen av Libya-krigen og Afghanistan-krigen, selv om den sistnevnte ble gjenstand for noe mer undersøkende journalistikk etter hvert. Når Stortinget er enstemmig, uten dissens, som ved avgjørelsen om Libya-krigen, blir journalistikken ofte enda mer ensporet. Uten motsetninger å spille på blir det enda mindre debatt.»

Holbergbruduljen. På spørsmål omkring Bergens Tidendes angrep på WikiLeaks og Holberg-debatten 2017, svarer Ottosen at han anser Assange og WikiLeaks som viktige aktører for å gi offentligheten innsyn i sentrale forhold som myndighetene ellers ville holdt skjult. Samtidig har han et blandet forhold til Assange som person og hans synspunkter. Han er likevel ikke i tvil om hva som bør være medienes plikt i møte med den forfølgelsen Assange er utsatt for: «Jeg synes at norske medier bør forsvare hans demokratiske rettigheter og ytringsfrihet i langt større grad enn de gjør.»

Om både Bergens Tidende og Dagbladets slakt av Assange og Holberg-debatten (se undersak) sier Ottosen at man gjerne må kritisere Assange og andre dissidenter for deres standpunkter og handlinger, men at kritikken må være saklig og proporsjonal. Han advarer mot overdreven stigmatisering: «Kald krig-retorikk kan føre til selvsensur. Det er gjerne konsekvensen når man ser at andre blir utsatt for den type angrep. Etter Libya og Afghanistan trenger vi flere kritiske røster, fremfor at kritiske røster blir møtt med hatsk argumentasjon.»

Grovt feilsitert. Dagbladet-journalist og nå fast ansatte kommentator i lederavdelingen, Inger Merete Hobbelstad, oppfordret sist høst Klassekampen – som i et par år har distribuert Ny Tid som innstikk – til «å bryte alle bånd til Ny Tid». Klassekampen ga som kjent etter for presset og brøt distribusjonsavtalen med Ny Tid.

I artikkelen hevdet Hobbelstad at Ny Tid skrev at «(…) det er ’innlysende’ at amerikanske myndigheter sto bak raseringen av World Trade Center 11. september (…)». I Ny Tid-artikkelen hun refererer til står imidlertid ikke et eneste ord om at amerikanske myndigheter kan ha hatt noen som helst rolle i angrepet i det hele tatt.

«Jeg personlig synes det var et illiberalt forslag.»
Knut Olav Åmås

På spørsmål fra Ny Tid om det er forsvarlig å grovt feilsitere Ny Tid i en artikkel hvor hun tar til orde for å frata avisen en viktig distribusjonskanal, svarer Dagbladets Hobbelstad følgende i en e-post: «Jeg kan se at det ville vært mer presist å (…) skrive at den amerikanske regjeringen ‘bevisst skjuler’ sannheten snarere enn at de sto bak, og tilbudt den kontekstualiserende bakgrunnsinformasjonen selv. Samtidig er jeg ikke så sikker på om dette er en så alvorlig sitatfeil som spørsmålet hevder, gitt at dette er bakgrunnen for konspirasjonsteoriene og for redaktør Lies valg om å trykke dem.» Hobbelstad lover likevel ikke at Dagbladets 1,5 millioner lesere som ble servert den grovt usanne påstanden om Ny Tid, skal få tilgang til korrekt informasjon. Hun vil heller ikke beklage at Ny Tid ble fratatt en distribusjonskanal etter at hun gjennom Dagbladet spredte denne falske påstanden til sine lesere.

Medienes rolle. Professor Ottosen mener Dagbladets oppfordring til Klassekampen om å bryte distribusjonsavtalen med Ny Tid har lite med medienes funksjon som maktkritisk institusjon å gjøre: «Jeg tar ikke stilling til innholdet i artikkelen som spekulerer om 9/11, men på prinsipielt grunnlag er det klart at det naturlige for medier er å kritisere innholdet i artikkelen, ikke å kreve inngrep mot avisens distribusjonsmuligheter.»

Mars 2017. Mediemangfoldsutvalget leverer sin NOU: Det norske mediemangfoldet ? En styrket mediepolitikk for borgerne. Utvalgsleder Knut Olav Åmås. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Ottosen stiller seg spørrende til at anklager om konspirasjonsteorier skal være grunnlag for så sterke angrep: «Noen ganger blir dissidenter med rette avfeid som konspirasjonsteoretikere, andre ganger brukes karakteristikken urettmessig for å diskreditere legitim maktkritikk», sier han.

Hobbelstad ble gjentatte ganger spurt om det er avisers og journalisters oppgave å oppfordre til stans i distribusjon av andre aviser på bakgrunn av enkeltartikler. Svaret vi fikk på e-post var: «Jeg synes argumentet om at Klassekampen skulle ha en slags distribusjonsplikt for Ny Tid, samme hva de måtte sette på trykk, er underlig. Alle enkeltpersoner og organer har sin ytringsfrihet, men den innebærer ikke en rett til å få sine ytringer videreformidlet av medier med større nedslagsfelt enn dem selv. Dersom en distribusjonsavtale innebærer at en avis ender opp med indirekte å promotere en ikke ufarlig konspirasjonsteori over for sine lesere, er de i sin fulle rett til å revurdere avtalen.» For ordens skyld bør det nevnes at det er ingen som har argumentert for at Klassekampen skulle ha en slags distribusjonsplikt overfor Ny Tid.

At en riksdekkende norsk avis har tatt til orde for å innskrenke en annen avis sine distribusjons-muligheter er unikt.

Illiberalt og inkonsekvent. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås stiller seg spørrende til Dagbladet-journalistens oppfordring: «Det er helt legitimt å mene noe sånt [at Klassekampen burde slutte å distribuere Ny Tid], selv om jeg personlig synes det var et illiberalt forslag. Det er lov å gjøre grove feil, både Dagbladet og Ny Tid gjør jo det», skriver han i en e-post til Ny Tid.

Dagbladets Hobbelstad sier til Ny Tid at konspirasjonsteorier er en av de store truslene mot demokratiet i våre dager. Men norske massemedier generelt og Dagbladet spesielt, har gjentatte ganger publisert konspirasjonsteorier der særlig Russland anklages for å stå bak sammensvergelser og konflikter over store deler av verden.

Er det en tendens til at kritikk av vestlige makteliter avfeies som konspirasjonsteorier eller møtes med anklager om et «interessefellesskap med Putin» – i seg selv en slags konspirasjonsteori – mens konspirasjonsteorier om Russland publiseres uten krav til belegg? Ottosen sier på generelt grunnlag at norske massemedier er mye mindre kildekritiske til påstander om russiske sammensvergelser enn de er til påstander om sammensvergelser fra USAs eller vestlige makteliters side.

Åmås ser imidlertid ikke grunn til å slå noen generell ytringsfrihetsalarm over medienes rolle i den sikkerhetspolitiske debatten. Han peker i stedet på positive utviklingstrekk: «De senere årene har vi fått flere medier som er langt mer kritisk innstilt til andre medier og deres journalistikk. Kritikken finnes til de grader i sosiale medier, men i mye høyere grad enn tidligere også i de redigerte mediene selv. Og det er et fremskritt.»

«Det naturlige for medier er å kritisere innholdet i artikkelen, ikke å kreve inngrep mot avisens distribusjonsmuligheter.» Ottosen

Gufs fra fortiden. Hverken Åmås eller andre kilder Ny Tid har snakket med i forbindelse med Klassekampens brudd med Ny Tid kan imidlertid på stående fot komme på et annet eksempel i norsk pressehistorie etter andre verdenskrig på at en riksdekkende norsk avis har tatt til orde for å innskrenke en annen konkurrerende riksdekkende avis sine distribusjonsmuligheter. Ottosen utelukker ikke at det kan ha kommet andre liknende oppfordringer, men fastslår at det uansett er en ekstremt sjelden foreteelse. Han peker tilbake til Den kalde krigen for historisk presedens noe liknende: «Under Den kalde krigen ble aviser som Ikkevold, Ny Tid og Klassekampen rettsforfulgt og i noen tilfeller dømt for å bryte konsensus – med begrunnelse i spionlovgivningen. Det kunne minne litt om Snowden-saken i den forstand at man setter spionstempel på dissentere. I mediene var det da en tydelig manglende vilje til å forsvare opposisjonelle aviser på prinsipielt grunnlag. Da avisen Ikkevold ble utsatt for ransaking, abonnementsarkivene deres beslaglagt og journalistene ble tiltalt var det alt for lite støtte på prinsipielt grunnlag fra mainstream-mediene til deres pressefrihet. Det er historisk liten vilje til å holde pressefrihetens faner høyt når det blåser», sier Ottosen.

Se også Faktagrunnlaget for slakten av Holberg-debatten
og
Holberg-debatten: Vesentlige usannheter og uvesentlige sannheter

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here