Ilden ved reisens slutt

Fantasifull sjangerblanding dominerer Salman Rushdies siste roman The Golden House.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Heldigvis for den verdensberømte forfatterens selvbilde ble han berømt før iranske ayatolla Khomeinis fatwa for alltid flettet Rushdies personlige skjebne sammen med hans forfatterskap og dermed føyde satanisk glans til hans cv. I den sammenheng var det ekstra grunn til å feire 70-årsdagen i juni, en milepæl som må ha fått fatwaens tilhengere til å gnisse tenner. Tross den vedvarende dødstrusselen har Rushdie ikke bare overlevd, men produsert en lang liste bøker som plasserer ham høyt opp på litteraturens Olympus-fjell, fra Midnattsbarn (1981) til årets utgivelse The Golden House.

Magisk realisme. Innen romanens ramme manifesterer Rushdie i sitt forfatterskap en type magisk realisme som blander «realistisk» handling, en her-og-nå-aksjon i tillegg til en utvidet historisk fortelling, med en modernistisk form for indre progresjon, en heller uvirkelig handling styrt av minner og drømmer. Dette åpner for friheten til å vandre uhindret gjennom sjangere, noe han for eksempel benyttet seg av i selvbiografien Joseph Anton fra 2012. Her beskriver han seg selv i tredjeperson, med et navn inspirert av forfatterne Joseph Conrad og Anton Tsjekhov. Dermed har han med et enkelt grep gjort det klart at virkeligheten – selv ens egen – kan smelte sammen med fiksjon, og at identitet kan være et fantasiprodukt.

Noen beskriver boken som et debatt-innlegg til Donald Trumps Amerika, men Rushdie er ingen polemiker.

Å skrelle en bok. The Golden House er en forlengelse av denne sjangervandringen. Noen kritikere beskriver boken som et debattinnlegg til Donald Trumps USA. Men Rushdie – som nå har bodd 17 år i landet – er ingen polemiker, iallfall ikke i romanen. I den grad han vever aktuelle hendelser og personer inn i historien, er det perifert og uten en politisk kommentators snert. Han presenterer oss for en hovedperson med et idiotisk-bombastisk navn, Nero Golden. Denne mannen dukker opp med sine tre sønner som fra intet, og bygger opp et rikmannsvelde fra et forgylt tårnhus i New York. Senest på side 151 forstår vi at mannen likevel ikke kan være Trump, når Nero byr på en empatisk monolog med eksistensielle refleksjoner og referanse til filosofen Spinoza. Et annet sted får den faktisk sittende (dog ubenevnte ) amerikanske presidenten rollen som en grønnhåret tegneseriefigur ved navn Joker. Vi fortsetter å skrelle.

Prosjektet. Finnes det en kjerne? Rushdies kunstgrep er mange, og de er akkurat så blendende som man kan forvente av en ordekvilibrist av hans kaliber. Teksten er spekket med litteratur- og filmhenvisninger, foruten sidesprang til romerske keisere og greske myter; flere steder muterer fortellingen til rene filmmanuskripter, noe som forklares med jeg-personen René. Dette er en ung filmelsker som ser at Nero Golden kan være det perfekte materiale for en dokumentarfilm. Han klarer å gjøre seg til husvenn i Golden-familien og gir dermed leseren orkesterplass til et drama som inneholder de fleste elementer typisk for en kriminalroman, hvilket dette ikke er. Nero Golden har en fortid som indisk mafioso, og dessverre kom han til å være medansvarlig for sin kones død under et bombeangrep i Taj Mahal. Han flykter og starter et nytt liv med blanke ark – tror han.  Sønnene får også nye, romerske navn. Nettet snører seg sammen; en nemesis fra fortiden dukker opp og annonserer at regnskapets time er kommet; sønnene går hver sin sørgelige skjebne i møte; en annen fare lurer gjennom den russiske skjønnheten Vasilisa, som Nero er så dåraktig å gifte seg med. Hun, på sin side, har sin egen plan for å sikre fremtiden. Et barn. Men da den tilårskomne Nero ikke lenger kan varte opp med sæd som duger, må unge filmmaker René til pers. Han, barnet og kjæresten er de som står igjen, etter at det øvrige (hoved)persongalleriet har brent opp og Golden-huset ligger i aske.

Forfatterens talerør og verktøy. Dette kunne vært et perfekt Bollywood-plot. Men så dum er ikke René, og slett ikke Salman Rushdie, naturligvis. The Golden House er en spennende, dyster, apokalyptisk roman, som fascinerer mest gjennom Renés figur. Gjennom ham nærmer vi oss de dypeste eksistensielle og moralske spørsmål: Kan vi være både onde og gode, og når er vi det ene og det andre? Kan en flukt overhodet lykkes? Hvordan forholder størrelsene skjebne og frihet seg til hverandre?

Sittende amerikanske president får rollen som en grønnhåret tegneseriefigur

Sett i lys av denne forfatterens helt spesielle biografi får disse spørsmålene også en etisk og magisk-realistisk tyngde. Og svarene? Salman Rushdies stil er glitrende, for eksempel når han bruker grammatikk til å beskrive noens doble persona: «It is who I is. It is who she am.» Av og til vipper han riktignok på kanten til verbal støy, som når han befolker universet sitt med en endeløs rekke bifigurer som han utstyrer med alskens fargerike rekvisita: «On a whim he would abandon the pashima shawl and put on, instead, the Arab dishdasha, the African dashiki, the South Indian veshti, the bright shirts of Latin America …» Da kan det være verdt å huske at denne mannen – Salman Rushdie – er et menneske med begrenset bevegelsesfrihet, at hans nitide arbeid «i felten» ofte befinner seg kun et googleklikk borte. Med hans egne ord: «In the age of the search engine all knowledge is just a motion away.»

Rushdies destillat. Men til slutt gir han mer enn et glimt av et svar på de evige spørsmål, lagt i munnen på René, som er både passiv iakttaker og aktiv medspiller på det Godes og Ondes scenegulv: «Jeg mottok den ultimate lærdom, den som skiller oss fra uskyld. At det ikke fantes noe trygt sted, at monsteret alltid sto ved porten, at litt av monsteret også fantes inne i oss, vi var det monsteret vi alltid hadde fryktet, og uansett hvor mye skjønnhet som omga oss, uansett hvor heldige vi var med livet, med penger eller familie eller kjærlighet, ved reisens slutt ventet brannen, og den ville fortære oss alle.»

Ny Tid har valgt å publisere to ulike lesninger av samme bok,
les også Tegneseriefigurenes triumf 

---
DEL