– Ikke ta fra oss sønnene våre

– Da politiet kom og hentet sønnen min Lulzim, tok jeg meg til hodet og skrek. Etter den dagen ble jeg syk, jeg klarer ikke lenger å tenke på noe annet enn hvordan han har det, sier Anife Tahiri.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er ikke en hendelse fra Kosovo, hvor serbere terroriserer albanere. Nei, med tårene trillende nedover kinnene forteller kosovoalbaneren Anife hva som skjedde med hennes eldste sønn den 20. november i fjor – i fredelige Hof kommune.

Uten forvarsel ble da Lulzim hentet av politiet. Etter to netter i arresten ble han eskortert av tre politimenn til Pristina i Kosovo.

Lulzims forbrytelse? Utlendingsdirektoratet så ingen grunn til å gi Lulzim beskyttelse i Norge – i motsetning til resten av familien som fikk lov til å bli i landet.

– Som et dyr

– Vi fikk ikke en gang tatt farvel med han. De tok han og kjørte ham av gårde som et dyr, sier den nitten år gamle broren Ahmet.

Ved Anife og ektemannen Mehmets side sitter Mehmets eldre bror Skender og kona Hamide. To av deres tre sønner kan når som helst lide samme skjebne som Lulzim; UDI har også avslått deres søknad om opphold i Norge, mens resten av familien får bli.

– Hver gang det banker på døra frykter vi at det er politiet som kommer for å ta sønnene våre, sier faren.

– Etter det vi opplevde i Kosovo og det vi opplever nå, så har vi unnagjort helvete her på jorden, sier moren.

Tankene til brødrene Tahiri og deres familier er helt andre steder enn forsøket på å integrere seg i Hof kommune.

På flukt

Historiene om hvordan familiene flyktet fra Kosovo og endte opp i Norge er brokete og ikke lett å gjengi i detalj.

For familien til Mehmet og Anife, som har fem barn i alderen 12 til 25 år, startet helvete da krig og terror innhentet dem i landsbyen Novolan.

– Serberne brant ned huset vårt og jaget oss på flukt. Alt skjedde så fort at vi ikke fikk med oss to av våre sønner og moren min, som ikke var hjemme akkurat da, forteller Mehmet.

Sammen med tre av barna tok de seg over til Makedonia, hvor de bodde 40 dager under åpen himmel. Deres redning var at Norge tok imot dem. 16. mai 1999 kom de til flyktningmottak i nærheten av Bergen hvor de tilbrakte de første årene under «kollektiv beskyttelse».

– I fire måneder visste vi ikke hva som hadde skjedd med sønnene våre og min mor, forklarer Mehmet.

Til slutt lyktes det å komme i kontakt med dem; i fire måneder hadde de opplevd krigens redsler inne i Kosovo og flyktet fra sted til sted.

I august dro Mehmet tilbake til Kosovo for å hente dem med seg til Norge, hvor de søkte om familiegjenforening.

Utvist

Eldstesønnen Luzlim var imidlertid ikke med. Han hadde flyktet fra Kosovo til Tyskland i 1994, blitt sendt tilbake til Kosovo etter fire år, for deretter å flykte til England i 1998. Da resten av familien flyktet til Norge, var han fremdeles i England, men ble sendt tilbake til Kosovo i 2002.

Der møtte han fetteren Faton, sønnen til Skender og Hamide, også han alene i Kosovo.

Familien til eldste bror Skender flyktet nemlig første gang fra Kosovo allerede i 1992. Via Sverige endte de opp i Tyskland året etter. Fire år senere ble hele familien utvist – unntatt deres nest eldste sønn, Faton.

Senere kom eldste sønnen Gzim tilbake til Tyskland, og de to brødrene bodde sammen i landflyktighet da foreldrene og yngstemann igjen flyktet fra Kosovo til Norge sammen med brorens familie i 1999.

– 17 dagers redsel

Etter Kosovo-krigen spilte skjebnen familiene nok et puss: Tysk politiet banket en dag på døra til Gzim og Faton. Faton var hjemme alene, ble arrestert og sendt ut av landet, mens Gzim slapp unna.

I Kosovo møtte Faton sin fetter Luzlim, som nylig hadde blitt utvist fra England.

– I to år var vi i Kosovo, uten jobb, uten våre familier og et hjem. Etter åtte år i Tyskland ble jeg sendt tilbake til et krigsherjet land hvor alt var forandret siden jeg som 14-åring første gang flyktet, sier Faton, som nå er 24 år gammel.

Lengselen etter familiene i Norge og det uutholdelige livet i Kosovo gjorde at de bestemte seg.

– 13. mars i fjor flyktet vi igjen, uten pass eller dokumenter. 17 dager tok det å komme hit til Norge; 17 dager i redsel før vi ble gjenforent med foreldrene våre.

– Tre avslag

Fatons eldste bror hadde i mellomtiden forlatt Tyskland og også lyktes i å gjenforenes med familien.

Dermed var begge Tahiri-familiene fulltallige og samlet i Norge i 2002: Mehmet og Anife med sine fire sønner og en datter, Skender og Hamide med sine tre sønner.

På sensommeren i fjor åpnet Hof kommune døren for begge familiene, og alt så lyst ut. Men for Luzlim, Faton og Gzim var døren ikke åpen lenge før UDI slo den igjen.

– Vi vet ikke med hvilken begrunnelse, men alle tre fikk avslag på både søknaden om asyl og gjenforening. Kanskje det er fordi de ikke kom til Norge sammen med oss, sier Luzlims far Mehmet fortvilet.

Den skjebnesvangre dagen i november i fjor hadde Luzlim akkurat kommet på besøk til foreldrene i Hof fra mottaket han var på i Bergen, da politiet slo til.

Opprørt

– Vår yngste sønn åpnet døren da politiet banket på, og ble veldig redd. Det er verst for de minste, de sliter med det de opplevde i Kosovo, forklarer far Mehmet.

– Jeg sto like ved døra og spurte hva politiet ville. De sa at de kom for å hente Luzlim, fortsetter sønn nummer to, Ahmet.

– Luzlim satt her i stua. Da han hørte nede fra gangen at politiet var etter ham, prøvde han å rømme ut bakdøra. Men der sto det også politi. De tok ham fast i armen og førte ham bort til politibilen. I sju måneder og tjue dager van han i Norge. Han har aldri hatt noe med kriminelle å gjøre og aldri gjort noe galt, han var en rolig gutt. Likevel ble han arrestert som en kriminell, sier en opprørt far.

Da de førte Luzlim ut, løp Ahmet ut og satt seg i bilen for å kjøre etter politiet.

– Jeg ville gi han noe penger slik at han hadde noe å leve av. Men jeg måtte snart snu, for jeg torde ikke, forklarer Ahmet.

– Bare ett ønske

I dag har Luzlim ikke noe sted å bo i Kosovo. Han sover en natt her og en natt der, hvis han får lov, forteller familien.

– Jeg vet hvordan han har det, for jeg hadde det likedan i to år, sier fetteren Faton, som selv blir neste offer for UDIs negative vedtak.

– Vi har mye å takke Norge for; de tok oss imot da vi var i helvete i Kosovo. Og Hoff kommune har hjulpet oss på alle måter, og vi har vennlige naboer. Vi vil takke alle sammen. Men jeg spør meg, vil Norge hjelpe oss eller ødelegge oss? Hva tjener Norge på å sende noen av våre sønner ut av landet, spør Mehmet, og ber Ny Tid inderlig om å finne årsaken til UDIs avslag.

– Vi har bare et ønske; at UDI oppfyller våre ønsker om å få være sammen som familie slik at vi kan få ro og fred.

---
DEL

Legg igjen et svar