Ikke på gummisåler mer?

Den tyrkiske statsministeren vil sluse religiøse studenter over på universitetene. Sånt skaper bråk i Mustafa Kemal Atatürks stat.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Recep Tayyip Erdogan har gått på gummisåler helt siden han ble Tyrkias statsminister for litt over et år siden. Grunnen har vært åpenbar: han ville ikke gi næring til frykten om at hans parti, som bærer forkortelsen AKP, hadde en «hemmelig islamsk agenda» for den sekulære staten.

Derfor ble alle muslimske «avsporinger» effektivt knust i månedene etter den formidable valgseieren høsten 2002. Forbudet mot å bære hijab i alle offentlige sammenhenger ble stående. Et tafatt forsøk på å øke kontakten mellom tyrkiske ambassader og ditto muslimske ble lagt dødt. Samme skjebne fikk forslaget om å lette etableringen av moskeer i små nabolag.

Så hva er det han driver med nå? Ikke særlig mye, faktisk. Likevel hagler beskyldningene på nytt. For er Erdogan i realiteten i ferd med å klargjøre framtidige imamer for et konstitusjonelt kupp mot staten?

Uskyldig sak

Den faktiske saken er nesten latterlig i all sin uskyld. Erdogan og hans regjering vil at elever ved de religiøse skolene skal ha samme rett til å studere ved sekulære universiteter som alle andre. Det er en rett som ble tatt fra dem i 1999, da Tyrkias generaler bestemte at avgangskullene fra de såkalte imam hatip-skolene skulle nektes adgang til høyere, sekulær utdannelse – de teologiske fakultetene unntatt.

Det skapte et todelt system der elever fra de religiøse skolene bare hadde én karrieremulighet: å bli imam. Ikke uventet førte det til en dramatisk nedgang i antall elever som søkte seg til disse skolene. Det har ført til frykt i regjeringen – sier de – at foreldre vil sende sine barn til radikale undergrunns-læresentre med en mer rabiat islamsk agenda. Men å få religiøse elever tilbake til de statlig drevne skolene innebærer at den åpne diskrimineringen må opphøre. Derfor forslaget om at de skal ha fritt leide til videre studier på universitetene.

Det har det blitt konflikt av. Kritikerne hevder at det vil åpne administrasjonen, diplomatiet og domstolene for personer som har sin bakgrunn i islam og imam-skolene, i strid med den sekulære tradisjonen. På sikt vil det bety at muslimer; i verste fall islamister, vil overta hele staten. Anklagene og påstandene om en snikende revolusjon har derfor haglet. Og det gjør det ikke bedre at parlamentet, der AKP – partiet for rettferd og utvikling – har flertall, faktisk har vedtatt loven.

Likevel er det ingen som regner med at regjeringen vil få gjennomslag for endringen. President Ahmet Necdet Sezer vil antakelig legge ned veto. I så fall må hele saken tilbake til parlamentet, som kan velge å stå på sitt. Antakelig blir siste stopp forfatningsdomstolen, som vil måtte avgjøre om loven er i strid med landets sekulære grunnlov.

Hæren sier nei

Generalene har selvfølgelig sagt sitt. Det var hæren som for fem år siden bestemte at elever fra de religiøse skolene måtte bli ved sin lest for evig og alltid. Sjefen for generalstaben, Hilmi Özkök, har da også advart Erdogan mot å kjøre denne saken igjennom. I en dårlig kamuflert trussel har Özkök slått fast at de religiøse skolene bare har én misjon: å utdanne imamer. «Ingen bør lure på hvor hæren står i dette spørsmålet,» er det illevarslende budskapet fra generalstaben.

Det trenger ikke være tomme trusler. Det er bare syv år siden den tyrkiske hæren avsatte landets første muslimske statsminister, Necmettin Erbakan. Det var denne erfaringen som skapte gummisåle-Erdogan da han overtok som statsminister bare seks år etter det ublodige kuppet. Erdogan ville vise at hans muslimske parti var fullt kapabel til å styre den sekulære staten. Måten å gjøre det på, var å være klar på skillet mellom politikk og religion. Og ikke minst: nettopp han, som leder av et moderat, religiøst parti, skulle være mannen som førte Tyrkia inn i EU.

Han har klart det også. Ikke akkurat å føre landet inn i EU – ennå – men å klargjøre tyrkerne for medlemskap. Han har gjort alle de tingene som unionen har forlangt av ham, fra å gi kurderne kulturelle og politiske rettigheter, til å få tyrkisk-kypriotene – og generalene – til å akseptere fredsplanen for Kypros (til ingen nytte, siden gresk-kypriotene torpederte den).

Det har gitt ham legitimitet langt inn i de sekulære og intellektuelle miljøene. Generalene har holdt seg på avstand, til tross for Erdogans uttalte målsetning om å hive dem ut av den politiske styringen av landet. Når sant skal sies, har Erdogan i bunn og grunn gjort en aldeles formidabel jobb i sin hårfine balanse mellom hæren, den sekulære staten, rastløse og frustrerte AKP’ere, og en velgermasse av troende muslimer.

Det har vært statsmannskunst på ganske høyt nivå. I et land som kjemper med to spørsmål: hvilken plass islam skal ha, og hvilken plass hæren skal ha, har Erdogan svart på den eneste fornuftige måten. Han har satt seg fore å kaste begge ut av staten, og å knytte denne nyoverhalte staten til Europa.

Intet mindre.

Taktisk spill?

Det han gjør nå, kan skyldes to ting. Den ene forklaringen er at han har mistet hodet. I mars fikk partiet hans 41.6 prosent under lokalvalgene, og Erdogan sitter tryggere enn noensinne (hvis han ikke blir kuppet.) Valgseieren kan ha gitt ham blod på tann. Med så mange velgere til et muslimsk parti, er det kanskje ikke så stor motvillighet i befolkningen til visse muslimske … initiativer?

Den andre forklaringen er at han spiller taktisk. Han vet at utdanningsloven antakelig vil gå på grunn. Men om den gjør det, så har han i hvert fall bevist overfor sine mer religiøst orienterte velgere at han gjør så godt han kan, og at han i hvert fall forsøkte. Det vil kanskje mildne presset fra religiøse og konservative støttespillere.

Hvorom allting er, så er det ikke religiøse reformer som står høyest på Erdogans prioriteringsliste, men Europa. Opp mot 80 prosent av den tyrkiske befolkningen ønsker medlemskap i unionen. Det er skyhøyt over det antall mennesker som er pro-EU i unionen selv. Til høsten blir det klart om Tyrkia og EU skal starte samtaler om medlemskap, og når de skal starte dem. Hvis Erdogan overlever denne saken, vil han fortsette slik han stevner: å innføre flere reformer for ikke å gi EU noen unnskyldning for å bakke ut.

---
DEL

Legg igjen et svar