– Ikke legitimt å deportere jøder!

De er ikke mange. Men de har slått seg til foran statsministerens kontor, og har ingen planer om å fjerne seg før bosetterne er sikret – eller Ariel Sharon er styrtet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke akkurat noen voldsom demonstrasjon. Noen hundre mennesker som vifter med det israelske flagget og samler seg bak paroler som «ikke la terroren vinne.» De har slått opp to telt foran det som på kartet omtales som «prime minister’s office.» Det er en flat, kasseformet bygning i fire-fem etasjer som ligger noen hundre meter ovenfor Knesset, det israelske parlamentet.

Det er en såkalt fredelig markering. Men politiet er synlig tilstede; på hesterygger og inne i uniformerte biler. Det holder da også på å gå galt. Idet den lille og kompakte gruppa begynner å marsjere, blir de halvveis sperret av politifolk med høytalere. Hester vrinsker, og noen av demonstrantene løper ut. Men det hele roer seg igjen, og gruppa får passere.

Det er et rituale, og begge parter burde være vant til det nå. Det er nemlig ikke første gang settlerne viser sin motstand mot Ariel Sharons ny-vennlighet overfor palestinerne. For har ikke den gamle hauken; han som engang snakket om jødiske «fingre» inn i Gaza for å bryte kontinuiteten i den arabiske folkemassen, plutselig bestemt seg for å trekke ut åtte tusen bosettere og overlate hele greia til terroristene?

Ikke hvis det står til bosetterne. Og det er de mest rabiate av dem som viser … vel, i hvert fall litt muskler denne dagen i mars.

Et taust møte

Gush Emunim. De holder til i et privathus i Ramat Hagolan-gata i den nordlige delen av Jerusalem. På vei dit sitter man med en reell undring over hvordan det er mulig at så mange mennesker og så mye ståk forsvinner som dugg for solen bare man beveger seg inn i de jødiske områdene av byen.

Her er det stille. Her er det fredelig. Her ligger vakre eneboliger på rad og rekke i en eksplosjon av grønne trær og blomsterbed. Portene er lukket ut til gata. Et eldre par, han med kippa, går tur i det varme vårværet.

Ingen av dem kjenner til at Gush Emunim holder til like i nærheten. Eller kanskje settlerne ikke er helt stuereine her heller. For dette er det gode borgerskap. Og det er ikke sånn at settlerne har like høy status overalt i Israel. Snarere tvert imot.

På kontoret til Gush Emunim står det en bøsse man kan legge penger på. Ett folk, ett land, står det på den. Damen bak skranken ytrer ikke et ord når hun først legger ned telefonen og ser skeptisk på den besøkende. Tar bare et visittkort, skriver et navn på det og holder det fram over bordet.

Shaul Goldstein står det på kortet. Budskapet er klart. Her er det bare én som uttaler seg. Det er kanskje ikke så rart. Settlernes historie og politiske program er så ekstremt, eller har i hvert fall vært det, at man prøver å holde seg litt unna resten av verden. Det gjelder ikke bosetterne som sådan, men Gush Emunim som organisasjon. Faktisk hører man ikke så mye om denne settler-gruppa lenger. Istedet har man overført den politiske kampen til andre grupper, som for eksempel Yesha-rådet. Men det er den samme kampen, det er de samme menneskene og det er de samme nettverkene. Også ikke-kjært barn har mange navn.

Ortodoksi og sionisme

En ekstrem historie, og en organisasjon med blod på hendene. Med røtter tilbake til en rabbiner ved navn Avraham Yitzhak Kook – født i 1865 og død i 1945. Kook var ikke som andre ultra-ortodokse jøder. Der religiøse jøder avskydde sionismen, og sionismen avskydde religionen, så Kook den israelske statsdannelsen som et middel til å oppnå den nødvendige forløsningen.

Gush Emunim ble ett av flere politiske produkter av denne tilnærmingen mellom sionisme og ortodoksi. Etter Yom Kippur-krigen i 1973 ble Kook-tilhengerne overbevist om at de deltok i en kamp med ondskapens makter. Det var nødvendig med krig for å bane vei for forløsningen, og det var opp til de religiøse sionistene å levere den – ikke minst fordi staten, slik Kook-tilhengerne så det, drev en politikk som regelrett hindret den messianske prosessen.

I 1974 gikk sekulære nasjonalister, som ikke aktet å gi fra seg en tomme land, i allianse med ortodokse jøder som hadde et religiøst forhold til de okkuperte områdene på Vestbredden – eller Judea og Samaria i henhold til skriften. «De troendes samfunn,» eller Gush Emunim, ble etablert i februar, og besto allerede fra første stund av en merkelig blanding av rabbinere, unge sekularister, nasjonalistiske hauker, Kook-tilhengere og andre «fromme» sionister med erfaring fra Israels kriger.

Det var en terror-organisasjon. Den ideologiske ledestjernen var Zvi Yehuda Kook, sønn av Yitzhak Kook, hvis politiske mål var å plassere flest mulig jøder på Vestbredden. Midlene var husokkupasjoner, ulovlig oppføring av pre-fabrikkerte boliger på annen manns eiendom – palestinsk eiendom; samt bombeaksjoner, trusler, terror og likvidasjoner.

For Gush Emunim var det ingen liten sak. Uten tilgang til det hellige landet ville Messias aldri vende tilbake, intet mindre. Gruppa gikk derfor til kamp mot alle: palestinerne, som ikke hadde noe på jødisk jord å gjøre; Menachem Begin som tvang settlerne ut av Sinai etter Camp David-avtalen i 1979, Yitzhak Rabin, som forhandlet med palestinerne og som måtte bøte livet for det, og etter hvert sin gamle støttespiller og allierte Ariel Sharon.

Strategien til Gush Emunim var alltid den samme. Først okkuperte man en bakketopp et eller annet sted på Vestbredden, fortrinnsvis på kjente steder fra bibelhistorien. Så kom det soldater som prøvde å hive dem ut. Da det ikke lyktes, ga regjeringen etter. Eller de fant et annet sted til dem like i nærheten.

Slik vokste bosettinger som Elon Moreh utenfor Nablus, og Kirjat Arba utenfor Hebron, fram. Det som startet som en enkel, liten leir vokste til bydeler med tusener, endog titusener, av innbyggere. For Gush Emunim spilte det ingen rolle at FN og hele verdenssamfunnet hadde erklært okkupasjonen for ulovlig. For jødene sto over og utenfor sekulære lover uten referanse i skriften. De var et utvalgt folk, og som Guds utvalgte folk var bruken av makt både rettferdig og nødvendig.

Dette var på 70- og 80-tallet. Det var den gang settlerne organiserte svære pikniker på Vestbredden med opp til tyve tusen bevæpnede jøder i prosesjon inn på palestinsk territorium. I dag går de i prosesjon mot statsministerens residens, og hevder de har sluttet med terror og ulovlige midler. Men hvor mange er de, og hva vil de egentlig?

Fra skanse til skanse

– Oslo, sier Shaul Goldstein og drar munnvikene litt oppover; ironisk, uten tvil. – Oslo er et navn vi liker å høre. Det har en god klang!

– Just kidding, sier han etter en stund. For settlerne på Vestbredden hater Oslo-prosessen. Hater i det hele tatt alle forsøk på å få til en varig fred med palestinerne. De israelerne som forsøker seg på politiske avtaler, eller den regjering som vil gi palestinerne en egen stat, bør betale en høy pris. Gush Emunims arvtakere har konstant beredskap for å hindre at jødene mister så mye som en håndfull jord i Judea og Samaria. Det er her det hellige landet ligger, ikke i Gaza. Når motstanden mot en evakuering av Gaza er såpass sterk, skyldes det en frykt for at dette bare er første skritt i en større tilbaketrekking. Og Ariel Sharon snakker allerede om å tvangsforflytte mindre og strategisk utsatte bosettinger på Vestbredden.

Etter Oslo-avtalen har settlerne levd i frykt for at staten vil komme og hente dem hjem. Men de er allerede hjemme; der de er – i det landet Gud skapte for israelittene.

– Oslo-avtalen, fortsetter Goldstein, – hvilte på den falske forutsetningen at man kunne stole på palestinerne. Den tok som premiss at palestinerne, når de fikk full kontroll over sin egen stat, ville legge vekk visse deler av sitt politiske program slik at vi alle kunne høste fruktene av den nye freden. Men det som skjedde, var at palestinerne fortsatte å hate oss. De satte resten av verden opp mot Israel og gjorde ingenting for å knuse terrorens infrastruktur. De var aldri interessert i reell fred. Da avtalen brøt sammen, opphøyde de Yasser Arafat i rollen som terrorens leder. De utviklet aldri den staten som de sa de ønsket. Å undertegne Oslo-avtalen var den første feilen Israel gjorde.

– Den andre feilen er Israel i ferd med å gjøre nå. Å trekke bosetterne ut av Gaza er en uhyrlighet, ikke minst i forhold til landets sikkerhet. Det betyr at man etablerer en palestinsk terroriststat i hjertet av Israel.

Som talsmann for settlerne og nest-leder av Yesha-rådet husker Shaul Goldstein godt den gangen settlerne tapte. Det var da Menachem Begin sendte hæren for å demontere den største jødiske bosettingen i Sinai. Yamit. Camp David-avtalen hadde gitt hele dette okkuperte området tilbake til Egypt. Og Yamit var tapt. Det var i 1981, og radikale settlere strømmet til Sinai og tok bolig i de husene som de mer moderate bosetterne allerede hadde forlatt. De ble drevet vekk av sin egen regjering.

Shaul Goldstein var i tyve-årene dengang. Den traumatiske evakueringen radikaliserte unge settlere som var født og oppvokst på okkupert, hellig land. Som palestinerne, føler settlerne at de blir drevet fra skanse til skanse. Først mistet de Sinai. Nå skal de miste Gaza, og deler av Vestbredden. Messias vil aldri vende tilbake, og forløsningen vil ikke komme.

Når sant skal sies, har settlerne tonet ned den religiøse retorikken. Der man tidligere snakket om messias og forløsning, bruker man i dag begreper som sikkerhet og vern mot terrorisme. Det er muligens et forsøk på å bygge bro til det sekulære Israel, som er mer opptatt av trygghet i hverdagen enn av messianske visjoner.

– Vi er ikke planter

Yesha-rådet oppsto parallelt med at Gush Emunim mistet innflytelse. Men da hadde de satt standarden for settlernes ideologiske kamp.

I 1981 sto de to organisasjonene sammen i sin motstand mot evakueringen av Sinai. Da flere av Gush Emunims ledere ble arrestert noen år etter for å ha planlagt terroristaksjoner mot palestinerne – de skulle blant annet bombe palestinske busser (!) – fikk de først liten støtte fra Yesha-rådet. Men da rådets medlemmer skjønte at den meget kjente rabbineren Moshe Levinger, mannen bak Kirjat Arba, hadde gitt stilltiende støtte til terror-planene, ble tonen en annen. Yesha forlangte de fengslede Gush Emunim-lederne løslatt.

Det var i disse årene at settlerne ble en utgruppe i det israelske samfunnet. Kløften mellom det sekulære og det nasjonalist-religiøse økte, og det samme gjorde avstanden til suksessive regjeringer. I 1995 begynte israelerne for alvor å tro at det kunne bli borgerkrig mellom den ideologiske og religiøse høyresiden, og det moderate og sekulære Israel.

Det var i det året at Baruch Goldstein plaffet ned 29 muslimer inne i Ibrahim-moskeen i Hebron. Statsminister Yitzhak Rabin svarte med planer om å evakuere de uregjerlige bosettingene rundt byen. Han måtte gi tapt. Settlerne hadde blitt en stat i staten. De hadde slått seg ned på okkupert område, med full støtte fra myndighetene, og hadde ingen planer om å flytte. Det har de ikke nå heller.

– Vårt mål er klart. Vi vil stanse alle forsøk på tilbaketrekking fra Gaza og Vestbredden. Ingen har rett til å kreve av jødene at de skal flytte fra sitt eget land. Dette er vårt hjem, hjemmet til det jødiske folket. Vi har rett til å være her. Hvis Sharon, Gud forby, tvinger igjennom planene sine om en evakuering, vil det fremme terroren i hele Israel. Vi er ikke trær, vi er ikke planter. Man kan ikke bare rykke oss opp med roten, sier Goldstein.

Det er ikke legitimt å deportere jøder, sier han. Det er opp til jødene å bestemme hvor de vil bo i sitt historiske land, sier han også. Vi kommer aldri til å flytte på oss. Palestinerne er terrorister som man ikke kan stole på, og som i siste instans er ute etter å tilintetgjøre jødene.

Det er sterke ord. Men vil de gripe til våpen når soldatene kommer for å fjerne dem?

Goldstein bare flirer. – Det blir ikke nødvendig, sier han. – Ariel Sharon vil falle lenge før det kommer så langt!

Kjemper mot politisk mur

Nå er det ikke sånn at settlerne aldri har forliket seg med ulike regjeringer. På 70-tallet forlot de villig det opprinnelige Elon Moreh og flyttet noen hundre meter lenger bort – etter ordre fra myndighetene.

Hver gang settlerne okkuperte en bakketopp, måtte regjeringen på banen for å tilby dem jord et annet sted. Å dempe settlernes vrede handlet alltid om å lansere storstilte prosjekter på Vestbredden. Idag ligger bosettingene tett i tett. På veien til Hebron er de som perler på en snor: minst elleve, kanskje flere. Betar Illit, Newe Daniel, Karme Zur og Gush Etzion ligger her, pluss fem-seks andre – inkludert noen som er så nye at de ikke har noe navn ennå.

Det er en halvtimes kjøring mellom Jerusalem og Hebron, så da kan man jo tenke seg hvor mye land det er igjen.

På åskammene utenfor Jerusalem skinner det i hvitt. Det er som om de er opplyst ovenfra. Det hviler en slags uforstyrrelighet over dem, en form for opphøyet ro.

Men også noe truende. For dette kan man ikke flytte. Framtiden er hogget i stein, og festet med pæler. Det er det som har vært formålet hele tiden: å skape fakta på bakken, som det heter.

Men dypere inne på Vestbredden, der settlerne er spydspiss i en ideologisk og religiøs kamp, er bosettingene mer rudimentære. De kan flyttes. Og planen er å flytte dem innenfor murene, slik settlerne i Sinai i sin tid ble flyttet til Gaza.

Av Ariel Sharon.

Og det er da dette med våpen kommer opp, som Goldstein altså avviser:

– Vi vil jobbe på den politiske arenaen, i forhold til regjering og parlament. Vi vil demonstrere over hele landet, og om nødvendig ty til passiv motstand hvis noen prøver å hente oss ut. Men vi vil ikke gripe til våpen, ei heller oppfordre til bruk av vold, sier Goldstein.

Det kan hende disse uttalelsene er en nødvendig moderering fra en mann som sitter på toppen av en organisasjon. Hva settlerne som gruppe vil gjøre, er en annen historie. Hvis flertallet av dem er religiøst motivert, vil de klamre seg fast. Hvis de er interessert i fruktbar jord og det gode liv, vil de flytte.

For Israel tar nå den gode jorda fra palestinerne. Det er i det grønne beltet som ligger mellom 1967-grensene og sikkerhetsgjerdet at settlerne skal flyttes. Mange tror de vil bøye seg til slutt. Slik de bøyde seg i Sinai.

Men Sinai var ikke Judea og Samaria. Gaza er heller ikke det. Vestbredden er en helt annen historie. Så handler det vel om hvor mange de er, og hvor mye motstand de kan oppvise.

– Vi er ikke majoriteten, svarer Goldstein kort på spørsmålet om hvor mange settlere som vil havne utenfor muren. Og det har han jo rett i. Men ennå er det ikke avgjort akkurat hvor traseen skal gå. Og det er ikke klart hvordan store bosettinger, som Ariel utenfor Jerusalem, skal knyttes opp mot sikkerhetsgjerdet.

Det er sagt om settlerne at de vil ha et gjerde som inkluderer alle bosettinger; et på hver side av en slags palestinsk stat. Men Ariel Sharon sier han vurderer å skrote murens østlige trasé, den inn mot Jordan-elva. For Goldstein er hele spørsmålet en skinndiskusjon. For han vil ikke ha noe mur i det hele tatt.

– Jeg kan være for et sikkerhetsgjerde enkelte steder, men jeg er absolutt imot en politisk mur, sier han.

Underforstått: ingen mur skal få stenge deler av Judea og Samaria for settlerne. They want it all!

Muren fungerer to veier. Den stenger palestinske terrorister ute fra Israel, og nye settlere ute fra Vestbredden. Ikke rart Goldstein ikke liker tanken på det siste.

– Man snakker hele tiden om to stater for to folk. Men det er 23 stater for to folk. Araberne har allerede 22 av dem. Vi skal ha den siste.

Sier Goldstein. Sjøl bor han i Gush Etzion. Han er til og med en slags borgermester her. Når han ikke demonstrerer mot Ariel Sharon.

Opprøret vil fortsette

En demonstrasjon mot en av Israels verste statsministre noensinne. Nå angripes han fra høyre. I ti dager har settlerne veivet med flaggene sine i denne gata. Teltene er slått opp, og opprøret vil bare fortsette og fortsette, sier Goldstein.

Foreløpig er de ikke så mange. Forbausende få, egentlig. Bare noen hundre mennesker som vifter med bannere der det står: ikke la terroren vinne. Men Goldstein avviser observasjonen. Det viktigste er ikke antallet, men kvaliteten, er hans kommentar.

Den seige motstanden. Den som gjør at Ariel Sharon vil bukke under. Den uten våpen. – Se på alle disse menneskene, sier han. – Ingen av dem bærer våpen.

Det Goldstein ikke vet, er at en fremmed har kikket inn gjennom en flik i telt-åpningen en halv time tidligere. Og der inne, i halvmørket, blottes et våpen i en ufrivillig bevegelse.

Noen later i hvert fall til å være beredt.

---
DEL

Legg igjen et svar