Ikke en sjanse på asyl

Marian Florea fra Romania står med bøyd hode og mottar dommen via en mobiltelefon: Hans søknad om asyl er grunnløs og 48-timers prosedyren er over.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Torsdag kl. 8.10: Det er 29. april og jeg er midt i frokosten når telefonen ringer. Det er fra Politiets utlendingsenhet i Oslo.

– Nå står det en asylsøker her klar til registrering. Han er fra Romania. Vi starter kl. 8.30, hvis du er interessert, sier Thor Thomsen.

Thomsen er leder for registreringsavsnittet i Politiets utlendingsenhet. Jeg takker ja og kaster meg inn i en drosje for å rekke fram til Christian Krohgs gate 32 før 48-timersprosedyren begynner.

Ny Tid skal nemlig fotfølge en asylsøker som blir behandlet etter den nye 48-timersordningen som regjeringen innførte 1. januar i år. Poenget, sier myndighetene, er å hindre at store ressurser blir bundet opp i arbeidet med grunnløse asylsøknader. I løpet av maks 48 timer blir derfor søknadene om opphold og eventuell klagesak behandlet og avgjort av Utlendingsdirektoratet (UDI).

Så er det i ekspressfart rett ut av landet med en gang hvis – eller snarere når – det blir avslag. Men det betyr ikke at ikke rettsikkerheten er ivaretatt, sier myndighetene.

Nå skal jeg altså være en flue på veggen for å se hvordan denne nye prosedyren funge-rer fra a til å – med samtykke fra politiet og UDI.

Asylsøkeren som venter meg i dag er fra Romania, ett av 50 land i verden som norske myndigheter regner som trygge.

Torsdag kl. 8.30: Politibetjent Torbjørn Evensen henter den rumenske asylsøke-ren i vakta hos Politiets utlendingsenhet. Hit kommer nå alle asylsøkere som finner veien til Norge, enten de først lander på Gardermoen, kommer med danskeferga til Larvik eller krysser Grense-Jakobselv i Finnmark.

Forskjellen er at de som skal behandles etter 48-timersprosedyren blir plukket ut med en gang for å registreres. Så også med den rumenske asylsøkeren, som klokka halv ni blir ført ned til registreringsavsnittet hvor kontorvinduene vender ut mot Akerselva. Og med det settes prosedyreklokka i gang; innen 48 timer er hans skjebne forseglet.

På vei til Evensens kontor plukkes tolken opp, en rumensk kvinne bosatt i Norge. Even-sen introduserer meg for kvinnen, som tydeligvis er forberedt på at en journalist skal være flue på veggen i dag.

Men før utspørringen begynner stopper vi i et rom hvor moderne fingeravtrykkutstyr står linet opp og centimetermål er avmerket på den hvite murveggen.

Asylsøkeren er så vidt jeg får med meg 180 centimeter høy. Men fingeravtrykk må vente – utstyret er opptatt.

– Vi skal nå gjøre deg kjent med dine rettigheter, begynner politibetjent Evensen når vi har satt oss ned på hans kontor, hvorpå tolken begynner å lese opp fra et skriv til den rumenske asylsøkeren.

Kontoret er prydet med et verdenskart på en av veggene, en kalender på en annen. Mens rettighetene leses opp blar Evensen gjennom asylsøkerens pass. I motsetning til mange andre asylsøkere har rumeneren både pass og billetter som viser hvem han er og hvordan han kom til Norge.

– Jeg heter Marian Florea og kommer fra et lite sted som heter Unirea i Braila kommune, svarer asylsøkeren gjennom sin tolk når han blir bedt om å oppgi sine personalia.

Florea er 33 år gammel. Etnisk rumener. Ingen andre statsborgerskap. Ortodoks kristen. Så kommer noen små bruddstykker fra hans liv: Da han var fem år gammel skilte foreldrene seg. Moren dro av gårde med broren hans, mens Marian ble hos faren. Tre år senere ble faren drept i en trafikkulykke.

– Har du noe kontakt med moren og broren din nå, spør Evensen.

– Nei. Jeg vet ikke hvor de er. Jeg har vokst opp på barnehjem for foreldreløse, svarer Florea.

Også på spørsmål om han har noen adresse i Unirea er svaret negativt. Evensen vil så vite om Florea har søkt asyl andre steder tidligere. Florea svarer at han tidligere tenkte på å søke asyl i både Tyskland og Frankrike, men at han ble fortalt at de ikke var noen vits å forsøke en gang, fordi det i de landene ikke blir gitt opphold til rumenere. I stedet ble han anbefalt å forsøke Norge.

Så penser politibetjent Evensen samtalen over på hvordan Florea kom til Norge. Allerede har vi fått vite at han ble stoppet av tollere på Svinesund i går, før politiet tok hånd om ham og etter hvert fraktet ham til Politiets utlendingsenhet seint i går kveld. Her fikk han ei seng å sove i.

Floreas asylreise fra Romania begynte 23. april. Og før han ankom Svinesund hadde han vært innom Ungarn, Tyskland, Frankrike, Belgia, Danmark og Sverige. Hele tiden var framkomstmiddelet buss.

Det blir flere spørsmål og svar fram og tilbake før detaljene i reisen er klar. Underveis får Florea så vidt nevnt hva slag liv han har levd det siste tiåret.

– Jeg har ikke hatt noe sted å bo, så jeg har sovet på gata og på stasjonen i byen, sier Florea.

Innimellom spørsmålene legger Evensen fram et uutfylt skjema som han ber Florea un-derskrive.

– Dette er i tilfelle du senere skal ha et ID-kort. Vi tar nemlig passet ditt mens prosedy-ren pågår. Jeg fyller ut resten av skjemaet for deg etterpå, forklarer Evensen gjennom tolken, og vil vite hvordan det står til med asylsøkerens helse.

– Jeg har tuberkulose. Det fant de ut da jeg ble legeundersøkt for tre år siden. Men jeg har ikke fått noen behandling, jeg hadde ikke råd, svarer Florea, og forteller igjen om livet på gata, om netter på stasjonen, om kulda.

– Har du tidligere vært straffet, spør politibetjenten.

– Nei.

Registreringen er etter hvert over. Evensen printer ut Floreas forklaring. Den leses opp for ham av tolken. Så signerer Florea nederst på arket.

Torsdag kl. 9.10: Utstyret til å ta fingeravtrykk med er ledig nå, og politibetjent Evensen gjør alt klart til å sette i gang. Mens Marian Florea venter på tur kommer en an-nen politimann forbi som tilbyr Florea en matbit og noe å drikke.

Det er ikke som i gamle dager når Florea avgir sine fingeravtrykk: Hver finger på begge hender skannes hver for seg, så er det hele venstrehånda for seg og hele høyrehånda for seg, og deretter begge tomlene samtidig.

Hele tiden ser vi fingeravtrykkene komme opp på skjermen, mens Evensen tydeligvis gjør sine søk.

– Vi sjekker nå om han er straffedømt i andre land eller om han har søkt om asyl andre steder, sier Evensen henvendt til meg.

Så vidt jeg forstår er det ingen varsellamper som tennes av Floreas fingeravtrykk.

– Da har vi gjort ferdig vår jobb. Nå er det UDI som overtar, sier politibetjent Evensen, og geleider Florea inn på et venterom hvor dørene ikke kan åpnes innenfra.

Torsdag kl. 9.30: – Det er ikke lett å finne tolker som snakker rumensk. De fleste gjør tolkingen ved siden av annen jobb, og har derfor dårlig tid, sier Inge Lang-aard.

Han er UDIs mann på vakt hos Politiets utlendingsenhet i Christian Krohgs gate denne morgenen. Nå strever han med å finne en ny tolk som kan oversette under selve asylin-tervjuet, i og med at tolken under registreringen hos politiet ikke hadde anledning til å jobbe utover dagen.

Langaards kontor ligger i samme korridor som politibetjent Evensens kontor. Midt mellom kontorene ligger venterommet som Marian Florea nå sitter innelåst i.

Mens Langaard venter på at noen av de UDI-godkjente tolkene han har lagt igjen be-skjed hos skal gi lyd fra seg, forteller han at det så langt i år har kommet 125 personer, inkludert barn, til Norge som har blitt behandlet etter 48-timersprosedyren. Alle har vært innom Politiets utlendingsenhet for registrering og asylintervju, som Langaard og fem andre fra UDI i turnus tar seg av.

– Jeg gjør ingen vurderinger under asylintervjuet, jeg stiller spørsmålene for å få fram deres historie. Og så hjelper jeg dem med advokat og ordner med tolk til asylintervjuet og samtalen med advokat, forklarer Langaard.

I det siste har det ikke vært så mye å gjøre; strømmen av grunnløse asylsøkere har av-tatt noe, ifølge Langaard. Kun et par av asylsøkerne som blir behandlet etter 48-timersprosedyren har blitt overført til normal asylbehandling. Resten har fått avslag på søknadene og blitt sendt rett ut av landet igjen.

– Sist vi fikk inn en på 48-timersprosedyren var i forrige uke, den 23. april, forteller Langaard.

Torsdag kl. 10.05: Jeg står med beina i dørsprekken for at ikke døra skal gå i lås bak meg på venterommet hvor Marian Florea sitter. Også Ny Tids fotograf har rukket å komme til Christian Krohgs gate nå.

For selv om Florea selv ikke kan åpne opp døra innenfra, er det tydeligvis helt i orden for politiet og UDI at Ny Tid står i døråpningen og prater med ham.

Asylsøkeren og jeg har oppdaget at vi har et felles språk det går greit å kommunisere på, nemlig tysk – selv om verken han eller jeg kan skryte av grammatikken og ordforrådet. Men jeg får forklart Florea grunnen til at han venter; at UDI har problemer med å finne en tolk til ham.

Og jeg forteller ham at Romania i går kveld slo Tyskland hele 5-1 i en fotballkamp. Det får smilet fram hos Florea, selv om han er nokså kategorisk i sin dom over mangelen på kvaliteter som det rumenske landslaget har for tiden.

– Alle de gode rumenske spillerne spiller i utlandet. I Romania finnes det ikke penger lenger, sier Florea.

Torsdag kl. 11.30: – Nei, vi kan ikke slippe deg inn under asylintervjuet, sier informasjonsrådgiver Are Martin Sauren i UDI til meg.

Jeg står sammen med Inge Langaard i resepsjonen i UDIs hovedkontor i Hausmannsgate 21 og diskuterer hvorfor UDI ikke vil la meg være en flue på veggen. Det var jo greit for politiet under registreringen, i og med at Marian Florea har gitt sitt samtykke, prøver jeg å argumentere med.

– Men vi har et prinsipp om å ikke la noen fra pressen være til stede under intervjuet. Dette handler om personvern, og i ytterste instans kan det komme fram informasjon som går på rikets sikkerhet, sier Sauren.

– Så det er ingen måter å flytte fjell på i denne situasjonen, spør jeg, og får et vennlig, men bestemt nei til svar.

Jeg aksepterer nederlaget og går ut på gata sammen med Langaard. Han skal tilbake til Politiets utlendingsenhet, via UDIs lokaler i Storgata hvor han skal hente mat til Florea.

For Florea sitter fremdeles låst inne på venterommet, og der må han sitte en stund ennå.

– Tolken jeg fikk tak i kunne først komme klokka 20.00 i kveld. Vanligvis pleier asylsø-kerne ikke å måtte vente så lenge. Men det er som sagt ikke så lett å få tak i rumenske tolker. Selv går jeg av vakt kl. 16.00. Hun som tar over etter meg vil gjennomføre asylin-tervjuet, sier Langaard.

Jeg for min del går tilbake til Ny Tids kontorer for å skaffe en bil og ringe advokaten som Florea skal møte i morgen, Sverre O. Simonsen.

Torsdag kl. 18.00: – 48-timers prosedyren gjelder fra registreringen av asylsø-keren starter til meddelelsen av UDIs første vedtak. Da stopper vi klokka. At asylsøkeren eventuelt klager inn et negativt vedtak og søker om utsatt iverksettelse av utvisning reg-nes ikke med i de 48 timene, sier Hege Bøler.

Hun har tatt over som UDIs vakthavende ved Politiets utlendingsenhet etter Inge Lang-aard, og skal snart gjennomføre asylintervjuet med Marian Florea.

Bøler viser fram en prosedyreplan hun har utarbeidet for asylsøkeren fra Romania. Pla-nen viser hvilken handling som skal skje til hvilken dato og tidspunkt mens han går gjen-nom prosedyren, og eventuelle merknader. Sistnevnte viser «tolketilgang» til asylinter-vjuet kl. 19.00 i kveld. Tolken som opprinnelig skulle tatt intervjuet kl. 20.00 meldte li-kevel avbud, og en ny tolk måtte hentes inn.

I morgen tidlig er det ifølge prosedyreplanen satt av to timer til samtale mellom asylsø-keren fra Romania og advokaten.

– Dette er et minimumskrav. Hvis de trenger mer tid, får de det. Men ofte bruker advo-kat og klient mindre tid en oppsatt, så det virker ikke som det er satt av for lite tid, sier Bøler.

Hun mener at de som kritiserer 48-timersregelen glemmer at den store forskjellen rett og slett er at man har luket bort ventingen for de som behandles etter denne prosedy-ren, men at selve behandlingen er like grundig som for de andre asylsøkerne.

– Da kan vel alle asylsøkere kjøres etter 48-timersprosedyren, også de fra for eksempel Irak, spør jeg.

– Det er klart at Irak-sakene er kompliserte, de bruker vi lenger tid på, svarer Bøler, og forteller mer om hvordan selve asylintervjuet foregår:

– Jeg gjør ingen vurderinger selv, jeg bare skriver ned det jeg spør om og det som asyl-søkeren svarer. Etter at jeg har skrevet rapporten fra intervjuet ferdig, går tolken og sø-keren gjennom ord for ord, før søkeren underskriver og får med seg en kopi av rappor-ten. Det er ikke slik at vi lurer dem med å dikte opp ting, forklarer Bøler.

Hun har siden hun begynte å jobbe med disse sakene fra nyttår bare opplevd at en av «hennes» asylsøkerne har blitt tatt ut av 48-timersprosedyren for å få behandling som «vanlig» asylsøker.

– Det hjelper for eksempel ikke at sigøynere har det vanskelig i et land som Romania. Vår vurdering er at hjemlandets myndigheter kan gi dem nødvendig beskyttelse. Løs-ningen kan kanskje være at de flytter internt i landet. Det holder ikke å si at alle er mot meg, at jeg har det så forferdelig. Vi ser aldri de mest ressurssvake, de som det er mest synd på, komme hit, sier Bøler, og påpeker at tiden nå er kommet for intervjuet med Ma-rian Florea.

Torsdag kl. 19.00: Den rumenske asylsøkeren har sittet innelåst på venterom-met siden halv ti i formiddag når han blir hentet av Hege Bøler til asylintervjuet. Det vil si i ni og en halv time.

Eneste avbrekket i ventingen har vært at Marian Florea for et par timer siden ble vist en informasjonsfilm på en storskjerm – også det inne på venterommet.

Filmen er laget av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), og er oversatt til 14 språk, inkludert rumensk. Den informerer asylsøkeren om hvordan gangen er i 48-timersprosedyren, blant annet at søkeren vil bli kjørt til Lierskogen transittmottak etter at asylintervjuet er ferdig.

Torsdag kl. 22.05: Den fjernstyrte og videoovervåkede porten inn til Lierskogen transittmottak åpnes slik at minibussen innleid fra Bislett Limousine kan kjøre inn på plassen foran hovedbygningen med Marian Floreas.

Hans asylintervju i Oslo varte i knappe to timer. 21.15 sto bilen fra Bislett Limousine klar til å frakte den rumenske asylsøkeren til Lierskogen transittmottak, som ligger mellom Asker og Drammen.

Leiebilselskapet har kontrakten på å frakte asylsøkere mellom de forskjellige stoppeste-dene i runddansen for å få asyl; mellom alt fra politistasjon og asylmottak til transittleir og flyplass.

Floreas er ventet på Lierskogen transittmottak. Med en gang vi parkerer blir han hentet inn i resepsjonen, for så å bli vist sitt rom i en nabobygning. Floreas er trøtt etter en lang dag og ønsker tydeligvis å komme seg raskt i seng. På vei fra Oslo til Lierskogen har Flo-rea hatt kraftige hosteanfall.

Neste morgen venter samtalen med advokaten.

Fredag kl. 8.30: – Dette stedet er egnet for asylsøkere som behandles etter 48-timers prosedyren. Det er et lukket område som beskytter dem fra omverden. Vi har god kontroll og kan følge med dem fra time til time, sier leder på Lierskogen tramsottmottak, Harald Nesset.

Han sitter ved et bord utenfor hovedbygningen når jeg ankommer mottaket etter en natt hjemme. Det er en halv time til Marian Florea skal møte advokaten sin. Egentlig skulle Sverre O. Simonsen hatt advokatvakt ved mottaket i dag. Men på telefon fra Alta fortalte han meg i går at han ikke kunne komme, og at han hadde sent en fullmektig i sitt sted.

– Det har blitt enda roligere her nå enn da du var her for et par år siden, forteller Nes-set, og viser til sist Ny Tid var her og gjorde en reportasje fra forholdene i leiren som den gang var så full at man måtte huse mange av asylsøkerne i telt.

– Den gang var det en del problemer med at noen av asylsøkerne nasket i butikkene i nærheten. Men nå er diskusjonen i lokalsamfunnet helt borte, og politiet sier de ikke merker at det ligger et mottak her. Eneste episode vi har hatt i det siste er en asylsøker som nasket en underbukse til 29 kroner og 50 øre, sier Nesset.

Han forklarer den bedrede situasjonen blant annet med at man har plantet blomster og gjort det fint på mottaket sammen med beboerne. Og at det av og til vanker belønning i form av at de får litt is og brus.

– Dette virker nok dempende. Vi praktiserer nulltoleranse på en myk måte. Man trenger ikke være Carl I. Hagen for å drive et mottak som fungerer, slår Nesset fast.

Forskjellen på asylsøkerne som er i 48-timersprosedyren og de andre på mottaket – ho-vedsaklig fra Øst-Europa og Midtøsten – er restriksjonene på førstnevnte gruppe.

– Han på 48-timersprosedyren som du kom med kan ikke forlate mottaket. Han har skrevet under på at han oppholder seg i vår forvaring. Hvis han rømmer herfra mister han sin status og blir etterlyst, sier mottaksleder Nesset.

Fredag kl. 9.15: De to vekterne fra Aktiv Security kan fortelle om noen få slike tilfeller hvor asylsøkere har rømt. Dog går vaktholdet stort sett fredelig for seg, sier vek-terne.

Jeg står og prater med dem utenfor UDIs kontorer som ligger i et hus noen hundre meter nedenfor Lierskogen transittmottak.

Klokka ni ble Marian Florea kjørt den lille veistubben fra mottaket ned til UDIs hus for å møte sin advokat.

Den unge kvinnelige fullmektigen, som altså advokat Simonsen sendte i sitt sted, hadde ikke hørt noe om at jeg skulle komme, og var ikke interessert i å ha meg som flue på veggen. Hvorvidt Florea samtykket, spilte ingen rolle.

Forklaringen var både at fullmektigen hadde hatt dårlig erfaring med media tidligere, og at hun var ny i gamet i forhold til denne type saker.

Så nå sitter Florea sammen med en tolk og går gjennom asylintervjuet fra i går kveld for å se om det er noe av hans historie som er feil eller ikke har kommet med.

Fredag kl. 10.00: Det gikk relativt fort å gå gjennom saken med advokatfull-mektigen. For et kvarter siden ble Marian Florea kjørt opp igjen til transittmottaket før jeg fikk sukk for meg.

Jeg tar selv beina fatt de få hundre meterne opp, etter at fullmektigen også har avslått min forespørsel om å få lov til å være til stede når Florea får vite UDIs vedtak på hans asylsøknad – etter prosedyreplanen stipulert til å skje kl. 13.00.

Det gir meg endelig tid til å få en ordentlig samtale med Florea mens han venter på dommen. Jeg finner Florea utenfor brakka hvor han har fått rom. Han står sammen med et par tsjetsjenske flyktninger og snakker sammen på russisk. For Florea lærte både tysk og russisk på skolen da han bodde på barnehjem.

– Mitt liv er en bok, men se så tynn rapporten er. Jeg snakket mye, men de har ikke tatt med alt, sier Florea, og viser meg rapporten fra asylintervjuet, situasjonen UDI ikke ville la meg overvære.

Rapporten er skrevet på norsk, så jeg leser raskt gjennom de få sidene. Florea kan ikke forstå at hans liv har blitt fattet i så korthet på papiret.

Det blir en lang samtale med den rumenske asylsøkeren som lett kunne fylt mange artik-ler. Men nerven i hans asylsøknad, slik han selv forklarer det, er frykten for livet på gata i Romania.

Som nevnt vokste han opp på barnehjem, hvor ansatte som slo barn med stokk var en vanlig del av oppdragelsen. Som 16-åring fikk han arbeid på en papirfabrikk, hvor han jobbet i sju år. 18 år gammel flyttet han fra barnehjemmet og leide seg en ett roms lei-lighet. I flere år lette han forgjeves etter sin mor og bror.

Ulykken inntraff for alvor da han mistet jobben på fabrikken i 1993. Siden den gang har 33-åringen vært arbeidsløs. Etter hvert mistet han husværet og havnet på gata, som har vært hans hjem de siste ni årene. Ved å selge skrapjern fra søppeldynga og innimellom få en slant som bærer på et lager har han så vidt klart å overleve.

– Vi som bor på gata har ikke en sjanse. Hvor vi enn er, kommer politiet og slår og sparker oss og jager oss. De ønsker å fjerne oss fra gatebildet, sier Florea og skyver skyggelua litt til siden.

På pannen hans er det et stort arr. Det fikk han da politiet slo løs på ham med batong for å jage ham vekk fra gata tidligere i år.

– Hvis jeg blir sendt tilbake til Romania, frykter jeg livet på gata, volden fra politiet, den uutholdelige kulda om nettene på vinteren, sier Florea, og hoster igjen så kroppen rister.

Så vrenger han lommene og teller penger: 71 kroner og 50 øre. Det er alt han eier og har igjen etter at han solgte jordlappen han arvet etter sin bestemor.

– Jeg fikk 600 euro for salget. 500 euro brukte jeg på klær og reisen hit til Norge. 100 euro måtte jeg betale politiet for å komme meg ut av landet. I Romania er det ikke mulig å gjøre noen ting uten bestikkelser. Under kommunismen hadde vi ikke demokrati, men det var ingen som sultet. Nå dør folk av sult på gata, selv om det er mye mat i butikken. Det er vanskelig å sitte og tenke på at UDI nå sitter og vurderer saken min. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis de sier nei, hvis de sender meg tilbake er livet ferdig.

Fredag kl. 13.00: – Kan du si til ham at det nå er veldig viktig at han ikke forla-ter mottaket. Vi vet ikke hva han har, og helsemyndighetene står øverst nå, sier en av de ansatte ved Lierskogen transittmottak til meg.

Jeg videreformidler beskjeden til Marian Florea. Saken er at han akkurat for en drøy time siden ble kjørt til Tanum transittmottak i Sandvika for legesjekk, hvilket skjer med alle asylsøkere.

Men et eller annet gjør at Florea får streng beskjed om å ikke gjøre noe forsøk på å forla-te mottaket. Jeg tenker på hostingen hans og at han allerede i går morges fortalte politi-et at han for tre år siden fikk diagnosen tuberkulose.

Fredag kl. 13.35: – Vanligvis røyker jeg lite. Men nå er jeg veldig stresset, sier Marian Florea, og tar et nytt drag av sigaretten. Han har fått tid til mat i kantinen. Nå gjenstår bare dommen fra UDI, som skulle ha kommet for en halv time siden.

Vi sitter på rommet hans på mottaket. Fra det lille han har av materielle verdier drar han fram et bønnekort. På den ene siden av kortet er det et maleri av Jomfru Maria, på den andre siden ett av Jomfru Maria og en skytsengel.

– Hver kveld tar jeg kortet fram før jeg legger meg og ber til skytsengelen. Bønnekortet er min familie, min bestemor. Alle har en skytsengel. Hvis UDI sier ja til at jeg kan bli i Norge, da har skytsengelen vunnet. Og da skal jeg lære meg norsk og prøve å få meg jobb og arbeide alt jeg kan og takke Norge. Hvis Gud vil kan jeg få meg familie og barn, og bo her i landet. Nå har jeg ingen familie, jeg har ingen jobb og ikke noe sted å bo.

Fredag kl. 14.25: Vi står i resepsjonen på Lierskogen transittmottak. Timen har kommet. Nå skal Marian Florea få vite hvordan det gikk med asylsøknaden hans, en av de ansatte skal ringe ned til UDIs kontor slik at han kan få advokaten på tråden.

Noen sekunder senere står Florea og får dommen formidlet av en tolk via mobiltelefon. Jeg ser med en gang på kroppsholdningen at det ikke er gode nyheter. Han bøyer hodet og gjentar mumlende gang på gang på rumensk; negativt, negativt…

Beskjeden han fikk for fem minutter siden – og som ga han slikt håp – spiller ikke noen rolle lenger. Da fortalte helsesøsteren på mottaket at de kom til å overføre ham til Løren transittmottak i Oslo.

Helsevesenet vil nemlig foreta ytterligere undersøkelser av ham på Ullevål sjukehus over helgen. Prøvene som ble tatt på Tanum transittmottak i dag antydet at Florea kanskje har tuberkulose.

Men dette var som blåst fra minnet da han sto med mobilen i hånda. Nøyaktig 16 timer og 55 minutter etter at politibetjent Torbjørn Evensen hentet Marian Florea til registre-ring ved Politiets utlendingsenhet i Oslo, hadde UDI funnet ut at den rumenske asylsøke-ren ikke trenger beskyttelse i Norge, at hans asylsøknad er ubegrunnet, og at han derfor skal sendes tilbake til Romania.

– De sa at jeg ikke har en sjanse til å få opphold i Norge fordi jeg ikke har blitt torturert eller blitt fengslet av politiske grunner i Romania, sier en fortvilet Florea, og gjentar gang på gang:

– Nå blir det bare et liv på gata, nå blir det bare gata…

Jeg formidler en beskjed til Florea fra en av de ansatte om at han får 10 minutter på å pakke sakene sine og møte opp utenfor. Han skal med en gang transporteres til Løren transittmottak i Oslo.

Fredag kl. 15.50: I resepsjonen på Løren transittmottak råder en viss forvirring. Det er første gang de har mottatt en asylsøker som behandles etter 48-timersprosedyren, og Ny Tids tilstedeværelse er ikke etter planen.

Men før jeg må forlate mottaket får jeg bekreftet at det skal tas prøver av Marian Florea på Ullevål sjukehus over helgen, og at han inntil resultatene foreligger er tatt ut av 48-timersprosedyren. Hvis han har tuberkulose vil han behandles her i Norge før han sendes tilbake til Romania. Det kan ta måneder.

Hvis han er frisk er det derimot på hodet rett ut med en gang. Svaret får han kanskje neste uke.

Den uventede utsettelsen av utvisningen ser imidlertid ikke ut til å hjelpe på Floreas sinnstilstand. Hostende gjentar han gang på gang at han ikke lenger har noe sjanse. Alle pengene han hadde er borte, eneste livet han vet om i hjemlandet er det med asfalten som hodepute, og han har ikke lenger rett til å søke asyl i andre Schengen-land.

Marian Florea tok sjansen på Norge, men tapte.

---
DEL

Legg igjen et svar