Ikke død, bare uvel

Mange var sjokkert da Deutsche Grammophon (DG) i 2000 trakk seg fra avtalen med John Eliot Gardiner og hans English Baroque Soloists og Monteverdi Choir om å utgi alle Bachs kantater i forbindelse med 250-årsmarkeringen for komponistens død. Gardiners «Bach Cantata Pilgrimage» var et prestisjeprosjekt for både dirigenten, orkesteret og plateselskapet. Hvis DG, verdens kanskje […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mange var sjokkert da Deutsche Grammophon (DG) i 2000 trakk seg fra avtalen med John Eliot Gardiner og hans English Baroque Soloists og Monteverdi Choir om å utgi alle Bachs kantater i forbindelse med 250-årsmarkeringen for komponistens død. Gardiners «Bach Cantata Pilgrimage» var et prestisjeprosjekt for både dirigenten, orkesteret og plateselskapet. Hvis DG, verdens kanskje største og mest ressurssterke plateselskap, kunne trekke seg fra en slik avtale med noen av sine mest respekterte og hyllede artister, kunne hva som helst skje, og den klassiske musikkens framtid på plate begynte plutselig å virke usikker.

Massiv omstrukturering

Dette var en av de første episodene i det som skulle bli en massiv omstrukturering av den klassiske platebransjen. I løpet av de siste fem åra har de store plateselskapene redusert sitt antall klassiske artister betraktelig, og mange av de store navnene står plutselig uten platekontrakt. En god del av disse er riktignok blitt plukket opp av andre store plateselskaper, men i sum har kuttene vært større enn tilveksten.

Det er selvsagt økonomiske årsaker til at dette skjer. I noen tilfeller tjener plateselskapene rett og slett ikke tjener lenger penger på enkelte artister. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at dette skulle være hele årsaken – for hvordan har de i så fall greid å utgi et så stort antall innspillinger over så mange år? Heller sitter man igjen med en mistanke om at det er kravene til inntjening som er skjerpet; det er ikke lenger tilstrekkelig at noe er lønnsomt, det må være svært lønnsomt – helst like lønnsomt som pop- og rockutgivelser.

Mange har spådd den klassiske platebransjens død i nær framtid. Den engelske musikkritikeren Norman Lebrecht har allerede erklært den død: 2004 var ifølge ham dens siste år.

Hva gjør så artister som plutselig står uten platekontrakt med en av de store, men som på ingen måte er forberedt på å gi opp platekarrieren? Vel, det finnes heldigvis alternativer til de store plateselskapene. Det har hele tida vært en underskog av mindre plateselskaper som har gitt ut innspillinger mer av entusiasme for musikken enn for å tjene penger. Og nå starter stadig flere artister sitt eget lille plateselskap kun for å gi ut egne innspillinger. Først ute var den katalanske gambisten og dirigenten Jordi Savall, som startet Alia Vox i 1998, og to år seinere oppstod London Symphony Orchestras LSO Live. Deretter har både Brodsky-kvartetten og Concertgebouw-orkesteret lansert egne etiketter.

Relanserer kantateprosjektet

Selv om det ikke ble noe av alle de planlagte utgivelsene i Gardiners Bach-kantateprosjekt, spilte han og orkesteret likevel inn alle konsertene. Nå har Gardiner startet et eget plateselskap, Monteverdi Productions, med en egen etikett kalt Soli Deo Gloria i den hensikt å gi ut alle disse innspillingene. I tillegg gir etiketten ut de kantatene som allerede foreligger på Archiv/DG.

I skrivende stund er den tredje utgivelsen i serien kommet ut – som de første to er også den en dobbelt-cd. Kantatene ble spilt inn i forskjellige kirker i Europa på de dagene de ble skrevet for. Disse innspillingene holder, som nesten alt Gardiner og English Baroque Soloists har gitt ut, meget høy kvalitet. Gardiner er da også en av vår tids fremste Bach-tolkere. Attraksjonen ved disse cd-ene øker ved at de er live-innspillinger, med den følelsen av øyeblikkets atmosfære og spontanitet det fører med seg. Jeg anbefaler disse innspillingene på det sterkeste som en utmerket måte å bli kjent med noen av de største skattene i den vestlige musikkarven.

Oslo-filharmoniens tidligere sjefdirigent Mariss Jansons etterfulgte i 2004 Riccardo Chailly som sjefdirigent for Concertgebouw-orkesteret. Samme år lanserte orkesteret sitt eget plateselskap, RCO Live, tilegnet live-innspillinger. Den første utgivelsen er Antonín Dvoráks 9. symfoni under ledelse av Jansons. Framføringa har ikke det vanlige drivet som man er vant med fra Jansons, og klimaksene uteblir. Innspillinga lider dessuten under dårlig lyd – den er tåkete og ufokusert, og det virker som om man sitter i taket og hører på.

Med all den aktiviteten som foregår blant uavhengige plateselskaper, kan det virke som om den klassiske plateindustrien likevel har ei framtid. Ifølge Lebrecht vil de imidlertid snart kollapse da de ikke tjener penger. Bare tida vil vise om han har rett. La oss håpe han tar feil.

---
DEL

Legg igjen et svar