Ikke bare pitbull

For ett år siden var SV uten makt og tyngde i Stortinget. Nå hestehandler partiet seg fram til den ene avtalen etter den andre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Inntil nylig var det en utbredt oppfatning at Kristin Halvorsens eneste politiske seier var forbudet mot kamphunder. Og oppfatningen var slett ikke gæren. I lange perioder har SV stått så langt fra hovedstrømmene i norsk politikk at ingen har villet lage avtaler med dem. I andre perioder, som i Stortinget 1997-2001, var SV så langt unna vippeposisjon at det ville vært meningsløst for andre å forhandle med partiet. Så lenge sentrumspartiene oppførte seg som én blokk fantes det verken teoretiske eller praktiske muligheter for at SV kunne være tungen på vektskålen.

Valget 2001 snudde opp ned på denne virkeligheten: Regjeringen kan like gjerne gå til SV som til Ap eller Frp for å få flertall. Ap, Frp og SV kan på sin side overkjøre regjeringen. Det er en situasjon Kristin Halvorsen er bestemt på å utnytte til fulle.

SV-lederen har to fraser som gjentas nesten til det kjedsommelige: Den ene er at «det er kjøttvekta som avgjør» – altså at antall representanter på Stortinget avgjør hvilket gjennomslag man får. Det andre er at «SV har en forpliktelse overfor sine velgere til å søke å få gjennomslag for vår politikk».

Det er interessant å se at et parti som i årevis ble ridd av høytflygende krangler om hvorvidt man skulle tilsmusse seg gjennom samarbeid med andre partier, nå framstår som mer pragmatisk og hestehandlende enn Kjell Magne Bondevik. Typisk for kranglene var da også at de sjelden handlet om konkrete saker, men heller var svært diffuse kvasiideologiske gymnastikkøvelser. Nå, når partiet har gått i allianse med både Ap, Frp og regjeringspartiene, er det ikke mange som mukker.

Det kan de selvsagt heller ikke gjøre: De fleste ser at det ville være absurd om SV sa nei takk til barnehageforliket, bare fordi Frp og Siv Jensen har snudd opp ned på sin barnehagepolitikk. Det samme gjelder vel også klimaforliket mellom regjeringspartiene og SV, innføringen av etiske retningslinjer for oljefondet (SV, Ap, Frp og Sp) eller bedre studiefinansiering (SV, Ap, Frp og Sp). Heller ikke milliarden til et distriktsutviklingsfond som fulgte en hestehandel med regjeringspartiene, eller omfordelingen av tippemidlene (SV, Ap og Frp) kunne vært lette å si nei til.

Helt uavhengig av hva SV måtte ville og ønske, har gavepakkene kommet seilende inn denne våren. Og det mest interessante er at partiet knapt nok har måttet gi innrømmelser for å få gjennomslag for sine saker. Og når jeg skriver «gavepakker» tror jeg det er en ganske presis beskrivelse: Barnehagesatsningen og de etiske retningslinjene for oljefondet har kommet på plass fordi Ap og Frp plutselig er enig med SV. I de andre sakene har Kristin Halvorsen kanskje ikke fått det akkurat som hun ville, men langt på vei har hun det.

Det er altså i stor grad Aps og Frps nyorientering som gjør at SV framstår som et seirende og feirende stortingsparti ved utgangen av denne sesjonen. Som Aftenposten har dokumentert, har Frp i den ene saken etter den andre tatt til seg standpunkter så langt unna hva de før mente, at man nesten bare venter på at Carl I. Hagen skal kreve en rausere asylpolitikk. I tillegg til barnehagene, retningslinjene for oljefondet og økt bruk av tippemidler til kultur er Frp plutselig mot aksjesalg i statsselskaper og for statlig u-hjelp. Borte er kravene om å redusere statens virksomhet til det aller nødvendigste. Det samme er kravet om lavest mulig skatter. Bare på avgiftssiden kan vi kjenne igjen Frp.

Det andre som har skjedd, er at Arbeiderpartiet har satt seg godt til rette som «uansvarlig» opposisjonsparti. De ble presset inn i et barnehageforlik som de neppe mener er fornuftig eller ansvarlig. De er nå for etiske retningslinjer for oljefondet, noe de før har ansett som nesten umulig å lage. Og atpåtil har SV funnet en klimavenn i Høyre og Børge Brende, og klart å hestehandle seg til en distriktsmilliard.

Generelt er det nok slik at Aps, SVs og Frps nye roller har åpnet for et stortingsregjereri vi aldri før har vært vitne til. Sagt på en annen måte; Det har aldri vært så bortkastet å sitte i regjering som nå. Opposisjonspartiene har aldri hatt mer å si i opposisjon. Det kommer dem alle til gode.

For SVs del er imidlertid situasjonen helt ny. De har gått fra maktesløshet til å være en av Stortingets slueste kjøpslåere. Og mens Arbeiderpartiet ligger med brukket rygg – de mistet en av tre stortingsrepresentanter ved sist valg, og har knapt kommet med et politisk initiativ det siste året – er Fru Halvorsen seg sine 23 mandater bevisst. Hun vet nok også at det ikke finnes noen garanti for at vippeposisjonen skal vare mer enn tre år til. Derfor må hun bruke tiden godt. Og dessuten håpe at venstreorienterte velgere setter pris på kjøpslåingen. Det er det nærmeste hun kommer en «garanti» for fortsatt makt.

---
DEL

Legg igjen et svar