Ikke akkurat balalaika

Etter den norske finalen i Melodi Grand Prix vet vi hva latvisk kultur ikke er. Men hva består så den latviske identiteten i?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

At et humorinnslag i den norske Melodi Grand Prix-finalen skulle vekke diplomatiske problemer og storm i Latvia høres relativt usannsynlig ut. Men det skjedde altså da humorgruppen Cheesy Keys fant det for godt å presentere latvisk kultur som identisk med russisk, med kosakkuniformer, balalaikaer og matrojskadukker.

Det ble ikke oppfattet særlig humoristisk, i et land som har vært under russisk okkupasjon frem til 1991, kolonisert og undertrykt. Latvierne og russerne jobber hver for seg, har egne skoler og omgås i liten grad over kulturgrensene. Latvia er to land, ett for latviere og ett for russere, og sistnevnte utgjør i hovedstaden over halvparten av befolkningen. Bofaste russere snakker ofte ikke latvisk, men kan få statsborgerskap ved blant annet å gjennomgå en språktest.

Det var altså en øvelse i manglende kulturell finfølelse og i historieløshet og ignoranse da NRK tro til med sin harselas over «latvisk» kultur. Men hva er så latvisk kultur?

Kort historikk

Latvia har en brokete historie. Hovedstaden Riga ble grunnlagt av tyskerne i 1201, og en konføderasjon av stater ble utviklet under tysk styre. I 1282 ble først Riga, så flere andre latviske byer inkludert som hansasteder, og Riga var etter det et viktig handelssentrum. Konføderasjonen omfattet også Litauen og Estland, en union som kollapset mot slutten av 1500-tallet, og det fremtidige latviske territoriet ble overtatt av et polsk-litauisk styre.

I 1621 var det så svenskenes tur til å overta. Det var også på 1600-tallet en språklig identitet blant latviere ble utviklet. Noe selvstendig land ble det ikke av den grunn, og utover 1700- og 1800-tallet overtok Russland en stadig større del av den latviske geografien. Mot slutten av 1700-tallet var hele Latvia under russisk styre. Samtidig begynte nasjonalismen å spire frem på begynnelsen av 1800-tallet, de første avisene på latvisk ble stiftet, og utover i århundret vokste protestene mot fremmed styre. Tidlig på 1900-tallet var situasjonen preget av et stadig sterkere krav om selvstendighet.

Så kom første verdenskrig, og Latvia ble bit for bit okkupert av tyske styrker.

I 1918 erklærte så Latvia seg som en uavhengig nasjon, og var fra 1921 anerkjent som det. Det skulle imidlertid ikke vare lenge. Ikkeangrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble nok et vendepunkt, da de to landene fant det for godt å fordele sine naboer friskt og freidig imellom seg, og Latvia falt under det Sovjetunionen mente seg berettiget til. Fra 1940 var landet okkupert, og tusenvis av latviere ble deportert til Sibir. De fleste omkom underveis.

Med snart var det igjen tyskernes tur, og de okkuperte Latvia fra 1941 frem til utgangen av andre verdenskrig og utslettet 90 prosent av landets jødiske befolkning. I løpet av andre verdenskrig mistet Latvia nesten 40 prosent av befolkningen, under vekselvis okkupasjon av to forskjellige stormakter.

Fra 1945 til 1991 var Latvia underlagt Sovjetunionen, som blant annet innebar en sovjetisk kollektivisering av landbruket og en industri bygd opp ved hjelp av omplasserte russiske arbeidere. Fra rett etter andre verdenskrig til slutten av åttitallet sank andelen latviere blant den totale befolkningen fra 75 til under 50 prosent. Innbyggertallet er i dag på 2 375 000. Først 21. august 1991 ble Latvia en selvstendig nasjon igjen.

Nasjonsbygging

Latvia har en kort karriere som selvstendig nasjon, og desto større behov for å markere seg som nettopp det. Latvisk kultur er et resultat av nettopp denne brokete historien, med sterk innflytelse fra de andre baltiske landene og de lange periodene med okkupasjon.

Språklig tilhører latvisk den baltiske grenen av indoeuropeiske språk, og er ikke beslektet med annet enn litauisk. Skillet mellom latvisk og litauisk protodialekt fant sted på 500- og 600-tallet, og et felles latvisk språk utviklet seg i løpet av 900-1100-tallet. I dag er latvisk delt inn i tre hoveddialekter og en standardisert versjon. Latvisk har sju kasus, og man benytter seg av et system med aksenter som gir til sammen 33 bokstaver i alfabetet, grammatikken er relativt komplisert og trykket legges på første stavelse.

Blant de dyrene som har gitt opphav til mest standhaftige forestillinger er ulven, naturlig nok. Latvia har en ulvestamme på rundt tusen dyr (tall fra 1998), hvilket i seg selv viser en vennligere innstilling enn den norske. Ulven gjenfinnes i folkesanger som Guds hund, og ulveul sammenlignes tradisjonelt med bønn til Gud.

Men ulven er også i Latvia en skummel skikkelse. Om man kler seg naken en natt ved fullmåne og kryper under røttene til et tre hvor jorden er vasket vekk, kan man bli en varulv. Blir man lei av dette livet, er det bare å krype tilbake motsatt vei. Har derimot noen tatt i klærne til varulven, er alt håp ute og man må forbli ulv.

Andre symboler av mer eller mindre nasjonal betydning er for eksempel eventyrskikkelsen Lacplesis, sønn av en mann og en hunn-bjørn. En for øvrig nokså voldelig figur som antagelig ikke har altfor dype historiske røtter i latvisk kultur, men som slo an utover 1800-tallet parallelt med kampen for en nasjonal selvstendighet. Lacpelsis er en nasjonalhelt og en slåsskjempe av rang.

Ellers er det smått med helteepos og blodig diktning – muligens fordi man har hatt nok slikt i praksis.

Kortreff og kulturskatter

Latvia har også en sterk sangtradisjon, noe som i nyere tid blant annet har gitt seg utslag i mye korvirksomhet og gigantiske korfestivaler med kor med opptil tjue tusen deltakere under ledelse av internasjonalt anerkjente dirigenter. Latviske kor er viden kjent for sin høye standard.

Og når det først skal synges, er det et stort materiale av sanger å ta av. Latvias folkesanger er innsamlet og utgitt i åtte tykke bind under tittelen Latvju Dainas. Fra denne samlingen kjennes blant annet den latviske forestillingen om at personligheten skal bygges av fire bærebjelker: livskraft, visdom, skjønnhet og styrke. Mangler man minst en av disse egenskapene, blir ikke personligheten harmonisk. Samlingen er lite studert utenfor Latvia, men en del av materialet, eller i det minste fragmenter av det, skal være over tusen år gammelt. De første skriftlige dokumentene som omtaler latviske folkesanger er imidlertid fra 1584 og 1632. Dainaer er i utgangspunktet en muntlig fortellingssjanger i verseform som blir sunget, hvilket er den formen litteratur i utgangspunktet ble overlevert på. Man kjenner i dag til over 1,2 millioner tekster og rundt 30 000 forskjellige melodier.

Riga kan smykke seg med å være rundt åtte hundre år gammel og dessuten en studie i art noveau-stil, også kjent som jugendstil. Gamlebyen står på UNESCOs liste over verneverdige kulturskatter. Og også resten av landet er beriket med et uttall slående vakre borger, slått, tårn osv., hvorav hele 3412 er vurdert som verneverdige av arkitektoniske grunner, i tillegg til de som er vernet av arkeologiske eller øvrige kunstneriske årsaker. Det finnes ruiner etter mer enn 75 middelalderslott, samt en stor mengde mer velholdte nyere slott. Især er barokkbygningene spektakulære, med Rundale-slottet og Jelgava-slottet som de mest kjente, ved siden av flere bygg i Riga. Det hele er spredt utover et usedvanlig skogrikt land med store mengder elver og innsjøer, men uten høyder over tre hundre meter.

Latvia har også en rik tradisjon innenfor skulptur, maleri og treutskjæring, med mange rikt utsmykkede kirker.

---
DEL

Legg igjen et svar