Ikke så sexy, men absolutt nødvendig!

Bloggeren og skribenten Jan Jørgen Skartveit prøver i Ny Tid nr. 10 å psykoanalysere den kubanske virkeligheten og revolusjonen. Til det bruker han blant annet psykoanalytikeren og den frafalne kommunisten Wilhelm Reich. Det er omtrent like interessant som å analysere hvorfor det var høyresida, borgerskapet, politiet og store deler av det militære som støttet nazismen […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bloggeren og skribenten Jan Jørgen Skartveit prøver i Ny Tid nr. 10 å psykoanalysere den kubanske virkeligheten og revolusjonen. Til det bruker han blant annet psykoanalytikeren og den frafalne kommunisten Wilhelm Reich. Det er omtrent like interessant som å analysere hvorfor det var høyresida, borgerskapet, politiet og store deler av det militære som støttet nazismen og Quisling før og under okkupasjonen av Norge, mens arbeiderklassens sønner og døtre dro til Spania og støttet demokratiet i borgerkrigen der. Det var også de som utførte de fleste og dristigste sabotasjeaksjonene i landet vårt. (Utenom tungtvannsaksjonen.) Svaret er som regel at de er mange nok, eller sterke nok, de som driver fram forandringene. Det var i hvert fall ikke «etterlengtet farskjærlighet» som drev fram revolusjonen på Cuba. Det var det Skartveit beskylder det nåværende regimet for, som gjorde det: Fattigdom, stagnasjon, overvåking, vanstyre, korrupsjon, frykt og undertrykking under Batista og USA-mafia. Skartveits problem er at andre ikke ser det diktaturet han selv ser. Cubaforeningen har fulgt utviklingen på Cuba i 51 år. For øyeblikket har vi cirka 650 kunnskapsrike og reiseglade medlemmer. Ingen, absolutt ingen av dem har noensinne rapportert om de forverrede forholdene som Skartveit mener preger Cuba. Men noen, også kubanere, har som oppgave å beskrive dette samfunnet negativt. De «dissidentene» som stiller seg til rådighet for såkalte «journalister», passer på å følge disse til andre «dissidenter» hele tiden, for å fylle kvotemålet til USAs interessekontor. Tenk Jens Modig, svensk høyremann som kom for å levere penger til disse agentene, og som nesten ble kjørt ihjel i hastverket. En norsk venstrepolitiker påsto da at myndighetene hadde kjørt på bilen med vilje, og sågar at det var en vanlig metode fra myndighetene der. Men vel hjemme innrømte hr. Modig at han i hemmelighet skulle levere penger til agentene, og at det var sjåføren som mistet herredømme over bilen. Også Norge, under den borgerlige Kjell Magne Bondevik-regjeringen med Høyres Jan Petersen som utenriksminister, har smuglet penger til «dissidentene» gjennom vår ambassade i Mexico. Jeg setter alltid «dissidenter» i gåseøyne, for jeg oppfatter dem verken som dissidenter eller opposisjonelle. Utover å skape en situasjon som USA kan bruke til å intervenere, gjør ingen av dem noe som helst for bedre forholdene i sitt land. En sentral person i denne bevegelsen, Martha Roque, har til og med prestert å påstå at «alt var bedre før revolusjonen». Andre, som Yoani Sanchez og Berta Solér, påstår iherdig at de blir utsatt for alle mulige hindringer av sine ytringer, elektroniske muligheter og reiseforbud. Samtidig undergraver de sin egen troverdighet ved å komme til Oslo og motta priser på Høyres landsmøte og Oslo Freedom Forum. Deres oppgave er å sverte sitt land gjennom skrift, tale og demonstrasjoner. Takket være Wikileaks vet vi nå at også USAs interessekontor i Havanna har sendt hjem til Foreign Office at de er misfornøyd med at agentene maser for mye om penger og gjør for lite for saken. De gjør det for penger, Skartveit, ikke av idealisme. Moralisme og uvitenhet. Det er også andre ting i Skartveits artikkel som tyder på at han har mer kontakt med agentnettverket enn virkeligheten. Et par eksempler: «Turister som besøker Cuba, blir forskrekket over den utbredte prostitusjonen», og videre: «Flickan i Havanna var en side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjonen mindre utbredt.» Samtidig, når han bivåner en situasjon han antar er relatert til prostitusjon, ser han seg forskrekket rundt – men ingen reagerer, til tross for at «han så på etablissementets kelner med en blanding av undring og indignasjon». Hvilket beviser at hr. Skartveit ikke aner noen ting om forholdene før revolusjonen, og knapt nok i Oslo eller andre større byer. Det er vel hans psykoanalytiske tilnærming som gjør at han er så opptatt av sex og seksualmoral på Cuba, men den opprører ingen andre enn moralister. Manglende presse og ytringsfrihet er også et av hans ankepunkter. Her vil jeg referere til vår egen presse, som regelmessig påstår det samme, men som ikke ville referere redaktøren for det systemkritiske, men ikke USA-servile, kubanske magasinet Temas da han var her invitert av NUPI på åpent møte i Litteraturhuset. Videre er Skartveit forundret – bekymret kanskje – over at «den seiglivete forestillingen om Castro-regimets gode vilje til å skape et rettferdig samfunn, lever videre i norsk offentlighet.» Den takker jeg for. Cubaforeningen har i over 50 år bedt folk reise til Cuba, spørre, grave, se og sette seg inn i forhold og befolkning, istedenfor å stole på borgerlig presse og all verdens Miami-bloggere. Terje Enger er leder i Cubaforeningen. teenger2@online.no

---
DEL