Ikke rundt min luksusvilla

Blir denne boken oversatt til engelsk, blir den en ny fransk akademisk bestselger.

Hansen har doktorgrad i afrikansk historie.

Ce que les riches pensent des pauvres

Serge PaugamBruno CousinCamila Giorgetti og Jules Naudet

Seuil

Frankrike

Fire sosiologer, tre franske og én brasiliansk, alle med base i anerkjente forskningsinstitutter i Paris, har undersøkt hva de rikeste i Paris, São Paulo og Delhi tenker om de fattige. 80 intervjuer er blitt utført i hver av byene; til sammen 240 rikinger har snakket lenge – i én til to timer, ifølge metodekapittelet – om hvordan de oppfatter fattigfolk. Lange direkte sitater fra intervjuene tar mye plass i bokens første 200 sider – og dét er veldig bra. Jeg får en følelse av å lese en slags nyutgave av Bourdieus La Misère du monde (1993) – men istedenfor, som Bordieu, å snakke med fattige franskmenn om boforhold, arbeidsliv og (manglende) utdanning, snakker forfatterne av denne boken med de rikeste rike om deres syn på det samme. De nevnte sitatene, den analytiske tilnærmingen og temaet i seg selv gjør likevel at at Bourdieu blir hengende med under min lesning, uten at forfatterne nevner ham særlig mange ganger.

Not In My Backyard. Utgangspunktet for boken er en protestaksjon ledet av noen av de mest privilegerte i Paris. For knappe to år siden var det snakk om å opprette et senter for flykninger og bostedsløse i Boulogneskogen vest i den franske hovedstaden. 40 000 underskrifter fra Paris’ 16. arrondissement – kvartalet som huser de fleste ambassader og går for å være det dyreste og chiceste i verdensbyen – ble oversendt ordføreren i protest: De rike og vellykkede ønsket ikke et flyktninghjem så nært innpå seg. Dette er kanskje ikke så sjokkerende i seg selv; motstand fra lokale innbyggere mot utbyggingsprosjekter som de mener skader dem økonomisk, kulturelt, sosialt eller helsemessig, har siden begynnelsen av 1990-tallet blitt så vanlig at den har fått et eget navn: NIMBY-isme («Not In My BackYard»). Men motstanden i Paris fikk sosiologene til å ville undersøke grundig hva de rike egentlig synes om de fattige.

Korrumperer moralen. Flere hundre intervjuer senere vet vi at de rike både i Paris, São Paulo og Delhi ønsker å holde en fysisk avstand til de fattige. Vi vet at de rike er skeptiske til de fattiges personlighet og karakter, og at holdningene deres er diskriminerende på grensen til rasistiske. Mens Paris’ rikeste fremhever de fattiges dårlige holdninger og manglende utdanning som det mest problematiske, snakker de rike i São Paolo mer om de fattige som farlige, kriminelle og uberegnelige. I Delhi er de fattige skitne og lukter vondt.

Rikfolkets syn på de fattige kan kategoriseres som enten moralske innvendinger, som et behov for å beskytte seg eller som ulike former for legitimering av økonomisk ulikhet. De fattige sies å korrumpere moralen – sømmeligheten, anstendigheten og disiplinen – til de rike på en rekke områder: ved å drikke for mye alkohol, ikke skille mellom god og dårlig kvalitet, ved å være skitne og lukte stramt og ved å ha dårlige manerer. Fattigfolk opptrer uanstendig og mangler (selv)disiplin. De spytter på gaten, vasker seg sjelden, drikker åpenlyst, stjeler og snakker høyt. Dermed blir de en trussel mot borgerskapets livsstil og verdier. Rikingene bor som de bor fordi de der er omringet av likesinnede: folk med høy utdanning og gode manerer. Folk som vet å oppføre seg og som ser ordentlige ut. «Normale mennesker», som de sier.

Fattigfolk er uanstendige og uten disiplin. De spytter på gaten, vasker seg sjelden, drikker åpenlyst, stjeler og snakker høyt.

Ran, stank og overgrep. Ønsket om beskyttelse er sterkest i São Paulo, hvor svært fattige og velholdne kvartaler ligger side om side. Her bruker de rike store ressurser på å holde de fattige utestengt fra sine områder; hele nabolag er inngjerdet og bevoktet. I tillegg har folk både private overvåkningskameraer og egne vektere utenfor sine innmurte og tyverisikrede hus. São Paulos rike er redde for ran og angrep av slumfolket – derfor holder de seg stort sett hjemme. Ingen bruker kollektivtransport. I Paris, derimot, er det ikke kriminalitet de rike frykter mest, men smittsomme sykdommer, vond lukt og skitt. Metroen eksponerer dem for alt dette, men de velstående pariserne bruker den likevel, i alle fall om dagen; på kveldstid kjører de bil når de skal ut. I Paris er de rike ikke redde for å være ute. I motsetning til i Delhi, der de rike beveger seg lite ute i det offentlige rom. Velhavende kvinner og jenter vokter seg vel og blir passet spesielt godt på. De frykter seksuelle tilnærmelser og aggresjonen som særlig retter seg mot rike kvinner. Trafikken er dessuten så tett og luften så forurenset at overklassen ikke liker å ferdes utenfor «sine egne», tryggere kvartaler.

Deres egen skyld. Til slutt analyseres hvordan de rike legitimerer den store ulikheten og de mange fattige. Rike parisere forklarer gjerne fattigdommen med at de fattige har vært for late; de har ikke brukt sine talenter og derfor ikke fortjent bedre. Alle i Frankrike kan få seg en god utdannelse, jobbe hardt og gjøre det bra. I São Paulo, derimot, snakkes det om rikdom og fattigdom som helt naturlige fenomener: Det er ingen vits, ei heller noens ansvar, å få bukt med de dårlige levekårene til store deler av befolkningen. I Delhi er det kaste, karma og klasse som i stor grad legitimerer forskjellene for den rike eliten. Også her ses de fattige i stor grad som skyldige i sin egen situasjon; de må ha gjort noe moralsk forkastelig i sine tidligere liv siden de har fått det så trasig i dette.

Selv om overklassens holdninger til de ubemidlede er ulik på de tre kontinentene, har samtlige intervjuobjekter et ønske om avstand til de fattige, både fysisk og moralsk. Noen av dem uttrykker en viss solidaritet, men denne kommer bare til uttrykk så lenge avstanden opprettholdes. Forfatterne snakker om en «solidarité à distance» som vi litt upresist kan oversette med «distansert solidaritet», for eksempel ved å være Redd Barna-fadder.

Nybrottsarbeid. Studien er fascinerende lesning. Vi får detaljert innsikt i et lite kjent tankegods – rikes holdninger til verdens fattigste. Vi får metodologiske vurderinger og analytiske kategorier, og relevante sammenlikninger som gir oss viktig ny kunnskap. Vi får dessuten, så snart Ce que les riches pensent des pauvres oversettes til engelsk, et nytt fransk akademisk referanseverk.

---
DEL