«Ikke mange nok!»

Et komplekst forhold gjennom mange hundreår kommer nå til uttrykk i den siste polsk-israelske konflikt.
Kielce, Polen. Massegrav for ofrene fra pogrom i byen. Juli 1946. Yad Vashem Archives.
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).
Email: avnery@actcom.co.il
Publisert: 02.05.2018

For mange år siden, like etter kommunismens fall i Øst-Europa, ble jeg bedt om å skrive en bok om hendelsene. Rachel tok bildene, jeg skrev teksten. Boken, som bare kom ut på hebraisk, fikk tittelen Lenin bor ikke her lenger. Da vi besøkte Warszawa, ble vi forbauset over de mange stedene i byen med metallplater som annonserte «(Navn) ble henrettet av tyskerne her». Inntil da ante vi ikke at den polske motstandsbevegelsen hadde ytt så kraftig motstand mot nazistene. Etter at vi var kommet hjem, var Rachel tilfeldigvis innom en klesbutikk og hørte at innehaversken snakket polsk med en kunde. Fremdeles oppslukt av den nye oppdagelsen spurte Rachel eieren: «Visste du at nazistene også drepte en og en halv million ikkejødiske polakker?» Kvinnen svarte: «Ikke mange nok!» Rachel ble forundret. Det samme ble jeg. Vi visste selvfølgelig at mange polske jøder ikke likte det polske folket, men vi var ikke klar over at dette hatet var så intenst.

Dette hatet kom til syne igjen tidligere i år. Den polske nasjonalforsamlingen bestemte at den som bruker ordene «polsk utryddelsesleir», begår en forbrytelse som kan straffes med tre års fengsel. Det rette, ifølge polakkene, er «nazi-utryddelsesleirer i Polen». Rettelsen er helt korrekt. Men i Israel brøt det løs en storm. Hva?! Fornekter polakkene holocaust? Nekter de for at mange polakker hjalp nazistene med å gripe og drepe jødene? Det er hva mange israelere tror. Feilaktig, naturligvis. Polen sluttet aldri fred med nazistene, i motsetning til flere andre europeiske land. Den polske regjeringen flyktet til Frankrike og deretter til Storbritannia. Derfra ledet de den polske motstanden. Det fantes faktisk to polske undergrunnsorganisasjoner, en nasjonal og en kommunistisk. Begge sloss mot nazistene, og betalte en høy pris for det. Om jeg ikke tar feil, var det den polske eksilregjeringen som ga sionistlederne den første pålitelige informasjonen om utryddelsesleirene.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Fantes det polske kollaboratører som hjalp nazistene? Selvsagt gjorde det det, som i ethvert okkupert land. Uten sammenlikning for øvrig finnes det haugevis med palestinske kollaboratører i dagens okkuperte områder. De viktigste ikke-tyske hjelperne i utryddelsesleirene var ukrainere. Det hatet de følte mot Russland, fikk dem til å sympatisere med nazistene. Det og deres egen rotfestede antisemittisme, som stammet fra tiden da Ukraina tilhørte Polen, og jøder administrerte godsene for de polske eierne. Nazistene anstrengte seg egentlig ikke for å få polakker og ukrainere til å samarbeide. Hitlers hemmelige plan var å utrydde alle slaviske folk også eller gjøre dem til slaver, rett etter jødene, for å skape større Lebensraum for den tyske nasjonen.

Likevel tok det mindre enn ti år fra holocaust opphørte, til Israel undertegnet en avtale med Tyskland, mens hatet mot Polen opprettholdes med uforminsket styrke. Hvorfor? Ingen stiller det mest opplagte spørsmålet: Hvorfor kom det så mange jøder, millioner av dem, og slo seg ned i Polen i utgangspunktet? For århundrer siden, da jødene ble drevet ut av Tyskland og andre nordeuropeiske land, hvor dro de? Hvilke europeiske land var det som åpnet dørene sine for dem? Vel, på den tiden var Polen det mest åpne landet, ja, det mest tolerante landet i Europa. Jøder på flukt var velkomne, og fant et nytt hjem. Kongen hadde en jødisk elskerinne. En hel jødisk by vokste frem i nærheten av Kraków, den polske kulturens sentrum. En ærlig avsløring: Mens min fars forfedre hadde kommet til Tyskland fra vest, kom min mors slekt fra Kraków. Min far, som hadde fått en klassisk utdannelse, insisterte alltid på at forfedrene våre var kommet til Rhinland med Julius Cæsar (ingen tilgjengelige bevis), mens min mor måtte innrømme at hennes bestefar kom fra Kraków, som før første verdenskrig var en del av Østerrike.

Den polsk-jødiske våren tok slutt. Det som ble igjen, var eksistensen til en stor jødisk minoritet i Polen. En minoritet som er radikalt forskjellig fra majoriteten, vil alltid være et problem. Jødene var annerledes enn polakkene når det gjaldt religion og kultur, de snakket et annet språk (jiddisk). Og det var mengder av dem. Mange millioner. Det var nærmest uunngåelig at det oppsto en gjensidig avsmak mellom de to gruppene, som utviklet seg til gjensidig hat. Det forekom pogromer. Det ser likevel ut til at i det moderne Polen levde jødene relativt komfortabelt. De var politisk organisert, og deltok i koalisjoner med ikke-jødiske minoriteter. Mange polske jøder prøvde å emigrere til Tyskland. De tyske jødene, som foraktet dem, satte dem på skip og sendte dem til USA, hvor de lyktes godt.

Den klassiske tysk-jødiske poeten Heinrich Heine skrev et dikt som er slik (min egen, uautoriserte oversettelse): «Krapulinski og Washlapski,/ polakker fra Polackei/ sloss for frihet/ mot moskovittisk tyranni.// Sloss med tapperhet og med hell/ lyktes til slutt i å unnslippe til Paris/ fordi å leve, i likhet med å dø/ for fedrelandet er kjært.» Og senere, da de sitter fulle på en parisisk bar, trøster den ene den andre: «Ikke ennå er Polen tapt,/ våre kvinner føder barn/ det gjør jomfruene våre også./ De vil gi oss helter!»

Etter at Hitler var kommet til makten, da tyske jøder begynte å komme til Palestina, fant de polske jøder der som hadde ankommet tidligere, som Dovid Grün (David Ben-Gurion) fra Plonsk. De tyske jødene ble mottatt av de polske med forakt og latterliggjøring. Polske antisemitter ble betraktet av sionistene som naturlige forbundsfeller i bestrebelsene på å presse jødene til Palestina. En episode som bare noen få kjenner til: I 1939 var det en gruppe av lederne for undergrunnsbevegelsen Irgun (som jeg selv tilhørte på det tidspunktet) som fikk en briljant idé: å starte et væpnet opprør mot de britiske myndighetene og etablere den jødiske staten. På jakt etter assistanse, og særlig våpen, vendte de seg til de antisemittiske offiserene i den polske hæren. Tilbudet fra Irgun var enkelt: Vi skal hjelpe dere med å bli kvitt jødene. Dere trener dem og gir dem våpen, vi setter dem på skip til Palestina. Den polske generalstaben likte forslaget, og opptrening av unge Irgun-medlemmer i Polen startet faktisk. Utbruddet av andre verdenskrig gjorde ende på dette eventyret.

Det er dette komplekse forholdet gjennom mange hundreår som nå kommer til uttrykk i de siste dagenes polsk-israelske konflikt. Mange israelere er opplært til å tro at holocaust var et felles tysk-polsk tiltak, og at krematorieovnene i Auschwitz ble betjent av polakker. Lå ikke Auschwitz i Polen, kanskje? Var det en tilfeldighet at praktisk talt alle utryddelsesleirene lå på polsk jord? (Faktisk var det en ideell lokalisering for nazistene, særlig etter at de invaderte Sovjetunionen. Jødene var der.)

Jeg tror ikke at denne fremvisningen av fakta vil hjelpe. Følelsene er for dypt forankret. Men helvete heller.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer