Ikke lenger gyldig?

Tidligere integreringsminister Listhaug skrøt av at «Norge har i dag Europas strengeste innvandringspolitikk». Kontrasten til nasjonalhelten Nansens humanitære arbeid etter første verdenskrig kan vel knapt bli større?

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (Jones er også med i Ny Tids redaksjonsråd).
Email: jones@networkers.org
Publisert: 01.10.2018

Høsten for 96 år siden, i 1922, fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris. Komitéleder Stang roste Nansen for ikke å la humanitære tiltak «hindres av politiske argumenter». Nansen valgte å stille seg i førstelinjen for å hjelpe flyktninger i Europa. I det armenske folkemords-senteret i Jerevan har bildet av Nansen og hans sekretær Vidkun Quisling en fremtredende plass. Der er de to hyllet for sin innsats for flyktninger og menneskerettigheter i Europa. Kontinentet flommet over av overlevende på leting etter jord å plante røttene i etter krigens opprivende redsler og den nye fredens groteske nød. I land etter land forhandlet Nansen og hans assistenter frem hjelp. Den prominente Nansen-statuen i Jerevan minner i dag armenere og oss alle om dette.

Nansen stilte seg i førstelinjen for å hjelpe flyktninger i Europa.

Når mennesker lider, kan vi lete etter gode unnskyldninger for å gjøre minst mulig, eller vi kan lete etter muligheter til å lindre nøden. Nansen valgte det siste: Nærmere en halv million nansenpass ble delt ut. Nansenpasset ble et begrep, et gjennombrudd for et humanitært syn på flyktninger, og i dag synlig i FNs flyktninginstitusjoner. Nansen bygget videre på Henrik Wergelands humanisme for å åpne grenser for jøder og andre forfulgte, og han dannet grunnlaget for at Norge i dag oppfattes som en humanitær stormakt.

Nansens etterkommere?

Men dette bildet innhentes av dagens virkelighet. Flere land har minnet oss på dette når vi nå søker medlemskap i FNs sikkerhetsråd, og på mange felt har bildet dramatiske sprekker.

I generasjoner har palestinerne fylt flyktningleirene i Midtøsten, uten at Norges engasjement synes å ha ført til utvikling, eller har vært en suksess. Og palestinerne er ikke alene om å være på flukt i dette området: 588 norske bomber over Libya gav norske soldater «fantastisk gode militære erfaringer», skal vi tro tidligere statsminister Stoltenberg. Men bombene bidro også til nye flyktningstrømmer innover i Afrika og over Middelhavet, der fem prosent av flyktningene antas å drukne.

På Europas strender samler fremdeles tusenvis av flyktninger seg – med håp om visum, respekt og hjelp. Noen flyktninger plasseres generøst nok i kontainere, andre i fengselsgårder eller fangeleire. Utallige må finne en ledig plass under en bro, eller langs varme kloakk-grøfter. Flere land har gjort det ulovlig å bistå flyktninger. Politikere skryter av å hindre deres vei inn i Europa, skryter av at grensene stenges. Vi gratulerer hverandre når vi klarer å få hjelpetallene til å falle. Helst vil vi sende dem tilbake til lidelsene eller «nærområdene» – bare vi slipper å se dem her.

Norge har i dag «Europas strengeste innvandringspolitikk», skrøt tidligere integreringsminister Sylvi Listhaug. Arbeiderpartiet «drøfter» om de skal følge Listhaugs oppskrift. Slik spilles det igjen på stygge politiske strenger, i både vårt og andre «siviliserte» land. «Det er viktig at Norge ikke er mer generøs enn våre naboer,» sier Aps Masud Gharahkhani.

«Jeg er glad for at Fremskrittspartiet i regjering ikke bare har skjermet Norge for en asyleksplosjon,» sa Per Sandberg på FrPs landsmøte i 2015, «men også er ett av få land der asyltallene går ned, mens asylstrømmen til Europa gikk opp med hele 40 prosent i 2014. Norge har rett og slett ikke råd til å opprettholde en høy ikke-vestlig innvandring, om vi skal bevare den gode og trygge velferdsstaten vi har i dag.» «Idiotene» som tok imot flyktningene, som Fredrik Reinfeldt i Sverige og Angela Merkel i Tyskland, manet til å bruke hjertet. Men slik vinner man ikke valg i dagens Europa.

Nicht mehr gültig

Det er en historiens ironi at Quislings og nasjonalsosialistenes Tyskland på trettitallet trakk tilbake nansenpassene Tyskland hadde utstedt ved Quisling og Nansens hjelp. Med Nicht mehr gültig («Ikke lenger gyldig») stemplet i passene ble massene på nytt sendt ut på vandring. I dag heter det «tilbake til tredje land». I dag trekker Trump tilbake hjelpen til palestinske tredjegenerasjons flyktninger, og Norge sender hjem mennesker som har bodd her i flere tiår. Trump splitter meksikanske flyktningfamilier og setter barn i fengsel. Høyrekreftene jubler, i så vel USA som i Norge. Det humanitære kveles av politisk gangbar mynt; det Nobelkomiteens leder i 1922 roste Nansen for å bekjempe. For at innsatsen for dem som lider, skal være akseptert – ikke bare for Sandberg og Listhaug, men for stadig flere av oss – må det lønne seg. For FrP er langt fra alene om dette. De er snarere blitt dem som setter standarden.

Vi skryter av at vi hindrer flyktningenes vei inn i Europa.

Nansen kjempet og vant frem i saker for nærmere en halv million forkomne flyktninger. I de 96 årene som har gått siden han mottok Nobels fredspris, er Norge gått fra å være et av Europas fattigste land, til å bli det rikeste. Det er ufattelig lidelse utenfor våre grenser. Men skal vi forbli rike, har vi ikke råd til å ha Nansens flyktninger blant oss. Så la oss legge ham forsiktig ned bak vakre minneord om spennende arktiske oppdagelser og heroiske villmarksfortellinger. Vi har ikke råd til å hylle Nansen slik han var. Hans humanitære eksempel er nicht mehr gültig.

Kommentarer