Ikke lenger gyldig?

Tidligere integreringsminister Listhaug skrøt av at «Norge har i dag Europas strengeste innvandringspolitikk». Kontrasten til nasjonalhelten Nansens humanitære arbeid etter første verdenskrig kan vel knapt bli større?

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (Jones er også med i Ny Tids redaksjonsråd).

Høsten for 96 år siden, i 1922, fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris. Komitéleder Stang roste Nansen for ikke å la humanitære tiltak «hindres av politiske argumenter». Nansen valgte å stille seg i førstelinjen for å hjelpe flyktninger i Europa. I det armenske folkemords-senteret i Jerevan har bildet av Nansen og hans sekretær Vidkun Quisling en fremtredende plass. Der er de to hyllet for sin innsats for flyktninger og menneskerettigheter i Europa. Kontinentet flommet over av overlevende på leting etter jord å plante røttene i etter krigens opprivende redsler og den nye fredens groteske nød. I land etter land forhandlet Nansen og hans assistenter frem hjelp. Den prominente Nansen-statuen i Jerevan minner i dag armenere og oss alle om dette.

Nansen stilte seg i førstelinjen for å hjelpe flyktninger i Europa.

Når mennesker lider, kan vi lete etter gode unnskyldninger for å gjøre minst mulig, eller vi kan lete etter muligheter til å lindre nøden. Nansen valgte det siste: Nærmere en halv million nansenpass ble delt ut. Nansenpasset ble et begrep, et gjennombrudd for et humanitært syn på flyktninger, og i dag synlig i FNs flyktninginstitusjoner. Nansen bygget videre på Henrik Wergelands humanisme for å åpne grenser for jøder og andre forfulgte, og han dannet grunnlaget for at Norge i dag oppfattes som en humanitær stormakt.

Nansens etterkommere?

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL