«Russland er både sterkt og svakt; både autoritært og lovløst; tradisjonelt og uten verdier. Alt kan forandre seg over natten, og ingenting vil forandre seg på 200 år.» Dette skriver russiske Dmitrij Trenin i den lettleste og velargumenterte boken Should We Fear Russia?. Forfatteren drøfter utviklingen i Russland og russisk utenrikspolitikk, og går både gjennom og imøtegår de vanligste grunnene vestlige politikere oppgir for sin russlandsfrykt. I tillegg spør han om Russland har grunn til å frykte Vesten. Han konkluderer med at frykten er overdreven på begge sider, og at det eksisterer et presserende behov for tillitskapende og konfliktdempende tiltak.
Russland–Vesten-krisen. Boken innledes med en opplysende beskrivelse av hvordan den russiske eliten tolket Sovjetunionens sammenbrudd: Hendelsen ble forstått som en frivillig avvikling av det gamle russiske imperiet, der ledelsen i Moskva selv gikk i spissen for å erklære uavhengighet både for Russland og de andre sovjetrepublikkene. Landets nye elite trodde belønningen ville være en invitasjon inn i det vestlige sikkerhetsfellesskapet og drømte om å skape en frihandelssone «fra Vladivostok til Lisboa». Samtidig forventet de å bli behandlet som en stormakt – det nest mektigste landet i alliansen etter USA.
Vesten tolket derimot Sovjetunionens sammenbrudd som resultatet av vestlig seier i den kalde krigen, og så på Russland som en slagen og ikke helt pålitelig stat. I stedet for å ønske russerne velkommen inn, rykket NATO og EU stadig nærmere den russiske grensen samtidig som det ble klart at Russland ikke fikk være med i fellesskapet. Russerne opplevde dette som både et tillitsbrudd og en trussel, og fant det etter hvert nødvendig å endre politikk for å stanse den vestlige ekspansjonen. Trenin beskriver Russland–Georgia-krigen i 2008 som «et høylydt varselsskudd» som skulle vise at grensen for NATOs ekspansjon mot øst var nådd. Da Vesten senere støttet det provestlige regimet i Russlands viktigste naboland Ukraina, ble denne grensen overskredet. Russland svarte som kjent på regimeskiftet ved å annektere Krimhalvøya og støtte et væpnet opprør i Øst-Ukraina.
Kampen mot islamsk ekstremisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er viktige felter der Russland og Vesten har felles interesser og muligheter for samarbeid.
Russlands svakheter. For en vestlig leser er det verdt å merke seg nettopp dette: at fra russernes synspunkt startet den nåværende konflikten mellom øst og vest ikke med anneksjonen av Krim, men med regimeskiftet i Ukraina. At splittelsen er dyp og varig ser derimot ut til å være et utbredt syn på begge sider. Trenin ser det som sannsynlig at russerne nå blir drevet østover og inn i et tettere samarbeid med Kina – at landet vil gå fra å være «den østlige delen av Vesten» til å bli «den vestlige delen av Østen».
Blant de mange bekymringene som behandles og avvises i boken, er den vestlige frykten for russisk «hybridkrigføring»: en skjult form for krig – en blanding av informasjonskrig, støtte til lokale prorussiske aktører og en så begrenset bruk av militærstyrker at deres tilstedeværelse ikke kan bevises. Redselen er ubegrunnet, mener Trenin: Det finnes ikke et eneste vestlig land der mange nok i befolkningen foretrekker Russland fremfor sitt hjemland – i motsetning til på Krim og i Øst-Ukraina.
Det argumenteres i det hele tatt på en overbevisende måte for at Russland hverken har vilje eller mulighet til å gjenreise det russiske imperiet, langt mindre å true Vesten. Russlands BNP er bare en brøkdel av det amerikanske, og det russiske forsvarsbudsjettet bare en tiendedel av Pentagons. I tillegg har landet nesten ingen nære allierte. Økonomien går dårlig, institusjonene er korrupte og opposisjonen splittet. Den politiske stabiliteten er i stor grad knyttet til Vladimir Putins personlighet og rolle.
I drøftingen av hvorvidt Russland bør frykte Vesten, skriver Trenin at det Vesten presenterer som «avskrekkende tiltak» for å berolige NATOs østligste medlemsland, i Moskva oppfattes som militært press, og at den russiske generalstaben ikke lenger anser vestgrensen for å være godt nok beskyttet. Russerne har en genuin frykt for USA-finansierte «fargerevolusjoner» og for at USA har planer om å bryte Russland opp i flere stater. Selv om denne frykten kan være irrasjonell og overdreven, er det viktig at vi i Vesten tar inn over oss at den reell.
Veien videre. Trenin advarer om at eventuelle uhell mellom Russland og NATOs marine eller flyvåpen, provoserende militærøvelser og troppeoppbygging nær hverandres grenser øker faren for konflikt og kan bli skjebnesvangre. Denne advarselen bør tas på alvor, særlig når han legger til at «en faktisk krig mellom Russland og NATO nesten sikkert vil føre til en atomkrigskatastrofe».
For å dempe spenningen og unngå misforståelser som kan komme ut av kontroll foreslår forfatteren at det tas initiativ til mer dialog. Dette bør skje både på toppnivå, på lavere nivå og gjennom etablerte institusjoner som OECD, FNs sikkerhetsråd og NATO-Russlandsrådet. Samtidig viser han til kampen mot islamsk ekstremisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen som viktige felter der Russland og Vesten har felles interesser og muligheter for samarbeid. Dette er kloke råd som det er lett å slutte seg til.
Should We Fear Russia? behandler svært omfattende temaer over bare 120 sider, men Trenin skriver likevel aldri lettvint eller uten å dokumentere sine påstander. Det kreves få eller ingen forkunnskaper for å lese boken, og forfatteren forklarer både problemstillingene han tar opp og imøtegåelsen av dem på en forståelig og overbevisende måte. Han lykkes godt med å forklare Russlands posisjon i internasjonal politikk uten å forsvare den. Etter å ha lest hans vurderinger av hvorvidt vi bør frykte vår mektige nabo i øst, fremstår Vestens russlandsfrykt nærmest paranoid og hysterisk. Boken anbefales for alle som ønsker å forstå mer av det kompliserte forholdet mellom NATO og Russland.
