Idyllen sprekker

Britiske muslimer er urolige.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det tok ikke mange ukene før den britisk-muslimske idyllen begynte å slå sprekker. I dagene etter 7. juli var muslimske imamer påpasselige med ikke å havne i den fella journalistene la for dem: å framstå som forsvarere av terroren ved å trekke fram de mange muslimske ofrene i Irak. Det må ha vært vanskelig for dem, da linken på ingen måte er søkt. Men vel bevandret i vestlige menneskers måter å reagere på, holdt de sammenligningen for seg selv og nøyde seg med å fordømme terrorangrepene på det aller sterkeste.

De siste ukene har det britiske samfunnet vært preget av usedvanlig samhold og enhet; av den typen som visker ut både politiske skillelinjer og etniske og religiøse gnisninger. Innbyggerne i Beeston utenfor Leeds – et muslimsk lite naboskap hvor tre av selvmordsbomberne vokste opp – la for dagen – ekte uten tvil – den samme bestyrtelse, sjokk og vantro som briter andre steder. Det var verken underlig eller uventet. I årene etter de voldsomme demonstrasjonene mot Sataniske vers har Storbritannias muslimer gjort et poeng av å jobbe sammen med britene, ikke på tvers av dem. I alle vestlige land har muslimene stått sammen med sine landsmenn i tider med katastrofer og tragedier: etter kidnappingen av franske journalister i Irak; etter drapet på Theo Van Gogh, og etter bombeangrepene i London.

Det betyr at mange muslimer er integrert både politisk og sosialt i sine «nye» hjemland. Men det betyr ikke at forskjellene er visket ut. Noen av disse forskjellene er mer mytiske enn de er reelle. Andre er knyttet til religiøse og moralske verdier som sekulære og religiøse kristne kan ha vanskelig for å forstå. Sikkert er det at dette fraværet av felles sannhet ofte forstyrrer harmonien mellom muslimer og storsamfunnet.

Terror fører alltid til mottiltak. Mange av de unntakslovene som britene allerede har vedtatt, er ukontroversielle blant muslimene. Men noen av de nye anti-terrorlovene er direkte rettet mot muslimske religiøse miljøer. Det gjelder særlig to tiltak: et forbud mot oppfordring til terrorisme, som ikke bare rammer uttalelser om spesifikke aksjoner, men også «ord som oppmuntrer til vold.» Dessuten: muligheten til å stenge utenlandske imamer ute; imamer med en «uakseptabel» oppførsel, eller imamer som har «forstått» eller «unnskyldt» en terroraksjon, eller vist seg unnfallende i sin fordømmelse av den.

Det er en radikal helomvending i et land som har akseptert det meste fra sine muslimske svovelpredikanter. Og det uroer de britiske muslimene, skal man tro rapportene.

Hvorfor vil britiske muslimer ha radikale, endog fanatiske, pro-terror-imamer til Storbritannia? Det er her den manglende felles virkelighetsoppfatningen setter inn. For britiske muslimer er for eksempel egyptiske Yusuf al-Qaradawi en imam som ønsker forsoning mellom islam og den vestlige verden. For britiske politikere og medier er han en mann som forsvarer palestinske selvmordsbombere på tokt i Israel. al-Qaradawi har vært en flittig gjest i det britiske samfunnet fram til nå. Heretter vil innenriksminister Charles Clarke kunne stenge ham ute.

Det såkalte Muslim Council of Britain mener dette vil fjerne islam i Storbritannia fra sine åndelige inspirasjonskilder. For mange briter er denne type «inspirasjonskilder» intet annet enn livsfarlig religiøs ekstremisme og fanatisme. Hvis denne striden settes på spissen, vil enhver muslimsk leder som samarbeider med regjeringen være brennmerket blant «sine egne.» Imamer og muslimske ledere går en vanskelig balansegang mellom storsamfunnets krav til offentlig selvpisking og muslimenes ønske om respekt og fri religionsutfoldelse.

Kanskje er ikke kløften så dyp som man tror. Britiske muslimer er antakelig mer redd for samlepakken av anti-muslimske tiltak enn de er opptatt av reisefriheten til bestemte imamer. Dessuten har muslimer et annet forhold til religiøs-militant retorikk enn kristne. Der jihad fortsatt er del av et levende muslimsk ordforråd, har kristne byttet ut den krigerske Joshua til fordel for den langt mer tafatte Jesus. Brannfakkel-imamer på talerstolen handler ofte mer om et religiøst språk enn om «incitament til terror.»

Det farlige med terror er imidlertid at den ikke trenger så store kløfter å spille på. Den tar en sosial rift i samfunnet og bender og bøyer inntil den er stor nok til å skape konflikt. I Europa er det 20 millioner muslimer som ikke har noe med terroren å gjøre i det hele tatt. Hvis historien er noe å gå etter, vil vi nok lære å mistro «de andre» denne gangen også.

---
DEL

Legg igjen et svar