Idoler og reality

Samtidig som popnasjonen Norge aldri har stått sterkere internajonalt og VG-lista domineres av norske band, samles vi i hundretusener for å kåre et «idol» via audition.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For mens norske artister produserer elektronika, jazz, folkrock, sofistikert pop og ompa-rock i hittil ukjent kvantum, bredde, egenart og kvalitet, samles norsk ungdom for å gå på audition og ape etter klissete souldivaer og boyband. Men hva er vel galt med det?

– Vi er annerledes enn de som stiller opp i «Idol» på TV, men vi er ikke bedre enn dem, uttalte Röyksopp, Norges internasjonalt største popstjerner etter a-ha (og muligens byssøsteren Lene Marlin), ifølge VG etter å ha mottatt sin til sammen fjerde Spellemann for debutplaten «Melody A.M.».

Röksopp skal ha all ære for sitt forsøk på diplomatisk kritikk. Imidlertid er det relativt sjelden at man har et så festlig program som «Idol» på norske kanaler.

Popstjernekonkurranse

Men for å ta konseptet, for den som ennå ikke har fått det med seg: TV 2 har utlyst popstjernekonkurranse i kongeriket med audition utvalgte steder. 3500 ungdommer med mer eller mindre grad av sangtalent og en til dels sterkt utviklet vilje til å bli kjendiser, har møtt opp. Så starter utsilingsprosessen. I første omgang synges det uten akkompagnement i et nakent rom for en jury bestående av fire bransjefolk og kamera. En øvelse som minst må regnes som et C-moment i vanskelighetsgrad, og med stor fare for knall og fall.

Den unge filmes før han/hun entrer rommet, underveis og etterpå, når det skal gråtes eller jubles. Naturlig nok blir det mest gråt, for det skal siles ut og siles ut til man sitter igjen med én person som tilbys platekontrakt og full lansering. Men TV-kameraene vet også å fokusere positivt, hvilket helt klart letter inntrykket av elendighet.

Deretter lettes lidelsen noe, da man ved utvalgte hundre får lov å opptre i trio med piano til, og ved femti gjenværende deltakere til og med tildeles en time med sangpedagog. Dessuten er alle de som synger falskt og ubehjelpelig, er litt runde eller innadvendte, for lengst silt ut når man kommer så langt. I tillegg har man latt alle få en runde med kleskonsulenten.

Ikke pen nok

Underlig nok, men slett ikke overraskende, later målet på et «idol» nettopp å være at man ser pen ut og synger pent. I det absurde universet til Idol hadde få av de som for tiden herjer den norske pophimmelen, som Spellemann-vinnende Ephemera (for lite Whitney Houston-prakt i stemmene), gutta i Kaizers Orchestra (høres ikke ut som gode gutteband-kandidater, og er vi nå sikre på at småjentene vil like Janove?), Nathalie Nordnes (for sær) eller den kraftig bebrillede Erlend Øye (litt usexy og definitivt for sær), sluppet igjennom – de hadde ikke hatt «star appeal» nok. For ikke å snakke om nettopp Röyksopp. For hvem vet vel om de i det hele tatt kan synge, så lenge som de hyrer inn andre til å gjøre det for dem? Og innstillingen deres under intervjuer, den måtte man definitivt ha gjort noe med! Antagelig hadde de greid seg uten kleskonsulent, så et lys i mørket er det. Eller – selvdesignede popstjerner er jo så uberegnelige …

Virkelighet og reality

Derfor ender «Idol» opp som en forunderlig kombinasjon av moderne behov for TV-eksponering og gammeldags, sidrumpet talentkonkurranse. Innimellom er det rørende pinlig, som når deltakerne skal fortelle om hvorfor de vil bli popstjerner, eller de foretar desperate forsøk på flørt og kalkulert sjarm rettet mot jury og TV-kamera. Det blir parodisk når den ene etter den andre slaktes for åpent kamera og parerer med et: «Jeg synes det er gøy å stå på en scene.» Er det mulig? Hvilken planet kommer de fra?

Det betyr ikke på noe som helst slags vis at det er grunn til å synes synd på «Idol»-deltakerne. «Idol» handler om å komme på TV, denne nye folkesporten. Og deltakerne kommer unektelig på TV, til høye seertall. Underveis blir også noen avbildet i «kjendis»-reportasjer i avisene, eller i det minste på TV 2s nettsider, som kjører fyldig dekning og nettmøter med vinnerne. Og plutselig er vi på fornavn med dem, med Orji og Guro og Gaute og Linn. Som vi på et tidspunkt var det med Rodney og Ramsy og Anne Mona og hva de nå het, deltakerne i de andre realityseriene.

I en helg som forrige, med «Idol» på TV fredagskvelden og «Spellemannprisen» kvelden etterpå, er det dessuten kanskje ikke alltid like greit å skille det ene fra det andre. Ikke så greit å se forskjell på hoppende glede i «Idol»-studioet og på Spellemannpodiet. På virkelighet og «reality».

En popstjerne?

Men det er en forskjell. Det er en forskjell på Ephemeras mangeårige innsats som endelig krones med den oppmerksomheten de så lenge har fortjent, på debutanten Thomas Dybdahls nydelige album «That Great October Sound» fra i fjor, hvor han står for alt fra komposisjon til sang og produksjon, og den kunstige utsilingen av en «popstjerne» i «Idol». Dette ikke til forkleinelse for deltakerne i «Idol». Det er knapt deres skyld. De får en sjanse, og de griper den. I tillegg må det jo sies til deres forsvar at de i motsetning til de andre realitystjernene i det minste må ha et snev av talent. Audition er en etablert sjanger innen film- og teater-casting, og designergrupper fra Boyzone, via Spice Girls og S Club 7 og til norske Cape har gjort stor kommersiell suksess. De har blitt popstjerner. Starter man med 3500 deltakere og siler det ned til én, er det dessuten høyst sannsynlig at man ender opp med et ungt menneske som både kan synge aldeles strålende og er pen og hyggelig. Man ender i hvert fall ikke opp med en usympatisk og skranglete St. Thomas som klager over det dårlige ølutvalget i Royal Albert Hall og synger rart. For til tross for alle sine halvgeniale låter, han er da ikke stort å vise frem, som popstjerne betraktet?

---
DEL

Legg igjen et svar