Ideologikritikkens gjenfødsel

Fenomenet Trump har satt ny fart i ideologikritikken.

Tysk okkupasjon av Norge 1940-1945. Norsk nazistplakat, avfotografert. Verveaksjon til hirden. Propaganda. NTB arkivfoto / SCANPIX
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Ideologiproduksjonen er større enn noensinne. Den kritiske journalistikken svekkes mens pr-byråene, spinndoktorene og kommunikasjonsrådgiverne pakker vir-
keligheten inn i bomull. Tendensen har vært klar siden tusenårsskiftet. Desinformasjonen og undermineringen av pressen vi nå ser i mange land, har ikke skjedd over natten.

Språkkritikk kan motvirke denne tendensen. Rolv Mikkel Blakar påpekte i klassikeren Språk er makt (1973) hvordan politikken kom til uttrykk når man snakket om amerikanernes «engasjement» i stedet for «krigføring» i Vietnam. Men ofte har slike poenger vanskelig for å sette seg gjennom i praksis: Selv i avisen Klassekampen er frekvensen av ordet «arbeidsgiver» fortsatt 20 ganger så stor som det mer sakssvarende «arbeidskjøper». Og «yrkeskvinne» brukes 20 ganger så ofte som «yrkesmann».

Denne type språkkritikk kan vi ikke få nok av. Utskiftingen av ordet «problem» med «utfordring» har irritert mange, blant annet Thorgeir Kolshus, som skrev en en fin kritikk i Aftenposten i 2013. Slike omskrivninger som snur noe negativt til noe positivt trenger ikke å være ideologiske, men de kan være det: Positive thinking tildekker reelle motsetninger og konflikter. Begynn å snakke om «problemer» igjen!

Mytologier og biff. Noen barn lurer på hvorfor onkel alltid er borte når julenissen kommer på besøk. Plutselig ser de sammenhengen: Det er onkel som er julenissen! Ideologikritikken har gjort sitt første inntog. Arild Asnes i Dag Solstads roman trodde på Mao som en slags julenisse. Terje Tvedt viste i artikkelen «En munnfull av Kina» (1991) hvordan Asnes projiserte sine frelsesbehov inn i kinabildet: Orientalistiske ønskedrømmer ble forvekslet med virkelighet.

Munchen, Tyskland 1938. LÊrere og elever i gatene, gj¯r Nazi-hisen mot Hitler.
Foto: Arkiv / SCANPIX

Noen har oppfattet ideologikritikk som en slags maske: Bare man finner nøkkelen, kan alt oversettes til hva ting «egentlig» betyr. Nazistisk ideologi har vært analysert ut fra dette mønsteret. Her betyr «fred» egentlig «krig», «sannhet» betyr «bedrag», «frihet» betyr «tvang» og så videre. Dette likner på den formen for newspeak George Orwell introduserte i romanen 1984.

Dessverre er ikke all ideologi like lett å demaskere. Dette skyldes blant annet at ideologikritikken selv lett blir ideologisk, for å si det med Sigurd Skirbekk. Roland Barthes gjorde i klassikeren Mytologier (1957) seg mange steder skyldig i egne ideologiske projeksjoner. Han ville «i detalj gjøre rede for den mystifiseringsprosess som forvandler den småborgerlige kultur til almengyldig natur». Å avsløre hvordan det samfunnsmessig skapte fremstår som naturgitt, må fortsatt være et formål for ideologikritikken. Men hvordan gikk Barthes frem i praksis? Ofte sammenliknet Barthes dagligdagse fenomener med klassisk mytologi uten nærmere begrunnelse. Dermed projiserte han inn den mytologien han ønsket å avsløre. For eksempel gjorde han biff til et mistenkelig, ideologiinfisert objekt:

«Det er åpenbart at biffens prestisje henger sammen med dens halvrå tilstand: Blodet fremtrer her i sin naturform, synlig, tett, fast og skjærbart på samme gang; man kan godt tenke seg antikkens ambrosia i form av denne tunge substans som smelter i munnen på en slik måte at man på samme tid godt kan føle dens opprinnelige kraft og dens plastiske evne til å oppløse seg i menneskets blod.»

Mistankens hermenutikk. Heldigvis kan man godt fortsette å spise medium stekt biff uten å være offer for ideologiske vrangforestillinger. Barthes forvekslet sine egne fantasier om gudenes føde med ideologikritikk. «Man kan godt tenke seg» mye rart, men hvor ble det av saken man skulle kritisere? Hvis vi nå skal unngå å spise biff, vil det heller skyldes at denne typen mat kommer dårlig ut i klimaregnskapet. 15 år etter sukket Barthes oppgitt over at myteanalysen selv var blitt mytologisk: «Det finnes i dag ikke den student som ikke er i stand til å avsløre det borgerlige eller småborgerlige i ulike former for livsførsel, tanker eller forbruk.»

Filosofen Hans Skjervheim (1926–1999) påpekte at hvis du bare oppfatter din motstanders standpunkter som en maske for andre interesser, reduseres vedkommende til objekt. Den som fratar andre frihet, men forutsetter sin egen, blir «sjølvrefererande inkonsistent». Denne enkle tankemodellen gjentok Hans Skjervheim i mange av sine essays. Ideologikritikerne forvekslet handlinger med hendelser, og betraktet andre som objekter.

Men også Skjervheim selv manipulerte dem han kritiserte: De måtte fremstilles slik at de passet i hans modell for «sjølvrefererande inkonsistens». I Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi (1973) skilte han mellom det partikulære og det totale ideologibegrepet. Han slo fast at «alt sosialt er formidla gjennom ideologiar eller kognitive verdiorienteringar». Men hvis dette stemmer – hvilket standpunkt kan man da kritisere ut fra? Det partikulære ideologibegrepet skilte mellom eget standpunkt og den ideologien man analyserte. Dette skillet bryter sammen i det totale ideologibegrepet. Her blir selve tankestrukturene mistenkeliggjort, ikke bare enkeltmeninger. Hvis alt er falsk bevissthet, hvordan skal man da kunne kritisere noe? Når den såkalte «mistankens hermeneutikk» inspirert av Marx, Nietzsche og Freud blir total, blir man selv en del av problemet.

Men hvor viktig er dette poenget i praktisk ideologikritikk? For å ta et kjent eksempel: Inspirert av Nietzsche ga Hamsun i foredragene i 1891 et eksempel på mistenkeliggjøring av moralske motiver. En gammel mann lar et lite barn sitte på ryggen sin og leke at han er hesten. Den naive betrakter ser bare den gamle mannens godhet, mens den mistenksomme oppdager andre beveggrunner: Barnet får herje med mannen som selvpålagt straff for at han har stjålet mat tidligere på dagen. Handlingen er ikke motivert ut fra godhet, men dårlig samvittighet. Er ideologikritikerens egen ideologi viktig for å vurdere denne tolkningen av mannens skjulte motiver? Nei, fordi det er snakk om et enkelttilfelle. Hvis man samtidig hadde måttet påstå at alle har skjulte motiver i alle tilfeller, ville dette gjort ideologikritikken vanskeligere. Men det er ikke nok å påstå, man må jo også forsøke å finne disse motivene i praksis. Og det tar tid.

Ideologikritikk av Trump. Ideologianalyse er viktig som trening i å gjenkjenne prinsipiell tankegang bak forskjellige enkeltstandpunkter. Da er det mer snakk om ideologi som et innhold enn som falsk bevissthet. Men innholdet i en ideologi kan være preget av selvmotsigelser – for eksempel er nazismen en merkelig og motsigelsesfull blanding av teknofascisme og nostalgisk bonderomantikk. Det gjelder også kommunismen, som ville avskaffe staten, men endte opp med et diktatorisk partibyråkrati.

Å avsløre hvordan det samfunnsmessig skapte fremstår som naturgitt, må fortsatt være et formål for ideologikritikken.

I forsøkene på å analysere Donald Trump ser man at den ideologikritiske tenkemåten har fått ny vind i seilene. Dels har man prøvd å rekonstruere Trumps ideologiske plattform, dels kan man kritisere Trumps forutsetninger som uttrykk for falsk bevissthet. Trumps retorikk legger et tåketeppe over politikken hans: Han har skapt et klima der pressen anklages for å skape «fake news» mens han selv tilsynelatende kan lyve så mye han vil.

Mye av problemet med ideologianalyse består i hvordan man skal tolke tvetydige utsagn. Hvis man sier at døren er åpen, kan det være et diskret signal om at den bør lukkes. Betyr «trygt med rett solfaktor» at Eirik Jensen rapporterte om været på fjellet? Eller at han signaliserte at kysten var klar for hasjsmugling? Den kjente lingvisten George Lakoff har analysert Trumps utspill mot Hillary Clinton i forbindelse med våpenloven (Second Amendment): «By the way, and if [Clinton] gets to pick [loud boos] – if she gets to pick her judges, nothing you can do, folks. Although the Second Amendment people, maybe there is, I don’t know.»

Uten at det sies, ble dette tolket som en oppfordring til å skyte Clinton, at tilhengerne av våpenloven skulle ta saken i egne hender. Men det kan også tolkes som at våpentilhengerne må mobilisere politisk mot Clinton. Og Trump selv er skyldfri: «I don’t know.»

Mange husker den gamle reklamen: «Nei, nei, det er forbudt å brygge øl av Moss maltekstrakt, den skal spises med skje for helsens skyld!» Gjennom forbudet fikk man informasjon om at det er mulig å brygge øl av maltekstrakt. Ved å forby noe ga man samtidig informasjon om muligheten av det motsatte. Slike tvetydigheter er klassiske ideologiske manipulasjonsteknikker.

Mange husker den gamle reklamen: «Nei, nei, det er forbudt å brygge øl av Moss maltekstrakt, den skal spises med skje for helsens skyld!»

Trumps ideologi har blitt kalt «trumpology». Elementene er en hyperindividualisme som fokuserer på å lykkes i blodig konkurranse gjennom hardt arbeid, autoritær ledelse samt sosialdarwinisme og anvendelse av venn/fiende-paradigmet i politikken, ifølge en leseverdig studie av Christian Fuchs som nettopp er lagt ut på nettet («Donald Trump: A Critical Theory-Perspective on Authoritarian Capitalism», University of Westminster, 2017).)

Fuchs mener at ideologien kommer til uttrykk på en skremmende måte både i realityserien The Apprentice, i Trumps twittermeldinger og i hans utspill i aviser og på fjernsyn. Spørsmålet er hvor mye av denne ideologien som vil bli gjennomført i praktisk politikk. Trumps ideologi er knyttet til ham selv som person – som vellykket businessmann, som leder, som autoritetsperson: Bare man tror på ham, vil alt bli bra! Fuchs siterer Adorno: «Jo mer upersonlig systemet er, desto viktigere blir personligheten som ideologi.» Trump lover gull og grønne skoger, «to make America great again». Men for å fastholde dette idealet trenger han hele tiden fiendebilder som truer utopien: innvandrere, mediene, politiske motstandere og kritikere. Hvis Trump mislykkes, får andre skylden. Trumpologien avleder oppmerksomheten fra spørsmål om klasse og økonomisk system ved å skape syndebukker.

Fenomenet Trump har satt ny fart i ideologikritikken. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

---
DEL