Ideologikritikkens gjenfødsel

Fenomenet Trump har satt ny fart i ideologikritikken.

Tysk okkupasjon av Norge 1940-1945. Norsk nazistplakat, avfotografert. Verveaksjon til hirden. Propaganda. NTB arkivfoto / SCANPIX
Eivind Tjønneland

Ideologiproduksjonen er større enn noensinne. Den kritiske journalistikken svekkes mens pr-byråene, spinndoktorene og kommunikasjonsrådgiverne pakker vir-
keligheten inn i bomull. Tendensen har vært klar siden tusenårsskiftet. Desinformasjonen og undermineringen av pressen vi nå ser i mange land, har ikke skjedd over natten.

Språkkritikk kan motvirke denne tendensen. Rolv Mikkel Blakar påpekte i klassikeren Språk er makt (1973) hvordan politikken kom til uttrykk når man snakket om amerikanernes «engasjement» i stedet for «krigføring» i Vietnam. Men ofte har slike poenger vanskelig for å sette seg gjennom i praksis: Selv i avisen Klassekampen er frekvensen av ordet «arbeidsgiver» fortsatt 20 ganger så stor som det mer sakssvarende «arbeidskjøper». Og «yrkeskvinne» brukes 20 ganger så ofte som «yrkesmann».

Denne type språkkritikk kan vi ikke få nok av. Utskiftingen av ordet «problem» med «utfordring» har irritert mange, blant annet Thorgeir Kolshus, som skrev en en fin kritikk i Aftenposten i 2013. Slike omskrivninger som snur noe negativt til noe positivt trenger ikke å være ideologiske, men de kan være det: Positive thinking tildekker reelle motsetninger og konflikter. Begynn å snakke om «problemer» igjen!

Mytologier og biff. Noen barn lurer på hvorfor onkel alltid er borte når julenissen kommer på besøk. Plutselig ser de sammenhengen: Det er onkel som er julenissen! Ideologikritikken har gjort sitt første inntog. Arild Asnes i Dag Solstads roman trodde på Mao som en slags julenisse. Terje Tvedt viste i artikkelen «En munnfull av Kina» (1991) hvordan Asnes projiserte sine frelsesbehov inn i kinabildet: Orientalistiske ønskedrømmer ble forvekslet med virkelighet.

Munchen, Tyskland 1938. LÊrere og elever i gatene, gj¯r Nazi-hisen mot Hitler.
Foto: Arkiv / SCANPIX

Noen har oppfattet ideologikritikk som en slags maske: Bare man finner nøkkelen, kan alt oversettes til hva ting «egentlig» betyr. Nazistisk ideologi har vært analysert ut fra dette mønsteret. Her betyr «fred» egentlig «krig», «sannhet» betyr «bedrag», «frihet» betyr «tvang» og så videre. Dette likner på den formen for newspeak George Orwell introduserte i romanen 1984.

Dessverre er ikke all ideologi like lett å demaskere. Dette skyldes blant annet at ideologikritikken selv lett blir ideologisk, for å si det med Sigurd Skirbekk. Roland Barthes gjorde i klassikeren Mytologier (1957) seg mange steder skyldig i egne ideologiske projeksjoner. Han ville «i detalj gjøre rede for den mystifiseringsprosess som forvandler den småborgerlige kultur til almengyldig natur». Å avsløre hvordan det samfunnsmessig skapte fremstår som naturgitt, må fortsatt være et formål for ideologikritikken. Men hvordan gikk Barthes frem i praksis? Ofte sammenliknet Barthes dagligdagse fenomener med klassisk mytologi uten nærmere begrunnelse. Dermed projiserte han inn den mytologien han ønsket å avsløre. For eksempel gjorde han biff til et mistenkelig, ideologiinfisert objekt:

«Det er åpenbart at biffens prestisje henger sammen med dens halvrå tilstand: Blodet fremtrer her i sin naturform, synlig, tett, fast og skjærbart på samme gang; man kan godt tenke seg antikkens ambrosia i form av denne tunge substans som smelter i munnen på en slik måte at man på samme tid godt kan føle dens opprinnelige kraft og dens plastiske evne til å oppløse seg i menneskets blod.»

Mistankens hermenutikk. Heldigvis kan man godt fortsette å spise medium stekt biff uten å være offer for ideologiske vrangforestillinger. Barthes forvekslet sine egne fantasier om gudenes føde med ideologikritikk. «Man kan godt tenke seg» mye rart, men hvor ble det av saken man skulle kritisere? Hvis vi nå skal unngå å spise biff, vil det heller skyldes at denne typen mat kommer dårlig ut i klimaregnskapet. 15 år etter sukket Barthes oppgitt over at myteanalysen selv var blitt mytologisk: «Det finnes i dag ikke den student som ikke er i stand til å avsløre det borgerlige eller småborgerlige i ulike former for livsførsel, tanker eller forbruk.»

Filosofen Hans Skjervheim (1926–1999) påpekte at hvis du bare oppfatter din motstanders standpunkter som en maske for andre interesser, reduseres vedkommende til objekt. Den som fratar andre frihet, men forutsetter sin egen, blir «sjølvrefererande inkonsistent». Denne enkle tankemodellen gjentok Hans Skjervheim i mange av sine essays. Ideologikritikerne forvekslet handlinger med hendelser, og betraktet andre som objekter.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.