Skandinaviske helaftens dokumentarfilmer ser gjerne bortenfor egne landegrenser når de leter etter emne, protagonist og setting. Ved siden av de velfortjente vinnerne av beste nordiske dokumentar, The Deminer av Hogir Hirori, og Simon Lereng Wilmonts The Distant Barking of Dogs, som vant publikumsprisen i fjor høst, var bare noen få av de nominerte filmene tatt opp i et nordisk land. Derfor var det desto hyggeligere å se at åpningsfilmen, Leslie on Fire av Stefan Berg, brakte oss litt nærmere lokalmiljøene i Malmö. Også False Confessions av Katrine Philp, som vant publikumsprisen under årets CPH:DOX, var nominert.
Leslie on Fire gir oss en titt inn i lokalsamfunnet Sofielund – et svært segregert område i Malmö, preget av fattigdom og kriminalitet – der vi møter 14-åringen Leslie Tay. Selv om protagonisten er svært likandes og snakker åpent om sine følelser, virker det som om Stefan Berg ikke helt har kunnet bestemme seg for hva temaet hans egentlig er – derfor skorter det litt på dybden i filmen.
Getto-helt
Unge Leslie Tay er en drømmer; han snakker og går som en gangster, og vil bli rockestjerne. Da moren hans forlater Sverige for å vende tilbake til Ghana, må Leslie flytte inn hos sin voldelige far som han ikke kjenner særlig godt, men likevel er redd for. Han får trøbbel med både skolen og politiet, og Leslies beste venn blir sendt tilbake til Iran på grunn av dårlig oppførsel. Ting ser ikke særlig lovende ut.
Så tar filmen et plutselig sprang inn i framtiden: 13 år senere, og Leslie er et av de mest lovende RnB-talentene i Sverige. Det er synd at filmen ikke viser oss veien dit – det ville vært interessant i det minste å få et gløtt inn i den indre reisen hovedkarakteren har foretatt.
Det mest verdifulle denne filmen har, er de svarthvite videoopptakene av Leslie som ung; de introduserer oss til «gangster»-miljøet i ungdomsgjengene. Videomaterialet fra tidlig 2000-tall er en interessant kontrast til dagens situasjon: Leslie som et råskinn versus Leslie som hardtarbeidende artist; Leslie som en forlatt ungdom versus Leslie med en jublende horde av fans.
Selv om Leslie får flere priser som produsent og låtskriver for andre musikere, utsetter han stadig å slippe sitt eget debutalbum. Dette blir framstilt som hans største utfordring: Det er tydelig at Leslie ikke vil gi ut noe som helst før han er trygg på at folk vil elske ham. Med andre ord: Han tenker strategisk.
Leslie on Fire gir oss en titt inn i et segregert område i Malmö.
Vi følger Leslie gjennom skriveprosessen og føler en viss forvirring over hvordan den uartikulerte unggutten har vokst opp til å bli en følsom lyriker. Det ser imidlertid ut til at han lever et ensomt liv; vi ser ham aldri gjøre annet enn å arbeide. Til og med når han får prisen som Sveriges mest velkledde mann – noe som kan sees på som en metafor for klatringen hans oppover på den sosiale rangstigen – får vi inntrykk av at Leslie slett ikke føler seg hjemme på den røde løperen. «Jeg tenker ofte på Sofielund,» sier han. Men hvor er folkene fra fortiden hans?
Filmen får en slags avslutning da Leslie bestemmer seg for å lage musikkvideo i Ghana. Igjen er han tilbake i morens hjem, men denne gangen er det ikke en sosialbolig i Sverige, men et herskapshus i Ghana – og vi innser at Leslie har mange identiteter. Vi kan bare forbløffes av kontrastene; det som så ut til å være et hardt og umodent barn, viste seg å være en dypt såret og hudløs person.
Falske tilståelser
Helt siden Netflix lanserte dokumentarserien Making a Murderer i 2015, har temaet falske tilståelser engasjert mange seere. Vi fikk gåsehud da vi så politiet forhøre 16 år gamle Brendan Dassey. Politiet lovte denne psykisk utviklingshemmede gutten med borderline-diagnose at de skulle la ham dra hjem dersom han tilsto å ha voldtatt og drept en kvinne han hevdet han aldri hadde møtt. Dassey ble forhørt 4 ganger i løpet av 48 timer. Foreldrene hans hadde ikke fått beskjed; han fikk heller ingen advokathjelp. Han brøt sammen under presset fra politiet, skrev under en påtvunget tilståelse og endte opp med livstidsdom. Vi var sjokkert over det skandaløse politiarbeidet, og anså dette for å være en engangstragedie.
False Confessions av Katrine Philp avslører at disse tragediene skjer ofte. Amerikansk politi bruker systematisk metoder som kan få hvem som helst til å tilstå hva som helst. Med andre ord: Det høye tallet på falske tilståelser er ikke et resultat av atskilte tilfeldigheter, slik dokumentarserien The Confession Tapes (2017) på Netflix gir inntrykk av.
Hovedkarakteren i False Confessions, den danskfødte forsvarsadvokaten Jane Fisher-Byrialsen i New York, tar oss med på en reise der vi besøker fire av hennes tidligere klienter, som alle ble påtvunget tilståelser. De ble dømt etter tilståelsen, men endte opp med å bli løslatt. I tillegg får vi innblikk i en pågående sak hun skal legge fram i retten. Det er en langvarig prosess, som hun fastslår i begynnelsen av filmen; når politiet har oppnådd en tilståelse, slutter de å lete etter nye mulige skyldige eller følge opp andre bevis i saken. Advokaten må leie en privatdetektiv og etterforske saken på nytt, på jakt etter nytt bevismateriale han eller hun kan legge fram for retten. Dette er grunnen til at det er så vanskelig å få prøvd slike saker igjen.
Et annet hinder er det faktum at når politiet har opptak av en tilståelse, er juryen mindre tilbøyelig til å anerkjenne et hvilket som helst bevis som rokker ved tilståelsen. Men det juryen og dommeren ikke får vite noe om, er metodene politiet brukte for å fremskaffe disse tilståelsene. Ofte er tilståelsene så detaljerte at juryen har vansker med å tvile på ektheten. Juryen vet imidlertid ikke at det er vanlig praksis blant lovens håndhevere å mate de mistenkte med detaljer fra åstedet i forkant av den påtvungne tilståelsen.
Reid-teknikken
Alle metodene som er nevnt ovenfor, er listet opp i The Reid Technique-manualen, som er mye brukt i politiets treningsprogrammer. Det er en håndbok som gir en detaljert beskrivelse av hvordan en mistenkt bør holdes i et lite rom, hvordan politibetjenten bør stå vis-à-vis den mistenkte for å lettest få en tilståelse. Den anbefaler til og med politiet å lyve til den mistenkte: å påstå at de har DNA eller annet sterkt bevismateriale som knytter vedkommende til forbrytelsen.
Politiets metoder kan få hvem som helst til å tilstå hva som helst.
Psykologiprofessor Saul Kassin forklarer at «når du lyver til folk om fakta, kan det endre iakttakelsene deres, hukommelsen deres og så godt som hvert aspekt ved deres kognitive forståelse». Enkelte mistenkte undertegner tilståelsen etter flere timers forhør, idet de tror at DNA-sporet vil bevise deres uskyld. Imidlertid vil politiet – når de først har fått en tilståelse – ikke bry seg med å samle DNA-bevis eller andre bevis.
Cinemascope-kameraet og den sjarmerende filmmusikken (komponert av Jonas Colstrup) skaper en sterk og forførerisk innledning til filmen. Derfor kan det være litt skuffende at det viser seg å være en dokumentarfilm – vi har ikke en stjerne-protagonist vi kan identifisere oss med. Advokaten er litt for kjølig; vi kommer ikke nær henne på et personlig plan. Vi får heller ikke komme tett på ofrene i enkeltsakene. Dette er en svakhet – False Confessions ville ellers vært en strålende film.
Likevel, filmene er viktige; de har satt i gang en global dialog om feilaktige domfellelser, falske tilståelser og behovet for en reformering av strafferetten. Når vi tenker på at amerikansk høyesterett nylig avviste Brendan Dasseys appell om gjenopptakelse, ser det ut til at vi må lage mer spetakkel før rettferdigheten skjer fyllest.
