Noen har sagt at den velrenommerte teaterinstruktøren Oliver Frljic skaper drama hvor han enn ferdes. Selv har han, ved flere anledninger, gjort det klart at for ham er teatret i mindre grad et mål i seg selv, enn et redskap for sosial kamp.
Stykkene hans forholder seg alltid til traumene og anomaliene i det historiske, geografiske og politiske rommet han befinner seg i. Han har som følge også blitt tildelt mange priser.
Srbenka – en dokumentarfilm laget av Nebojsa Slijepcevic – er basert på ett av Frljics skuespill. Kampen står mellom den serbiske minoriteten og den kroatiske nasjonalfølelsen. Den serbiske identitetskampen i Kroatia tok til under krigen på 90-tallet, og har senere endret karakter til en politisk ideologi som vedvarer lenge etter at krigen offisielt er slutt.
En kamp om identiteter
På 90-tallet var den dominerende tanken hos mange – både i Kroatia og i nabolandet Slovenia – at et liberalt demokrati bare kunne etableres gjennom løsriving fra Jugoslavia. I dette tankegodset var det en tendens til å tenke at det å være «kommunist» var sammenfallende med å være «serbisk». Derfor var et brudd med den kommunistiske fortiden avhengig av at båndene til Serbia ble kuttet.
12 år gamle Aleksandra Zec ble lynsjet, skutt og dumpet på en søppelfylling i Zagreb i 1991.
Den nye kroatiske nasjonen ble dannet ved å skape symbolske representasjoner som idealiserte egne borgere og krigere. Den ble til ved å demonisere fienden, og ved å konstruere kontrasterende bilder av fremtiden som handlet om seier og nederlag. Betydningen av å «vinne krigen» ble avgjørende.
I 2014 skrev Frljic et skuespill basert på den sanne og tragiske historien til 12 år gamle, serbiskfødte Aleksandra Zec. Sammen med sin familie ble hun lynsjet, skutt og dumpet på en søppelfylling i Zagreb i 1991. Parallelt med historien om denne hendelsen – opprivende gjenskapt i filmen av skuespillerne – er vitnesbyrdet til en ung, kvinnelig tilskuer som fremdeles er traumatisert av volden og overgrepene hun opplevde som barn på en kroatisk skole på grunn av sine serbiske røtter.
Og så er det tilståelsen til Nina (som 12-åring er hun den yngste skuespilleren i stykket), som motvillig avdekker at hun kommer fra en serbisk familie selv. Dette har hun holdt skjult for sine kroatiske klassekamerater – selv om hun ble født så sent som i 2001. Poenget er: Den etniske nasjonalismen som stimulerte til krig blant forrige generasjoner, har i dag vokst seg til et hat blant deres barn og barnebarn, til tross for at de selv er født flere år etter at krigen tok slutt.
Fanger av historien
Frljics skuespill er sjelden basert på dramatiske tekster; de er blitt til gjennom en arbeidsprosess samt gjennom prøve på prøve med skuespillerne (som ofte gjør opprør mot ham). Sistnevnte utgjør ryggraden i filmen til Slijepcevic. Prosessen fungerer nesten som en form for kollektiv psykoterapi og skaper et metateater som involverer ikke bare skuespillet i seg selv, men også skuespillernes egen selvfølelse og erindring. Selv om teaterinstallasjonene skaper en viss distanse, er skuespillerne nødt til å arbeide med sine egne og nedarvede erindringer om krigen.
Traumer og erindret vold har vist seg å bli overført gjennom generasjoner – både sosialt og genetisk.
Utforskningen av ettervirkningene av den etniske nasjonalismen i Kroatia gjennom kunstneriske uttrykk gir mening. For det første fordi det fungerer som en motsetning til populærkulturen i Kroatia på 90-tallet, som – for eksempel i film og populærmusikk –
ble et politisk virkemiddel i den kroatiske statsbyggings-diskursen. Frljics spesielle tilnærming gir ekstra mening i dette tilfellet: Arven av krigstraumer er i stor grad politisk, men den er også dypt personlig.
Traumer og erindret vold har vist seg å bli overført gjennom generasjoner – både sosialt og genetisk – i form av stress og depresjoner. Traumer knyttet til sosiale grupper – som jødenes Holocaust, eller til og med den historiske undertrykkelsen av kvinner – overføres i rom og tid, som spøkelser som hjemsøker senere generasjoner og blir overført i en fremtid som er deres egen. Tunge traumer former de indre representasjonene av virkeligheten for flere generasjoner; det blir et ubevisst organiserende prinsipp sendt videre av foreldre og internalisert av barna deres. Carl Jung beskriver det slik: Historien har fanget oss.
Ny fremgang for nasjonalismen
I Kroatia i dag har den nasjonale diskursen tilsynelatende bleknet. Den er ikke lenger nødvendig: Selvstendigheten er oppnådd. Den internasjonale prosessen med politisk normalisering etter en konflikt er godt i gang, sammen med innføringen av demokratiske prosedyrer og samtaler med sikte på euroatlantisk integrering. Men likevel, en ny fremgang for nasjonalismen lurer i bakgrunnen, og det dreier seg ikke bare om en gjenoppliving av konfliktene på 90-tallet. År med økonomisk krise, økende geopolitiske spenninger og den voksende fremmedfrykten på grunn av flyktningkrise har ført til en radikalisering av samfunnet som ikke bare gjelder Kroatia og Balkan, men Europa i sin helhet.
Det reaksjonære, vestlige argumentet om de «ville og voldelige folkene på Balkan» er ikke gangbart lenger.
Ideen om at et liberalt samfunn bare kan oppnås gjennom å etablere grenser, er iherdig utbredt, og politiske partier forsøker igjen å stimulere nasjonalistiske følelser til egen vinning. Nyvalgte og høyreposisjonerte regjeringer skaper symbolske representasjoner som idealiserer egne borgere. De demoniserer fienden, og konstruerer kontrasterende bilder av fremtiden: enten av nasjonal renhet, eller av «den andres seier».
Denne gangen er ikke det reaksjonære vestlige argumentet om de «ville og voldelige folkene på Balkan» gangbart lenger. Europa må isteden vurdere seg selv med kritisk blikk. Det ser allikevel ut til at det som skjedde etter Jugoslavias sammenbrudd, igjen er blitt relevant over to tiår senere.
