Identitetskamp i Kroatia 

Srbenka er et dyktig metateater som involverer skuespillernes egne erfaringer og minner fra krigen på 90-tallet. Den gir også et godt innblikk i hvordan dagliglivet fortoner seg blant den serbiske minoriteten i Kroatia. 

Tina Poglajen
Poglajen er fast filmkritiker i Ny Tid, bosatt

Srbenka

Nebojsa Slijepcevic

Kroatia

Noen har sagt at den velrenommerte teaterinstruktøren Oliver Frljic skaper drama hvor han enn ferdes. Selv har han, ved flere anledninger, gjort det klart at for ham er teatret i mindre grad et mål i seg selv, enn et redskap for sosial kamp.

Stykkene hans forholder seg alltid til traumene og anomaliene i det historiske, geografiske og politiske rommet han befinner seg i. Han har som følge også blitt tildelt mange priser.

Srbenka – en dokumentarfilm laget av Nebojsa Slijepcevic –  er basert på ett av Frljics skuespill. Kampen står mellom den serbiske minoriteten og den kroatiske nasjonalfølelsen. Den serbiske identitetskampen i Kroatia tok til under krigen på 90-tallet, og har senere endret karakter til en politisk ideologi som vedvarer lenge etter at krigen offisielt er slutt. 

En kamp om identiteter

På 90-tallet var den dominerende tanken hos mange – både i Kroatia og i nabolandet Slovenia – at et liberalt demokrati bare kunne etableres gjennom løsriving fra Jugoslavia. I dette tankegodset var det en tendens til å tenke at det å være «kommunist» var sammenfallende med  å være «serbisk». Derfor var et brudd med den kommunistiske fortiden avhengig av at båndene til Serbia ble kuttet.

12 år gamle Aleksandra Zec ble lynsjet, skutt og dumpet på en søppelfylling i Zagreb i 1991. 

Den nye kroatiske nasjonen ble dannet ved å skape symbolske representasjoner som idealiserte egne borgere og krigere. Den ble til ved å demonisere fienden, og ved å konstruere kontrasterende bilder av fremtiden som handlet om seier og nederlag. Betydningen av å «vinne krigen» ble avgjørende.

I 2014 skrev Frljic et skuespill basert på den sanne og tragiske historien til 12 år gamle, serbiskfødte Aleksandra Zec. Sammen med sin familie ble hun lynsjet, skutt og dumpet på en søppelfylling i Zagreb i 1991. Parallelt med historien om denne hendelsen – opprivende gjenskapt i filmen av skuespillerne – er vitnesbyrdet til en ung, kvinnelig tilskuer som fremdeles er traumatisert av volden og overgrepene hun opplevde som barn på en kroatisk skole på grunn av sine serbiske røtter. 

Og så er det tilståelsen til Nina (som 12-åring er hun den yngste skuespilleren i stykket), som motvillig avdekker at hun kommer fra en serbisk familie selv. Dette har hun holdt skjult for sine kroatiske klassekamerater – selv om hun ble født så sent som i 2001. Poenget er: Den etniske nasjonalismen som stimulerte til krig blant forrige generasjoner, har i dag vokst seg til et hat blant deres barn og barnebarn, til tross for at de selv er født flere år etter at krigen tok slutt.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.