Identitetens janusansikt

Hvordan finne fram til en identitet som ikke tar liv, men som gir liv, spør forfatteren Amin Maalouf.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf har gjennom hele sitt forfatterskap vært opptatt av spørsmål rundt ulike former for kulturellidentitet., i bøker som «Korstogene sett fra arabernes side», «Leo Afrikaneren», «Samarkand» og «Havnene i Levanten». Men romanens rammer ble for snever for den tidligere journalisten og redaktøren.

I debattboka «Identitet som dreper» spisser han sine synspunkter og beskylder de mennesker som reduserer totalidentiteten til én enkelt tilhørighet, for å skape massemordere. En barsk påstand som han utdyper og presiserer videre i boka. Således i dette intervjuet som fant sted en høstdag i Oslo for noen uker siden:

Valgfrihet

– Siden nasjonalstaten dukket opp har folks identitet langt på vei vært knyttet til det snevre nasjonale fellesskapet. I dag pågår det vel en trend som spriker minst to veier: En ny kulturell identitet som overskrider landegrenser, og en kulturell identitet som synes å ha forvitret til et spørsmål om pengebokas størrelse. Det er et stort sprik her. Man er nesten fristet til å ønske seg tilbake?

– Det er nok ikke så fruktbart. Det er ikke til å komme bort fra at individet tilhører et fellesskap, enten det er stort eller lite. Det finnes en link mellom individ og samfunn. Mitt hovedpoeng er at dette fellesskapet ikke kan definere hele identiteten. Dette blir tydelig når vi snakker om innvandrere, enten som har bosatt seg i et annet land ufrivillig i en kort periode eller som gjør det frivillig over en lengre periode. Det paradoksale er at disse menneskene det angår som regel blir satt i en eller annet stereotyp bås som reduserer det mangfoldet de representerer. De blir tvunget til å ta et valg: Er du libaneser eller er du franskmann? Dette blir selvfølgelig enda mer komplisert når vi snakker om religion. Mitt ønske for framtiden er at spesielt disse menneskene det angår skal kunne velge selv hvilke forbindelser de vil lage mellom den minoriteten de representerer og det brede nasjonale fellesskapet. Noe annet er svært kunstig. Jeg snakker om et både-og, ikke et enten-eller.

– Hvorfor er dette mangfoldet viktig?

– Jeg sier ikke at det er viktig, det er bare slik det er. Menneskets identitet består av mange komponenter; arbeid, hobby, klassetilhørighet, religion, ideologi, kultur, og så videre. Det betyr ikke at vi har mange identiteter, men at hver identitet er unik. Verden, slik den ser ut i dag, er ikke tilpasset en tid hvor identitet kun karakteriseres med ett ord: Nordmann. Eller kristen.

Nytt identitetsbegrep

– Her er det vel mange som er uenig med deg. Ett eksempel: Hver gang EU forsøker å knytte Europa nærmere hverandre, blomstrer nasjonalismen opp.

– Det bare understreker viktigheten av å etablere et nytt identitetsbegrep, tilpasset virkeligheten. Og virkeligheten er at folk flytter på seg mer enn noen gang tidligere i historien, og flyktningstrømmen fra sør til nord og fra øst til vest vil bare øke i årene framover. Demokratiske land kan ikke stenge sine grenser. Det som har skjedd i enkelte vesteuropeiske land de siste årene, tror jeg kun er et tegn på at folk føler seg ukomfortable med situasjonen. Ting går for fort, og folk føler at de blir tilsidesatt. Dette er noe ikke minst europeiske ledere må ta innover seg. Beslutningene blir fattet av et fåtalls mennesker, uten demokratisk debatt. Dersom dette misforholdet fortsetter, vil motstanden og fremmedgjøringen øke.

– Dette er vel en pessimistisk innstilling?

– Faren er jo der, men på den annen side er det også tegn som tyder på at situasjonen vil stabilisere seg. All erfaring tyder på at slike reaksjonære og ekstreme protestbevegelser slokner etter en stund, ikke minst fordi det kommer nye generasjoner til som ikke sliter med de samme tilpasningsvanskene. At ting går fort, er noe unge mennesker takler. Dessuten har dagens unge en langt videre horisont enn min generasjon, og de takler bedre de nye grenseoverskridende kommunikasjonsmidlene. Men jeg holder fast ved at debatten om Europa må opp på et europeisk nivå, ellers vil EU fortsette å være udemokratisk og motstanden vil vedvare.

Brobyggere

– Men også her snakker europeiske ledere med to tunger. På den ene siden vil de gjerne at folket skal tro på sin nasjonale kulturs overlegenhet, men på den annen side forsøker de å få til en felles europeisk identitet. Er det rart folk er forvirret?

– En sterk og snever nasjonal identitet er ikke noe en stat er avhengig av, men noe enkeltpersoner og en politisk kultur fyrer opp under for å beholde makten og folket samlet. Dette er en anakronisme. Vi trenger visjonære ledere som er i stand til å ivareta og dyrke mangfoldet. Om folk ender opp med å rangere seg som nordmann først og dernest europeer, er ikke jeg så opptatt av. Det viktigste er at hver enkelt kan leve ut sin særegne allsidige identitet uten å skamme seg eller få dårlig samvittighet. Det er trolig disse menneskene med ulike sterke kulturelle identiteter som blir fremtidens brobyggere. Dette er egentlig ikke så veldig mystisk. Hver enkelt kultur i hele verden har påvirket hverandre opp gjennom historien. Fokuseringen på én nasjonal kulturell identitet blir nok en parentes i historien.

– Diskusjonen om nasjonal og kulturell identitet ser ut til å ha blusset opp på 1990-tallet, hvordan tror du det har seg?

– Brorparten av etterkrigstiden ble overskygget av ideologiske motsetninger. Mange politikere spilte mer på ideologiske enn nasjonale strenger. I dag bryr politikerne seg knapt om ideologiske skillelinjer, noe velgerne tydeligvis har lært seg å leve med. Derimot er politikerne opptatt av nasjonalstatens rolle i verden, og i mange land er folket splittet i synet på utviklingen. Noen vil knytte seg nærmere verden, mens andre vil stenge grensene.

Frykt for fremtiden

– De ledende politikerne vil fremskynde prosessen, mens høyrepopulistiske partier skårer høyt på at folk er skeptiske?

– Ja, mange har en frykt for fremtiden. De føler seg uvel. Denne frykten er det vanskelig å rette mot andre europeere fordi likheten er for stor. Derimot er det lett å legge skylden på fremmede, de andre. Innvandrere er jo tross alt symboler på den fremtiden de frykter. Dette skaper igjen frykt hos innvandrerne, og kulturdialog blir svært vanskelig. Jeg trøster meg som sagt med at slike protestbølger som regel er kortvarige.

– Men er det ikke en mulighet for at protestbølgen kan øke såpass at lederne havner i regjering, slik som i Østerrike?

– Jo, det er mulig, men det er begrenset hvor lenge man med troverdighet kan bekjempe utviklingen. Mange frykter globaliseringen, men det er strengt tatt ikke noe man kan være for eller imot. Teknologiske nyvinninger lever sitt eget liv. Selv ikke USA kan stoppe denne utviklingen. Det eneste man kan gjøre er å prøve å redusere negative effekter.

– Din siste roman på norsk, «Havnene i Levanten», forteller historien om libaneseren Ossyane Ketabdar som etterhvert forelsker seg i Clara. De får barn sammen. Hun er jøde og han muslim. Men han blir innestengt på asyl i Libanon, mens hun blir innestengt i Israel sammen med datteren. Det går flere tiår før de møtes. Er det slik du ser situasjonen i Israel for tiden?

– Ja, det var forfatterens valg at de skulle møtes igjen, og det reflekterer egentlig bare mitt håp og mine forventninger til Midtøsten. De treffes igjen, men de er fremmede for hverandre og må eventuelt starte forholdet på nytt. Fortelleren – som betrakter gjensynet på avstand – vet ikke om de forlater Paris sammen eller hver for seg. Romanen ble skrevet på et veldig avgjørende tidspunkt for fredsprosessen, og håpet ga avtrykk i romanen. I dag er jeg ikke så sikker på hvordan romanen ville sluttet.

Fleksibilitet

– Ossyane Ketabdar blir gal da hans far, som er en slags intellektuell verdensborger, dør. Broren representerer motpolen – kriminalitet og vold – og det er etterhvert han som blir familiens overhode. Du er ikke spesielt optimistisk her heller?

– Nei, Ossyane går inne i en selv-destruktiv periode fordi han ikke ser noen mulighet for å bygge et sivilisert samfunn på det broren representerer. «Galskapen» blir hans måte å demonstrere på.

– Når datter blir voksen forsøker hun å ta kontakt med faren på asylet, til tross for at hun har blitt frarådet kontakt av farens «venner». Men hun gir opp ganske lett?

– Hun er overbevist om at hun skal få faren fri, men det viser seg at hindringene er større enn hun kunne forestille seg. Slik jeg ser det, er hun representant for en generasjon som ligger mellom den nye og den gamle verden, altså mellom verden slik den er i dag og hvordan jeg helst så at den var. Jeg tror viljen er større hos den generasjonen som blomstrer nå. De er voldsomt kunnskapsrike og behersker teknikken. Jeg tror aldri foreldregenerasjonen er i stand til å utkonkurrere barna sine på datateknologi og populærkultur. Kampen om hvordan fremtiden skal se ut, vil langt på vei foregå på ungdommens premisser. Allerede i dag kan vi se at de behersker trendene langt bedre enn sine foreldre. Når fleksibilitet er tidens stikkord, ber foreldregenerasjonen om førtidspensjonering. Usikkerheten går på hvordan ungdommen forvalter sitt totale ansvar. Når det gjelder penger og politisk kontroll er jeg ikke nødvendigvis optimist, men når vi snakker om kulturell identitet er jeg overbevist om at den i framtiden vil gå i toleransens favør. Det er det vakre med ungdommen, avslutter Amin Maalouf.

---
DEL

Legg igjen et svar