Ideene som ikke ville dø

Radikal avis. Redaksjonell frihet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var en trang fødsel. Opposisjonsbladet Orientering ble til i en virvelvind av fraksjonskamper på den norske venstresiden i desember 1952 og januar 1953. Orientering skulle stå mellom de buldrende stormaktsblokkene i den kalde krigen, ikke ta stilling for Sovjetunionen. Ikke for Amerika. Men prøvenummeret var for ensidig, for USA-kritisk.

Da den forblåste gjengen som fortsatt stod oppreist etter tumultene hutret seg inn til den første konstituerende generalforsamlingen den 28. januar 1953 var Jacob Friis alt sparket som redaktør og Sigurd Evensmo hadde sagt ja til å påta seg redaktørjobben etter press fra Karl Evang. Avisen skulle stå fritt til å kritisere begge maktblokkene og det hadde ikke kommunisten Friis vært interessert i. Men enda viktigere for den linjen som skulle komme til å prege Orientering var det at NATO-opposisjonen i Arbeiderpartiet ble nektet tilgang til Arbeiderbladets spalter. Så lav var takhøyden for politisk opposisjon i McCartys og Haakon Lies tid. Orientering skulle være et alternativ. En åpen råk i en istid.

Norge var fult av partier som lagde seg en avis på denne tiden. Orientering gikk den motsatte veien og lagde seg til slutt et parti. Det er blitt sagt at resultatet mest lignet en studiesirkel med stortingsrepresentasjon, men bladet bar snarere preg av en potent mix mellom et brennende politisk engasjement og en fullstendig fri redaksjonell linje. Orientering var en radikal avis – men ingen ytre kraft fikk påvirke standpunktene. Den fremmet sitt syn høylytt, men var også en uavhengig liberal debattarena. I partipressens dager var den unntaket og en forløper for prinsippene dagens redaktørplakat bygger på.

Utover femtitallet møtte Orientering og kretsen rundt avisen hard motstand fra arbeiderpartihold. Den knugende tausheten i Arbeiderpartiet kalte Evensmo The silent killing. Tausheten ble først brutt da Haakon Lie eksploderte og Arbeiderpartiet ekskluderte Orienteringskretsen. Hva annet skulle man da gjøre enn å danne sitt eget parti?

Forholdet mellom Sosialistisk Folkeparti (SF) og Orientering er i seg selv en studie verdt. I denne sammenhengen skal det bare nevnes at Orientering aldri ble noe partiorgan. Redaktør Evensmo insisterte alltid på klare linjer og full råderett over de redaksjonelle disponeringene. Slik fortsatte Orientering i en ny fase ballansegangen mellom politisk profil og redaksjonell frihet, en forutsetning for god kritisk journalistikk. Andre aviser fikk identitetskrisen tiår senere.

Siden ble det oppgjør med de autoritære tendensene i SFs ungdomsavdeling, med det som senere skulle bli til AKP-ml. Men det som for alvor satte sinnene i kok hos de etter hvert garvede avismennene i Orienteringskretsen var dannelsen av Sosialistisk Venstreparti i 1975. Med det gikk Orientering inn og partiorganet Ny Tid så dagens lys. Det var en forbitret gjeng veteraner fra de første tiårene som møttes til gravøl ved Sigurd Evensmos hytte på Geilo om sommeren dette året. Etter 22 år som kritisk korrektiv til en ensrettet norsk presse, særlig i utenriksspørsmål, ble Orientering «opptatt» i Ny Tid og bare deler av tradisjonen kunne leve videre. Da Orientering ga ut sitt siste nummer, det var den 13. august 1975, prydet følgende ord forsiden: «Men ideene vil ikke dø». Orientering var historie, men ideene om en frihetlig radikalisme levde videre.

I forbindelse med femtiårsjubileet for dannelsen av Orientering i 2003 skrev Ny Tid at avisa i det første tiåret var et friuniversitet som utdanner kunnskapsrike radikale bråkmakere. Det vil avisen fortsette å være – også om en ny generalforsamling på en ny januardag skulle vedta at bladet får nye eiere og gjenvinner sin fullstendig uavhengige stilling.

---
DEL

Legg igjen et svar