Idealsamfunnet gjør seg ikke på tv

Et tv-sendt realityshow sikter mot å skape idealsamfunnet, men blir isteden en dystopisk opplevelse for deltakerne.
Bianca-Olivia Nita
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.
Email: olivianita@outlook.com
Publisert: 02.05.2018

Last Year In Utopia

Jana Magdalena Keuchel og Katharina Knust

Tyskland

Femten mennesker forlot dagliglivene sine for å begynne på nytt, gjennom å lage et hjem og dyrke en hage sammen, og danne et nytt samfunn dypt inne i en skog, langt fra sivilisasjonen. Eller, dette var målet, da de søkte om å få delta i et såkalt medieeksperiment som trengte deltakere til å gjennomføre det som er nevnt ovenfor, i løpet av et år. Tatiana, Hans, Auri og L. er fire av de femten som ble plukket ut blant 9000 søkere. Men det som skulle bli et eventyrlig år, med å grunnlegge et idyllisk samfunn, ble snart til et mareritt.

Eksperimentet. Selve ideen om et idyllisk samfunn vekker assosiasjoner til et fredelig og empatisk fellesskap, basert på forståelse og omsorg – det motsatte av hva et realityshow oftest er. Det blir ikke tydeliggjort i begynnelsen av filmen, men det såkalte medieeksperimentet skulle utspille seg foran millioner av tv-seere i løpet av ett år, men ble tatt av skjermen tidligere, da deltakerne innså at de var forsøkskaniner
– ikke grunnleggere av et samfunn. Noen av dem trakk seg fra showet, med umiddelbar virkning.

Per definisjon er ethvert realityshow basert på konflikt. God oppførsel, samarbeid og mild forståelse blir ikke oppmuntret, ettersom seerne ikke blir hektet på et show der alt går friksjonsfritt og rolig for seg. Det blir ganske enkelt ikke noen historie å fortelle uten en konflikt. Noe må skje, og om det ikke skjer noe, vil produsentene manipulere fakta og opptak, for enten å forårsake at noe skjer, eller få det til å se ut som det gjør det. Underholdningsversjonen av Utopia er derfor ikke mulig.

Per definisjon er ethvert realityshow basert på konflikt.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Det fremstår allikevel som om Tatiana, Hans, Auri og L. gikk inn i prosjektet med et oppriktig håp om å gjennomføre det. Nå, ett år senere, møtes de igjen, på stedet hvor de opprinnelige opptakene fant sted. Stedet var så grundig ryddet, og naturen hadde gjenvunnet området så fort, at det knapt var noe igjen av tv-settet, hvor lysene aldri ble slått av og 160 kameraer holdt vakt 24/7, mens de laget en «zum»-lyd for hver registrerte bevegelse.

Gjenskapingen. Deltakerne bygde stedet opp igjen etter minnet. De husket hvordan det så ut, men også hva de følte, hva de gjorde, og hva produsentene manipulerte frem. Scenariet ble symbolsk rekonstruert, og noen av øyeblikkene som hadde sterkest emosjonell virkning på dem, ble spilt om igjen av skuespillere. De minimalistiske kulissene er hvite, skuespillerne er kledd i hvitt, til og med skuespillernes ansikter er sminket hvite. Dette skaper en urovekkende, drømmeliknende visjon av det som skjedde.

Å utforske sannheten bak reality-tv er ikke noe nytt, det nye ligger i måten Last Year in Utopia gjør det på. Filmen ligger et sted i grenseland mellom dokumentar, teater og kunst, og kombinasjonen fungerer overraskende bra på mange plan. Den berører vår fascinasjon ved uvanlige leveforhold, har likhetstrekk med det å leve i en sekt og forsøke å unnslippe, og filmen utforsker dette med en følelsesmessig og kunstnerisk tilnærming fremfor å satse på det sensasjonelle. Dessuten, uten egentlig å ville det, formidler den også en følelse av urett, som springer ut fra det som skjedde med deltakerne – manipuleringen og løgnene de ble utsatt for. Og endelig, den kreative utformingen av historien, som går frem og tilbake mellom erindring og refleksjon, og dramatiseringen av scenene som deltakerne nå er vitner til, tilfører dybde og inviterer publikum til å reflektere. Hvordan ser idealsamfunnet ut? Hvor går grensene for hva som er akseptabelt når en skal lage et tv-show? Hva kunne jeg være villig til å akseptere? Og hva er seernes ansvar?

Hvor går grensene for hva som er akseptabelt når en skal lage et tv-show?

Leksjonen. Faktisk droppet alle tilskuerne sin kritiske sans, til fordel for underholdningens lettvinte begeistring. Det som skjedde med deltakerne, skjedde foran millioner av øyne som glemte at menneskene i showet var virkelige mennesker. Den konstante overvåkningen, sensuren av atferden deres og det at én ble stemt ut hver fjerde uke – alt dette gjorde showet til en livaktig fremvisning av et totalitært samfunn basert på idealer som slo feil.

Det viktigste poenget å ta med seg fra filmen er kanskje det at alle idealer blir ødelagt i hendene på feil folk med feil holdninger, og at det er alles plikt å følge aktivt med og stille spørsmålstegn ved det de ser i samfunnet. Og dersom ting går grunnleggende galt, er den eneste måten å få stoppet galskapen på å nekte å delta og trekke seg ut, nettopp slik Tatiana, Hans, Auri og L. gjorde. Å trekke seg ut kan bety mange ulike ting. I noen tilfeller betyr det å slå av tv-en.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer