Idealistisk offentlighetshistorie

Norge har fått sin første offentlighetshistorie. Denne er det all grunn til å hilse velkommen, av minst to grunner: For det første er offentligheten en viktig del av demokratiet; pressen og andre medier fungerer blant annet som vaktbikkje, «den fjerde statsmakt». For det andre er offentligheten i voldsom forandring gjennom digitalisering, sosiale medier, fake news og papiravisdød. Selve strukturen i offentligheten har forandret seg på en uforutsigbar måte. Offentligheten er en del av demokratiet, men mer enn som så: Den er også en arena der vi uttrykker oss estetisk, kommuniserer om livsstil, trening, mat-
oppskrifter, feriemål og romaner. Offentligheten er et rom der det spinnes et virvar av tråder mellom mennesker på alle mulige områder.

Avgrensning til besvær. Selv om medieviterne i Bergen, under ledelse av Jostein Gripsrud, har levert en murstein av en bok, er offentligheten så omfattende at en slik utgivelse kan synes som et umulig prosjekt: Hva skal med, og hva skal utdefineres? Vi har jo allerede pressehistorie, litteraturhistorie, kritikkhistorie, kvinnelitteraturhistorie, norgeshistorie, kunsthistorie, byhistorier, innvandringshistorie, arbeiderbevegelsens historie, NRKs historie, kirkehistorie, Human-Etisk Forbunds historie og så videre. Er det i det hele tatt mulig å skrive om utviklingen av det offentlige rommet som sådan og hva som skjer innenfor dette? Det virker umenneskelig – og for å få det til, må temaet avgrenses. Man kan for eksempel konsentrere seg om tendenser eller strukturer i utviklingen og dermed holde seg unna detaljene. Formelle betingelser for stemmerett og politisk deltakelse er relativt lett å få oversikt over. Likeledes de juridiske betingelsene for ytringsfriheten, eller «trykkefriheten», som det het i Grunnloven. Som alle vet, har mye skjedd når det gjelder stemmerettutvidelse og deltakelse i offentligheten siden 1814.

Det er uforklarlige hull i fremstillingen, for eksempel nevnes ikke Arne Treholt!

Skjønnlitteraturen utelatt. Halvparten av boken omhandler tiden etter 1945. Dette er også den uten tvil viktigste og beste delen, der Gripsrud har fått med mye. Han er god på tallmateriale når det gjelder bruk av digitale medier, avisers opplag og så videre. Likevel er det uforklarlige hull i fremstillingen, for eksempel nevnes ikke Arne Treholt! Fra arrestasjonen i 1984 og frem til 2010, da det ble avslørt illegal overvåkning av Treholts leilighet i Oscars gate, har spionsaken vært et viktig debatt-tema – som altså ignoreres i denne offentlighetshistorien. Det samme gjør Kaj Skagens Bazarovs barn fra 1983, som utløste mye oppstyr, blant annet en debatt på Club 7 der folk sto oppetter veggene, samt en rekke kronikker og innlegg i pressen. Kjartan Fløgstad er bare nevnt én gang, men ikke i forbindelse med debatten på Rockefeller i 1987 om den mediekritiske boken Det 7. klima og meningsutvekslingen med Jon Michelet. Skjønnlitteratur som tematiserer offentligheten kritisk, som Hamsuns Redaktør Lynge via Niels Fredrik Dahls Journalisten til Henrik Langelands Fyrsten er med andre ord et ikke-tema for de bergenske medieviterne bak Allmenningen.

Habermas-plattform. Tiden før andre verdenskrig vies mye mindre plass enn etterkrigstiden, selv om tidsrommet er langt større. Resultatet blir deretter. Velskolerte akademikere som Martin Eide og Anders Johansen har gjort en grei jobb med 1800-tallet ut fra de premissene redaktør Gripsrud har gitt dem, men mye av stoffet kan man lese mer utførlig om i en norgeshistorie, en litteraturhistorie eller den fire bind lange pressehistorien Eide selv bidro til i 2010. Medforfatterne demonstrerer heller ikke den samme forpliktelsen overfor Jürgen Habermas’ offentlighetsteori som Gripsrud knesetter i forordet.

Som plattform for fremstillingen har Gripsrud nemlig valgt Habermas-klassikeren Borgerlig offentlighet (1962), om offentlighetens strukturforvandling. Der Habermas snakket om reføydalisering og offentlighetens forfall, er Gripsrud mer optimistisk, i hvert fall i innledningskapittelet: Utviklingen har bestått i en økende demokratisering, men representerer ikke et forfall, hevder han. Likevel har ikke boken egentlig noen klar konklusjon når det gjelder dagens tilstand: På den ene siden har vi fått en økende fragmentering i deloffentligheter, men også større deltakelse. Hvordan dette ser ut om 10–20 år vet ingen, heller ikke Gripsrud.

Kant og opplysning. Etter min oppfatning var det et feilgrep å prøve å skrive norsk offentlighetshistorie ut fra Habermas’ 55 år gamle bok. Habermas’ begreper om en utvikling fra en resonnerende til en kulturkonsumerende offentlighet er generelle og drøftes egentlig aldri av Gripsrud & co. Dermed blir anvendelsen på det historiske materialet problematisk. Hva er for eksempel en resonnerende eller deliberativ offentlighet? Hvilken rolle har retorikken – uglesett av alle opplysningstenkere – i dette bildet? Var det faktisk slik at man resonnerte mer før og at vi nå har fått mer underholdning eller kulturkonsum? Boken mangler eksempler på hva et resonnement som viser hva «offentlig bruk av fornuften» (Immanuel Kant) er for noe. Gripsrud har snappet opp en formulering, men viser dårlig kjennskap til Kant i boken. Sistnevntes «Hva er opplysning?» (1784) oppgis å være publisert i Berlinische Monatsblatt. Dette tidsskriftet eksisterer ikke. Kants artikkel ble publisert i Berlinische Monatsschrift – ett av de mest kjente opplysningstidsskriftene. Dette sier sitt om Gripsruds empiriske kunnskaper om opplysningstiden. Men pytt! – empirien er det ikke så nøye med når bare abonnementet på den normative demokratiteorien er i orden:

En lakmustest inspirert av Giske-saken viser omfanget av problemet: Hva har Gripsrud & co å si om forholdet mellom sedelighet og offentlighet?

«Spørsmålene som har blitt reist om hvorvidt ’den klassiske offentligheten’ noen gang fungerte som den skulle, er i og for seg irrelevante for den normative kraften som fortsatt finnes i de opprinnelige idealene: ytringsfriheten, argumentets forrang over talerens status, den prinsipielle åpenheten med hensyn til deltakelse, kravet om innsyn i statens aktiviteter og planer, offentlighetens kritiske funksjon overfor staten, den offentlige menings innflytelse på politiske beslutninger, betydningen av den kulturelle offentligheten for normdannelser og kritisk diskusjon av hva som helst. Alle disse ideene anses som grunnleggende for hvordan liberale demokratier bør fungere, og følgelig kan de fungere som en kritisk målestokk for den virkelige tilstanden i dagens utgaver av disse demokratiene.»

Idealenes normative kraft er uavhengig av empirien! Er de en slags platonske idealer som er knesatt én gang for alle? Hvorfor trenger man som historiker å operere med slike idealer? Kan dette føre til at man ignorerer fakta som ikke passer med ens ønskedrømmer? Habermas kritiserte nettopp seg selv på dette punktet i det nye forordet til Borgerlig offentlighet fra 1990; han innså at bruken av en idealtypisk metode inspirert av Max Weber gjorde at han hadde forvekslet ideal og virkelighet. Men hva gjør Gripsrud? Han ignorerer Habermas’ selvkritikk. Og Weber er selvsagt ikke nevnt.

Sedelighetstemaet. En rask lakmustest inspirert av Giske-saken viser omfanget av problemet: Hva har Gripsrud & co å si om forholdet mellom sedelighet og offentlighet? Selv om Bjørnsons En Hanske (1883) nevnes så vidt, får vi intet innblikk i debatten skuespillet satte i gang og 1880-tallets sedelighetsdebatt. Det hoppes til Mykle-saken på 50-tallet: Terje Rasmussen gjengir på snaue tre sider den offentlige debatten, men viktig sekundærlitteratur som bøkene til Anders Heger og Jan-Erik Ebbestad Hansen er ikke benyttet.

Spørsmålet om sedelighet har alltid vært et viktig tema i offentligheten. Robert Darnton (ikke nevnt) har skrevet om hvor viktig den maktkritiske politiske pornografien var som bakgrunn for den franske revolusjon. I Danmark-Norge var karikaturer av den gale kong Christan 7s eskapader med den prostituerte Støvlett-Kathrine viktig, akkurat som Struensees kjærlighetsforhold til dronningen ble et politisk tema. Da Struensee ble arrestert 17. januar 1772, gikk mobben berserk i Københavns gater og knuste en rekke bordeller i moralsk harnisk. Dette er ikke nevnt i Knut Dørums artikkel om opplysningsoffentligheten.

Studentforeningene. Studentersamfundet var en viktig institusjon og offentlighetsarena etter stiftelsen i 1813. Her fikk mange politikere sin første erfaring, og debattene ble utførlig referert i avisene. Man kan ikke sammenlikne institusjonens offentlige rolle med den svekkede betydning Studentersamfundet har i dag. Samfundet ble splittet to ganger, i 1832 og i 1885, begge ganger i relasjon til sedelighetssaker. I 1832 hadde to bergensere vært på bordell. En av dem var blitt dynket med blekk og sendt ut på gaten, slik at det ble en offentlig sak. Welhaven-kretsen stemte for at de to skulle ekskluderes, mens Wergeland-tilhengerne stemte mot. Welhaven-kretsen ble nedstemt og gikk ut av Samfundet.

I 1885 ble Den frisindede Studenterforening stiftet av dem som støttet Hans Jæger i debatten om Fra Kristiania-Bohemen. Men Wallems bok om Studentersamfundets historie står ikke på bibliografien, og debatter i Studentersamfundet kommenteres nesten ikke før etter andre verdenskrig! Fredrik Ramms angrep på den nyere usedelige litteraturen i Morgenbladet i 1931, «En skitten strøm flyter utover landet», og den derpå følgende debatt, er heller ikke nevnt.

Boken har egentlig ikke noen klar konklusjon når det gjelder dagens tilstand.

Skitt må til. Journalisten og redaktøren Steinar Hansson (1947–2004) omtalte offentliggjørelsen av navnet på en myrdet prostituert på Grünerløkka i Oslo i januar 1995 som et resultat av «blodtåka» på desken. Etter denne hendelsen sank opplaget på Dagbladet, og redaktør Simensen gikk raskt tilbake til Operaen. Søviknes-saken får vi heller ikke høre noe om. Har Gripsrud vært engstelig for det som ikke passer med idealforestillingen om den deliberative, «fornuftsstyrte» offentligheten? En slik idealisme er farlig: En god historiker må grave i materien og tåle å bli skitten på hendene.

Ofte sakser Gripsrud teoretiske referanser og klistrer dem på et historisk fenomen uten formidling. Når den seksuelle revolusjonen, kvinnefrigjøringen og opphevelsen av forbudet mot homofili et cetera på 70-tallet omtales, blir Kant klippet inn som legitimeringsbase: «For den som har sans for opplysningstiden og Immanuel Kants definisjon av opplysning som menneskets evne til å kaste av seg ’sin selvpålagte umyndighet’, er det nærliggende å betrakte den individuelle frigjøringen som et viktig aspekt ved en demokratiseringsprosess.»

Men for Kant var det en selvfølge at «det smukke kjønn» holdt seg utenfor den offentlige sfære og at sex bare var tillatt innenfor ekteskapets rammer.

Pamflett. Espen Søbye har i Morgenbladet allerede uttrykt ønske om at denne boken blir grundig diskutert i offentligheten. Søbye har rett i at Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ikke bør få stå uimotsagt. En gjennomført kritikk ville imidlertid fullstendig sprenge rammen for en avisanmeldelse. Jeg har derfor skrevet en kritisk pamflett med tittelen Gripsruds grep – Offentlighetshistorie som ideologi, utgitt på Freigeist Publication.

Boken nevnt koster 200 kroner fritt tilsendt og kan bestilles fra
e-tjoenn@online.no.