Idealistisk offentlighetshistorie

Jostein Gripsrud ser ut til å ha veket unna det som ikke passer med idealforestillingen om den fornuftsstyrte norske offentligheten. En slik idealisme er farlig.

Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 2018-02-01
Allmenningen. Historien om norsk offentlighet
Forfatter: Jostein Gripsrud (red.)
Universitetsforlaget, Norge

Norge har fått sin første offentlighetshistorie. Denne er det all grunn til å hilse velkommen, av minst to grunner: For det første er offentligheten en viktig del av demokratiet; pressen og andre medier fungerer blant annet som vaktbikkje, «den fjerde statsmakt». For det andre er offentligheten i voldsom forandring gjennom digitalisering, sosiale medier, fake news og papiravisdød. Selve strukturen i offentligheten har forandret seg på en uforutsigbar måte. Offentligheten er en del av demokratiet, men mer enn som så: Den er også en arena der vi uttrykker oss estetisk, kommuniserer om livsstil, trening, mat-
oppskrifter, feriemål og romaner. Offentligheten er et rom der det spinnes et virvar av tråder mellom mennesker på alle mulige områder.

Avgrensning til besvær. Selv om medieviterne i Bergen, under ledelse av Jostein Gripsrud, har levert en murstein av en bok, er offentligheten så omfattende at en slik utgivelse kan synes som et umulig prosjekt: Hva skal med, og hva skal utdefineres? Vi har jo allerede pressehistorie, litteraturhistorie, kritikkhistorie, kvinnelitteraturhistorie, norgeshistorie, kunsthistorie, byhistorier, innvandringshistorie, arbeiderbevegelsens historie, NRKs historie, kirkehistorie, Human-Etisk Forbunds historie og så videre. Er det i det hele tatt mulig å skrive om utviklingen av det offentlige rommet som sådan og hva som skjer innenfor dette? Det virker umenneskelig – og for å få det til, må temaet avgrenses. Man kan for eksempel konsentrere seg om tendenser eller strukturer i utviklingen og dermed holde seg unna detaljene. Formelle betingelser for stemmerett og politisk deltakelse er relativt lett å få oversikt over. Likeledes de juridiske betingelsene for ytringsfriheten, eller «trykkefriheten», som det het i Grunnloven. Som alle vet, har mye skjedd når det gjelder stemmerettutvidelse og deltakelse i offentligheten siden 1814.

Det er uforklarlige hull i fremstillingen, for eksempel nevnes ikke Arne Treholt! 

Skjønnlitteraturen utelatt. Halvparten av boken omhandler tiden etter 1945. Dette er også den uten tvil viktigste og beste delen, der Gripsrud har fått med mye. Han er god på tallmateriale når det gjelder bruk av digitale medier, avisers opplag og så videre. Likevel er det uforklarlige hull i fremstillingen, for eksempel nevnes ikke Arne Treholt! Fra arrestasjonen i 1984 og frem til 2010, da det ble avslørt illegal overvåkning av …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.