Uten grenser: Krisens kreative kraft

Med den nye samlingsregjeringen i Zimbabwe puster folk ut og fylles av håp om bedre tider.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Blessing Musariri er en av Zimbabwes ledende og prisbelønte forfattere. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Harare, Zimbabwe. Om nøden lærer naken kvinne å spinne, så lærer politikken å gjenoppfinne. De siste årene har Zimbabwe og zimbabwerne måttet finne opp seg selv på ny – finne nye måter å leve, overleve og lykkes på i en situasjon som i det siste har vært ualminnelig utfordrende. I løpet av de siste ti årene, da vi trodde vi hadde forstått tingenes nye orden, endret det meste seg – nye lover, ny pengepolitikk, nye parallellmarkeder, hver dag kunne bringe noe nytt. Dermed lærte zimbabwerne å tilpasse seg, overlevelsesevnene ble finslipt, sinnene årvåkne og foretaksomme.

I disse dager ser zimbabwerne verden: Vi har blitt modigere, vi har blitt Riddere av Smutthullordenen. Finnes det en måte å unngå et problem, så oppdager vi den. Det som har gått tydelig fram fra «krisen», noe som er relativt oppmuntrende, er at vi er en innovativ nasjon.

I fiskalforvirringens glansdager – da fem amerikanske dollar på den åpne svartbørsen kunne gi deg fem millioner zimbabwiske dollar i banken, i motsetning til 500.000 i kontanter – sa folk opp jobbene sine for å tilbringe dagene på innsiden og utsiden av bankene, der de «svidde av» penger, blåste opp bankkontoene for så å dra kredittkortene i butikkene alt de orket. Slektninger til utvandrede oppdaget at familiesubsidiene strakk til og vel så det. Smarte unge menn handlet i gatene dagen lang, fikset banksjekker, sanntidspengeoverføringer (RTGS) til svartebørspriser. Resten smuglet diamanter og gull.

Men som ordtaket sier, ingenting varer evig. Den zimbabwiske dollaren tok en utvidet ferie og det ble tørke på amerikansk dollar i gatene. De som brått hadde forlatt jobbene sine, ønsket de ikke hadde gjort det, mens de som ikke hadde noen interesse i formelle stillinger fant andre sysler – innbruddene økte i nabolaget vårt og for å trøste oss sa vi det eneste som gir mening til lovbruddene: «Eierne kom for å hente tingene sine på natta, og var omtenksomme nok til ikke å vekke oss.»

Det er ironisk, en venn og ektemannen hennes skiftet beite, og en av hennes første kommentarer var at det ikke var like interessant å leve i et stabilt land og at det underlig nok var nesten vanskeligere å få ting gjort fordi man ikke kunne ta noen snarveier. Når det unormale blir normalt, må man stille spørsmål ved normalitetsbegrepet i en verden der endring er det eneste vedvarende elementet. Man kan bare konkludere at det hele koker ned til ideen om «det største godet».

Med samlingsregjeringen ble fallet gradvis stoppet, og for første gang på et tiår kunne det gå flere dager uten at nyhetskanalene rapporterte om en dramatisk utvikling i Zimbabwe. Landet pustet ut, og ikke for første gang, folk var fylt av håp om bedre tider. Historien til «Zimbabwe-krisen» er lang og har aldri blitt ordentlig utlagt ­- bare nok et afrikansk land det har gått galt for, et konfliktområde, et innslag i kveldsnyhetene, en grunn til å invitere en ekspert til studio og i mellomtiden fortsetter gjenoppfinnelsen.

Dagens flervalutaøkonomi er et mer forsiktig dyr enn økonomien med parallellmarkeder. Det er ikke lenger like lett å finne, tjene eller «svi av» penger. Smutthullene er nå blitt restriksjoner på høyde med de bibelske problemene en rikmann møter når han forsøker å komme inn i himmelen. Noen dager føles det som Zimbabwe er et skip fanget på stille hav, mens de virkelig hendelsene finner sted langt under overflaten. I den globale landsbyen – hvis vi betrakter dette som det politiske motsvaret til det afrikanske ordtaket om at den kreves en landsby for å oppdra et «barn» – gis løsninger (eller begynnelsen på løsninger) til vanskeligstilte land av et velmenende råd av «eldre». Det gjenstår å se er om det har blitt gitt førstehjelp til en pasient som burde vært innlagt. Hvis det er blitt utskrevet placebo, avhenger alt nå av den kollektive viljen til å bli frisk. En velkjent tv-personlighet siterte en gjest som skulle ha sagt følgende: «Så lenge jeg våkner opp med klær på og klar i hodet, er jeg takknemlig.» Vi har kanskje kommet oss etter galskapen, men jeg mistenker vi må lete etter klærne. ■

Oversatt av Remi Nilsen

---
DEL