Ibsen ved pyramidene

De siste tiårene har egyptiske såpeoperaer vært dominert av sterke kvinneskikkelser, kvinner som Nora.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kronikk] «Med tiden våkner en erkjennelse frem; folk kommer nærmere hverandre; distansen mellom det ukjente og det lommekjente blir mindre – og alt i alt, vil den som har reist mye rundt omkring – ende opp med å gjøre seg den erfaring at nasjoner i deres indre kjerner, ikke på langt nær viser seg å være så fundamentalt forskjellig som man på forhånd hadde en tendens til å tro.»

Slik beskrev Ibsen sine følelser og tanker da han besøkte Egypt i 1869. Jeg befinner meg i Kairo. Året er 2006 – hundre år etter at Ibsen døde. Kanskje satt Ibsen her ved Nilens bredder da han skrev sine memoarer, slik jeg sitter her nå. Kanskje ikke.

Det er vanskelig å vite om Ibsen ville ha kjent seg igjen i dagens Egypt. Gatene er annerledes, husene er annerledes og menneskene er annerledes. De moderne konturene rager høyt opp langs Nilen i et forsøk på å dekke over de mindre moderne, mindre utviklede og mindre vakre sidene av millionbyen. Det er slik byen – eller rettere sagt menneskene i byen – forsøker «å være seg selv nok» og unngå samfunnets utfordrninger.

Jeg vandrer rundt i den metropoliske byen, jeg passerer mennesker – ukjente ansikter – noen kvinnelige, andre mannlige. I Kairo er det mange av dem – over 17 millioner ukjente fjes. Hvem er disse menneskene? Spør du dem, vil de sannsynligvis oppgi et navn og et yrke. Dersom du hadde hatt muligheten til å spørre Peer Gynt om hvem han var, ville han også ha gitt deg sitt navn og sitt yrke. Det ville neppe ha fortalt deg mye om hvem han egentlig var, ville det vel?

I dag kan imidlertid et navn fortelle en hel masse. Et navn definerer ofte dets restriksjoner. Hvis du heter «Mohamed» vil nasjonsgrensene, enten de nå er virkelige eller menneskeskapte, reise seg i horisonten for å bekrefte seg selv. Nasjoner i dag er tvunget til å være forskjellige, selv i deres «indre kjerne».

Peer Gynt hadde sjansen til å reise rundt om i verden og møte utfordringen med å finne seg selv. Peer kom til Egypt, møtte Sfinksen og ble tvunget til å ta et skritt eller to på veien mot å finne ut hvem han er. Hvis Mohamed eller Ahmed i dag ønsket å reise til Dovre, London eller Washington på jakt etter seg selv, ville de sannsynligvis ha blitt nektet visum, ville de ikke? For mange er jakten etter en identitet avgrenset til statens grenser.

Soha Mohamed er 18 år. Jeg treffer henne og noen av hennes venner utenfor et av de mange shoppingsentra i Kairo. Soha, Maha, Mohamed, Ibrahim og Yousef treffes regelmessig. Bortsett fra skjerfet på hode, er Mohamed kledd som en hvilken som helst unge kvinne i Vesten. Mohamed og hennes venner er en del av den nye globale verden. De går i jeans, hører på vestlig musikk og spiser vestlig fast food. Kort sagt ser de ut til å være en del av den verdenen hvor «nasjoner i deres indre kjerner, ikke på langt nær viser seg å være så fundamentalt forskjellig slik man på forhånd hadde en tendens til

å tro.»

Under denne overflaten leter hver av disse unge sjelene etter seg selv. Hvem er de egentlig, i denne nye globale verdenen? De kjemper imot en slags moderne Bøyg. De blir også oppfordret til «være seg selv nok», og mange av dem er nettopp bare «seg selv nok».

Mohamed drømmer for fremtiden er like enkle som fantasiene for mange unge jenter i Egypt – hun ønsker å bli plukket opp av en prins på en hvit hest. Og når det skjer, er hun og hennes venninner klare til å ofre seg selv for kjærligheten og hengivenheten skyld.

Soha og mange av de andre jentene jeg treffer i Kairos gater er oppdratt til å være like trofaste som Solveig er mot Peer og like trofaste som Agnes er mot Brand. Men aksepterer de virkelig en slik rolle? Vil de, når det kommer til stykke, finne slike sider i seg selv?

De siste tiårene har egyptiske såpe-operaer vært dominert av sterke kvinneskikkelser. Sterke kvinner som ikke er fornøyd med å være den hengivne husmoren, kvinner som krever sin rett til et liv, en karriere, et valg og ubetinget kjærlighet fra sine ektemenn. Kvinner som Nora, som kan slenge døra etter seg og gå ut. Ikke nødvendigvis til en bedre verden, men til en verden de har valgt selv. I Egypt treffer du slike kvinner også – mange av dem! Hvorvidt såpeoperaer har skapt dem eller om de bare har dramatisert dem, er ikke tema her.

Hind El Fishawy er et levende eksempel på slike sterke kvinner. Hun var 26 år da hun ble gravid, som resultat av det hun hevder var et hemmelig ekteskap med Ahmed El Fishawy – et ekteskap hun ikke kunne bevise. Hind El Fishawy valgte ikke bare å innta den unike rollen som alenemor i et så konservativt land som Egypt, men også å kjempe for sin datters rettigheter.

Hun kunne ha gjort slik som Gina. Hun kunne ha tillatt barnefaren å flykte fra sitt ansvar. Men det gjorde hun ikke! I stedet slengte Hind døra igjen bak seg, vandret ut og erklærte krig mot Ahmed El Fishawy og hele samfunnet. Hun er en moderne versjon av Nora. Da Hinds datter var to år gammel, bestemte domsstolen at Ahmed var barnets far, uten engang å tvinge ham til en DNA-test. Hind El Fishawy har tvunget egyptiske menn til å «være seg selv» og ikke «være seg selv nok»!

Et hundre år etter hans død, lever Ibsen og hans dramatiske skikkelser i aller høyeste grad blant unge egyptere – selv blant de som aldri har hørt om ham. Det er nettopp dette som er den briljante sjarmen ved Ibsen: Han klarer å fange de menneskelige aspektene uavhengig av tid og rom, uavhengig av kultur og religion og uavhengig av nasjon og stat.

Kronikken er skrevet av: Amal Wahab, Journalist i Kairo

Denne teksten er hentet fra programheftet for

Peer Gynt-oppsetningen i Egypt 26. og 27. oktober.

---
DEL

Legg igjen et svar