I skyggen av Lauryn

I blant dukker det opp plater så sterke at de setter en standard det er vanskelig å følge. Kvinnelige rappere sliter fortsatt i skyggen av Lauryn Hills solodebut «The Miseducation of Lauryn Hill» (Ruffhouse/Sony 1998). Inkludert Hill selv. Hill er fra New Jersey, og var i utgangspunktet en del av trioen Fugees.»Blunted On Reality» (Ruffhouse/Sony […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I blant dukker det opp plater så sterke at de setter en standard det er vanskelig å følge. Kvinnelige rappere sliter fortsatt i skyggen av Lauryn Hills solodebut «The Miseducation of Lauryn Hill» (Ruffhouse/Sony 1998). Inkludert Hill selv.

Hill er fra New Jersey, og var i utgangspunktet en del av trioen Fugees.»Blunted On Reality» (Ruffhouse/Sony 1994) var en lovende, men langt fra fullendt debut – men det var soleklart at Hill hadde talent. Det store gjennombruddet kom med oppfølgeren «The Score» (Ruffhouse/Sony 1996), en briljant miks av gatesmart rap, melodiøs r&b og kommersiell pop. Flere av låtene var tilnærmet coverversjoner av klassikere fra soulhistorien, og med Hills versjon av Roberta Flacks glansnummer «Killing Me Softly» i front erobret Fugees verden. «The Score» lå 30 uker på VG-lista (to på førsteplass), mens «Killing Me Softly» lå 18 uker på salgslista (seks på førsteplass).

Gikk solo

Etter «The Score» gikk de tre sterke profilene i gruppa solo. Wyclef Jean fortsatte i ånden etter Fugees med flere album i grenselandet hiphop, r&b, pop og world music, mens Pras møtte veggen etter en gjøglete og kortvarig suksess med «Ghetto Superstar». Men det var Lauryn Hill som var superstjernen. Hun skrev, arrangerte og produserte hele soloalbumet sitt, og rappet, sang, lo og gråt seg gjennom en umiddelbar klassiker. Hun var beintøff rapper, sår singer/songwriter og diva (og gryende skuespiller), men uten å stå fram som sexsymbolet deler av bransjen ønsket seg. Albumet lå 47 uker på VG-lista, og i USA vant hun fem Grammy-priser i 1999

Men så skjedde det noe. Hill hadde giftet seg med Rohan Marley, Bobs sønn, og lovpriste deres sønn i den vakre låta «To Zion». Etter hvert viste det seg at familien og religionen var langt viktigere for henne enn popkarrieren, og siden har det forvirrede live-albumet «MTV Unplugged 2.0» (Sony 2002) vært et av svært få musikalske livstegn. Hill abdiserte på toppen, og lot arenaen ligge åpen for nye talenter. Men skoene hennes er ikke lette å fylle.

Etter Hill

Hiphop er en mannsdominert bransje, og kvinnelige rappere havner lett i bestemte roller. Du har sexbomber som Foxy Brown og Lil’ Kim eller beintøffe rappere som er «en av gutta». Alle som prøver å forene sine tøffere og mykere sider, blir sammenlignet med Lauryn Hill.

Den engelske rapperen Estelle fikk med «1980» en høyst fortjent hit i sommer, men på debutalbumet «The 18th Day» (V2/Bonnier Amigo 2004) prøver hun litt for hardt. Hun er kalt Englands Lauryn Hill, men mestrer ikke balansegangen mellom retro-rap, moderne klubbmusikk og r&b-ballader til fingerspissene.

Ordsmeden Jean Grae fra New York sliter også med balansegangen på «This Week» (Babygrande/Bonnier Amigo 2004). Hun springer ut av den amerikanske undergrunnen, men albumet trekkes ned av noe motvillig flørting med gangsta/pop-estetikken til artister som Eve og 50 Cent. Norsk-indiske Sampda Sharma er også en gnistrende rapper, men signaliserte at hun beveget seg fra en hiphop til en fusjon av rap, r&b, rock og pop da hun skiftet artistnavn fra Sam til Samsaya. På albumet «Shedding Skin» (Lotus/Tuba 2004) står hun til tider fram som en norsk Lauryn Hill, og resultatet er langt mer sympatisk enn den skreddersydde etterapingen av amerikansk r&b fra norske artister som Noora og Winta. Samsaya favner over mye, og summen visner til dels bort i Lauryn Hills lange skygge.

Skal vi kåre Hills arvtager faller mitt valg på Alicia Keys fra New York, som etter en særs lovende debut fulgte opp med mesterverket «The Diary of Alicia Keys» (J Records/BMG 2003). Hun har samme talent og karisma som Hill, produserer og skriver sine egne låter og makter å forene klassisk soul med moderne hiphop. Men parallellen svikter på ett punkt: Alicia Keys kan ikke rappe.

---
DEL

Legg igjen et svar