I skyggen av John Negroponte

Mellom-Amerika synker stadig lengre ned i fattigdom, kriminalitet og økonomiske kriser. I fire av de fem landene regjerer åpne arbeidsgiverrepresentanter. Alliansen med USA og det internasjonale pengefondet forverrer krisen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

TEGUCIGALPA: «Å være ung og ikke revolusjonær er nesten en biologisk motsetning,» sa den myrdede chilenske presidenten og sosialisten Salvador Allende. Sitatet leste jeg i et lite tidsskrift som utgis av unge honduranere som vil forandre et land der folk er utsatt for en utenlandsk utplyndring krydret med tyverier av verste type i Latin-Amerika. Korrupsjon og kulturell undertrykkelse, sammen med en økonomisk og sosial situasjon som nesten ligger på nivå med Haitis, har skapt en sikkerhetssituasjon som ligger på nivå med Colombias. En honduraner myrdes hver tredje time, tross president Ricardo Maduros «nulltoleranse» – til og med den importert fra USA. Hver dag dør 15 honduranere av underernæring.

Akkurat nå pågår forberedelsene til høstens president – og parlamentsvalg. Hva kan arbeidsløse Pedro Gonzalez vente seg av kandidatene?

– Jeg kommer til å jobbe for at arbeiderne på maquilasfabrikkene skal få lære engelsk, sa en av presidentkandidatene. Og det i et land der 25 prosent av kvinnene offisielt er analfabeter, og der tilgang til skole for Honduras barn er den dårligste i Latin-Amerika.

Landet uten skoler

Ifølge UNICEF er Honduras landet uten skoler for barn og unge. Den offentlige utdanningen er elendig og lider av kronisk brist på ressurser. Lærernes faglige organisasjoner har gått ut i steinhard kamp for å både forsvare sine oppnådde sosiale og økonomiske rettigheter, og for å redde den allmenne skolegangen mot privatisering. Men den politiske og økonomiske eliten er kynisk, og sammenligner lærernes kamp for den menneskelige retten til utdannelse med de voldsorgier som den kriminelle og fryktede ungdomsgjengen «Las Maras» vier seg til. En tredjedel av Honduras barn slutter uten å fullføre barneskolen. 130.000 barn i alderen 6-12 år har ingen form for utdannelse på grunn av familiens dype fattigdom. 22 prosent av Honduras’ skolebarn har ikke økonomi til å kjøpe penner, blokker eller den obligatoriske skoleuniformen med kostbare sko, så slik ser den unge generasjonens framtidsperspektiv ut.

«Null fattigdom» i Venezuela

Av Honduras sju millioner innbyggere lever 80 prosent i fattigdom. Barnedødeligheten utgjør 65 barn pr tusen fødsler, og den vanligste dødsårsaken hos kvinner er ved fødsel; den utgjør 221 dødsfall av 100.000 forløsninger.

Mens president Ricardo Maduros’ høyreregjering snakker om «nulltoleranse» og militariserer hele samfunnet for å tilfredsstille den rike overklassens krav på «trygghet,» har president Hugo Chavez erklært at med de mange sosiale reformer som Venezuela har gjennomført eller holder på å gjennomføre, er målet i 2021 å kunne erklære «null fattigdom.»

Menneskerettigheter på Cuba

På den tre hundre meter lange gågaten utenfor mitt hotellvindu i det fattige sentrum av Tegucigalpa fødes og vokser den virkelig fattige sektorens barn opp. De kryper i møkka, tygger på sigarettsneiper og annet skrap som kastes på gaten. Det er et speilbilde av dagens Honduras, et land der halve befolkningen er hel- eller deltidsarbeidsløse, en befolkning hvor 60 prosent er under 14 år, og savner de mest elementære menneskerettigheter.

Mine tanker går til Salvador Allendes ord: «Å være ung og ikke revolusjonær er nesten er biologisk motsetning.» Men det hindret ikke landets president i å kreve at FNs kommisjon for menneskerettigheter skulle «undersøke» om Cuba bryter menneskerettighetene i fjor. «Puta la ironia,» sier honduranerne, snakk om blindspor; Cuba, som i 2004 ytterligere senket barnedødeligheten fra 6,2 barn pr tusen fødsler til 5,8 på ett år. Skulle USA hatt samme tallene hadde 2.127 amerikanske barn levd i dag. Hver kveld legger ni tusen honduranske barn seg ned og forsøker å sove på de harde gatene i landet.

Dagen etter tar jeg bussen til byen Ceiba ved den karibiske kysten. Der treffer jeg Juan Bautista Canales, 81 år, som var organisasjonssekretær i den viktigste arbeidskonflikten i Honduras moderne historie, generalstreiken i det dramatiske året 1954.

Generalstreik og invasjon

Det året hadde Guatemalas president Jacobo Arbenz nasjonalisert ubrukt jord på United Fruits eiendom. Betalingen til USA-bedriften var basert på den selvangivelsen bedriften hadde oppgitt til myndighetene. I virkeligheten utgjorde selvangivelsen en parallell bokføring for å slippe høyere beskatning.

Jordreformen innebar en dødsdom mot den optimistiske utviklingen i det landet som den unge argentinske legen Ernesto Guevara, senere døpt til «El Che», befant seg i på det tidspunktet. Han forsøkte i flere måneder å få legejobb via helseministeriet, men støtte på byråkratiet. Sammen med medlemmer i det guatemalanske kommunistpartiet gikk Che nattevakt for å forhindre kontrarevolusjonære sabotasjer. Men invasjonen, regissert og finansiert av CIA, som utgikk fra honduransk territorium, gikk ikke å stoppe.

Juan Canales hadde fem måneder tidligere blitt valgt til leder for bananarbeiderne i Tela Railroad Co. I 69 dager pågikk streiken, som omfattet 25.000 bananarbeidere og over 100.000 arbeidere over hele Honduras. USA-selskapet eide i realiteten alt; havner, de mest fruktbare landområdene, jernbaner – og utgjorde den virkelige makten i landet. På deres eiendommer levde menneskene i et moderne slaveri.

– Streiken ble utløst da selskapet nektet å betale 50 prosent overtidsbetaling en søndag da et skip skulle lastes. Arbeiderne satte seg ned og nyheten spredte seg, sier den 81-årige mannen og forteller at på et par timer hadde konflikten forandret Honduras kommende arbeidstakerlover.

Streikens opprinnelige krav om 50 prosent høyere lønn, helsestell og skolegang i bananregionene, fikk ikke arbeiderne gehør for, men med streiken skapte man de første fagforeningene blant bananarbeiderne, som kom til å gjennomføre mange andre viktige faglige strider. Det honduranske kommunistpartiet ble også til ved streiken, og kom til å stå i spissen for det senere så betydningsfulle bananfagforbundet. Men USA-selskapet satt i uskiftet bo.

Jesuittprester hos arbeiderklassen

Jeg reiser tilbake mot hovedstaden Tegucigalpa, men stanser to dager i byen Progreso, byen som var og er en vugge for den folkelige kampen i Honduras. Det var her bananarbeiderne gjennomførte gigantiske massemøter og i sitt «direkte demokrati» la rammene rundt generalstreikens forhandlinger. For USA-selskapet var Progreso en revolusjonær heksegryte, og det krevde derfor at forhandlingene skulle foregå i Tegucigalpa eller kystbyen San Pedro Sula.

I Progreso ligger Jesuittinstituttet Eric (Estudios, Reflexion, Investigacion y Communicacion), som gjør et betydelig forskningsarbeid innen sosiologi og arbeidsliv, og som i praksis serverer den honduranske folkebevegelsen med argumenter i kampen for et annet Honduras. Intellektuelle i tjeneste for arbeiderklassen, med andre ord.

Amado Manzilla er advokat og arbeider i Eric. Han har påtatt seg å forsvare nærmere ett tusen tidligere bananarbeidere som er syke eller er blitt sterile, impotente eller er blitt operert for kreft. I nesten to decennier har de blitt utsatt for sprøyting av Nemangon, et middel som Standard Fruit Co. og andre USA-selskaper bruker til å sprøyte bananplantasjene – uten å ta hensyn til de

menneskelige lidelsene påført tusenvis av bananarbeidere.

– De forhandlingene som ble påbegynt i begynnelsen av 1990-årene for å gi skadeerstatning til de berørte, var rene vitsen, sier Manzilla når han tar i mot meg.

Amputere penis

USA-selskapet tilbød de arbeiderne som kunne bevise at de var blitt sterile eller impotente en liten sum på ett eller to tusen dollar. De arbeiderne som ikke kunne legge frem legeattest fra de korrupte og kjøpte honduranske legene på at de var skadet av sprøytingen, ble tilbudt 100 dollar med beskjed om at de i framtiden ikke skulle yppe til strid mot det selskapet som hadde forgiftet og ødelagt deres emosjonelle og seksuelle liv.

– Maken til kynisme skal man lete lenge etter, men det var dessverre mange arbeidere som godtok «hundrelappen» ettersom de levde i så dyp fattigdom, tillegger Manzilla.

Klokken 12, når solen i Progreso står i zenit og kvikksølvet tangerer 40 grader, treffer jeg Alfonso Zabala Rodriguez , en liten man som har passert 70 år, men som har vært nær døden. Vi reiser ut til den gigantiske bananplantasjen han har arbeidet på i 27 år.

I årevis sto han opp til navlen i dreneringskanalene og renset disse for skrot. Konsekvensene ble fatale. I980 ble han tvunget til å velge mellom å miste livet eller amputere penis. Han valgte det siste, men kjenner han har mistet hele sin menneskelige verdighet.

– Nemangonen trengte inn i urinrøret, og etter noen år ble det oppdaget at jeg hadde fått kreft. Jeg fikk vanskeligheter med å urinere, og ettersom jeg hadde tre døtre som arbeidet på sjukehus og forsto at noe var galt, ble jeg undersøkt og fikk diagnosen kreft. Derfor amputerte de meg, sier han, og drar ned buksene for å dokumentere det totale hånet fra et gigantselskap som ikke bare deltar i statskupp og militær invasjon, men også deltar aktivt i miljø- og menneskemord.

– Selv om kreften er stoppet, er jeg rammet på samme måte som tusenvis av mine kamerater, smerter i skjelettet og nesten total søvnløshet. Iblant vil jeg bare dø, sier han resignert.

Fri handel og Maquilasfabrikker

I dag arbeider 120.000 honduranere, majoriteten fattige kvinner, på de såkalte maquilasfabrikkene innenfor konfeksjonssektoren, som eies av USA-selskaper, samt koreanske og taiwanesiske. Atter igjen er det utenlandsk kapital som via disse «terceristas,» underselskaper til kjemper som Nike, Adidas, eller andre kjente merker, henter ung arbeidskraft fra den mer eller mindre ødelagte landsbygda.

Tekstilfabrikkene har økt statistikken dramatisk over arbeidere som har fått genetiske helseproblemer på grunn av et umenneskelig arbeidsmiljø med kjemiske midler og brist på ventilasjon. Honduras er forandret fra en banan-enklave til et land som tilbyr jord og arbeidskraft til slavelønn.

Full USA-kontroll

Bush-administrasjonens politikk overfor Sentral- og Latin-Amerika er den samme som under «bananrepublikkens» epoke. Straks etter møtet i Quebec i april 2001 ga Colin Powell USAs syn på hva USA anser bør være hovedinnholdet i frihandelsavtalen:

«Vårt mål er å sikre USA-selskapenes kontroll over et område som strekker seg fra Nord- til Sydpolen, uten noen som helst hindre for våre varer, tjenester, teknologi og kapital i et marked på 800 millioner personer, der avkastningen overstiger elleve billioner dollar.»

Det er denne politikken som ligger til grunn for den bilaterale frihandelsavtalen som Honduras’ regjering ratifiserte den 3. mars. For Juan Barahona, leder i landsorganisasjonen FUTH, Federacion Unitaria de Trabajadores de Honduras, hersker det ingen tvil om hva denne avtalen innebærer:

– Honduras’ folk kommer aldri til å forholde seg passivt til den barbariske handlingen som den politiske eliten har foretatt mot folket. Frihandelsavtalen TLC innebærer en total underkastelse for USAs handelsprinsipper, som til og med inkluderer juridisk underkastelse der USAs lover står over et hvilket som helst latinamerikansk lands lover. Det er en total overgivelse av nasjonal suverenitet som bekrefter «bananrepublikkens» karakter.

Negropontes skitne krig

USAs president Ronald Reagan innsatte i begynnelsen av 1980 John Negroponte til ny ambassadør i Honduras. Landet befant seg under et militærdiktatur, mens folket i nabolandet Nicaragua hadde reist seg og styrtet det 50-årige USA-støttede militærdynastiet under ledelse av Anastasio Somoza I og II; far og sønn.

Ved Negropontes ankomst til Tegucigalpa begynte en skitten krig mot all opposisjon, først og fremst mot fagforeningsledere. Tusentalls mennesker «forsvant» for all framtid. FUTH-lederen får et bistert ansiktsuttrykk når jeg spør om hva han synes om at Bush nå har utnevnt Negroponte til ny sjef for CIA.

– Negroponte fikk ansvaret for å intervenere mot den sandinistiske revolusjonen i Nicaragua. Honduras’ territorium ble et brohode for de nicaraguanske «kontras,» som gjorde raider inn i Nicaragua hvor det myrdet og lemlestet sivilbefolkningen i den hensikt å styrte sandinistregjeringen.

– Negroponte hadde også den politiske og militære myndigheten til å slå ned geriljabevegelsen i El Salvador og Guatemala. Det er i det lys man bør se Bushs utnevnelse av Negroponte til ny CIA-sjef. Det er ingen bra nyhet, for i Negropontes spor følger bare blod og død.

---
DEL

Legg igjen et svar