I rettferdighetens havn

Det var en gang en hel by som ville være grei.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[handel] Bruce Crowther var frustrert. Han jobba frivillig for å øke salget av rettferdig handel-produkter i den lille byen Garstang i Nord-England. Det gikk dårlig. Plutselig fikk han en idé. Han inviterte til middagsselskap. Representanter for bystyret, kirka, skolen, handelsstanden og lokalavisa møtte opp og fikk et måltid tilbredt av rettferdige varer. Han hadde funnet «en trylleformel», sier Crowther selv. Stemningen rundt middagsbordet var god.

Etter måltidet fikk ingen lov til å donere penger. Derimot innledet middagsgjestene en samtale som resulterte i at Garstang ett år senere, i 2001, ble erklært som verdens første Fairtrade-by.

Storbritannia står øverst på pallen i konkurransen om rettferdig handel. Annenhver innbygger vet hva Fairtrade-logoen står for. I fjor ble det solgt Fairtrade-produkter for cirka 200 millioner pund, og salget øker med rundt 40 prosent hvert år. Mer enn 1500 forskjellige produkter er tilgjengelige, de fleste basert på råvarer som kaffe, sjokolade og bananer, men etter hvert kommer stadig flere ferdigvarer som klær og fotballer.

Kvitt hippie-imaget

– Det er ingen tvil om at Fairtrade-byene har spilt en avgjørende rolle i å gjøre rettferdig handel til en suksess i Storbritannia, sier Bruce Crowther, som nå jobber for The Fairtrade Foundation. Crowther mener de har klart å flytte Fairtrade fra det batikkskjorteflagrende alternative og over i den hippe mainstreamen, blant annet ved å kunne tilby et bredt utvalg av forskjellige kaffesorter. Slik er også myten om at Fairtrade-produkter er dyre og ikke smaker godt blitt knust, mener han.

Etisk handel kom inn på topp-ti-lista da Paal Furre, direktør for trend- og fremtidsstudier i Opinion satte opp sin liste over trender som kommer til å dominere i 2006. Denne uka arrangerte Stiftelsen Idébanken et dialogverksted i Oslo om rettferdige handelsbyer/kommuner.

– Hvis vi ser på oss selv som enkeltstående forbrukere er det fort gjort å tenke at det har vel ikke noe å si hvordan jeg handler. Men hvis man får med hele lokalsamfunnet får du følelsen av å være en del av noe større enn deg selv, sier Mari Sager, framtidsskaper i Idébanken.

For å kunne smykke seg med tittelen Fairtrade-by må bystyret fatte et vedtak om å støtte rettferdig handel. Fairtrade-produkter må være tilgjengelige i kantina både i rådhuset og hos hjørnesteinsbedriftene. Lokale kaffebarer, kafeteriaer og kolonialforetninger må selvfølgelig ha et bredt utvalg. Og skolen, kirka, bystyret og næringslivet må møtes jevnlig for å snakke om hvordan byen kan få borgerne til å handle mest mulig rettferdig når de handler som forbrukere.

Men er det den enkelte forbrukers valg som vil gjøre susen? Nei, mener Runar Døving ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

– Rettferdig handel har dårlige forutsetninger på et lavere nivå enn EU. Å henvende seg direkte til den individuelle forbruker er ineffektivt. Du kan ikke forandre verden ved å henvende deg til forbrukeren. Forbrukerne er ikke en gruppe som organiserer seg. Den politiske forbrukeren er ønsketenkning fra ideelle organisasjoner. Men om kommunene kjøper inn Fairtrade-produkter vil det jo hjelpe, sier Døving.

Norge bak i løypa

Fairtrade-merket går i Norge under navnet Max Havelaar, og omsatte for 50 millioner kroner i 2005. 30-40 produkter tilbys. Hvorfor henger Norge etter?

– Det er vanskelig å si hva vi kunne gjort annerledes. Vi skulle gjerne fått til større etterspørsel, men har begrensede midler. Dette er en tøff kamp, støtten fra myndighetene er langt større i andre land, sier Ragnhild Hammer i Max Havelaar.

– Dessuten har den britiske kirka vært veldig aktiv. Menighetene har blitt oppfordret til å spare på kassalappene, som ble samlet inn på slutten av måneden. Deretter ble de overlevert sjefen for det lokale supermarkedet, med beskjed om at hvis du ikke fører Fairtrade-produkter begynner vi å handle et annet sted. Dermed har dagligvarekjedene begynt å konkurrere om å bli best på Fairtrade, sier hun.

Hammer er ikke enig i Døvings analyse.

– For et år siden hadde NRK Forbrukerinspektørene en reportasje om Fairtrade-bananer fra Den dominikanske republikk. Programmet bidro til at banansalget ble firedobla på kort tid. Men vi ser jo at dette er et sammensatt bilde, sier Hammer.

Uklar merking

I februar lanserte BedreHandel kodesystemet respect-inside i Norge. Denne merkeordningen betegnes som «varenes DNA». Den sporer varene gjennom hele produksjonskjeden fra råvareproduksjon og gjennom videreforedling i fabrikker. Mens Max Havelaar fokuserer på råvarer, satser BedreHandel på tekstiler og industrivarer.

– Dette er ikke for en idealistisk menighet. Kvalitet og design må være bra. Vi vil drive butikk og forandre verden samtidig, sier Nicolai Herlofson i BedreHandel.

Flere merkeordninger kan bli problematisk, mener Ragnhild Hammer i Max Havelaar.

– Vi garanterer råvareproduksjonen. Det er et vanskeligere arbeid å sertifisere fabrikker. Dessuten prøver industrien seg, ved å lage egne merker som ikke er reelle, som for eksempel ikke har en minstelønnsgaranti. Det er en rivende utvikling på dette feltet, og vi er åpne for samarbeid, så lenge det bidrar til en reell rettferdig handel. Målet er jo at vi skal bli overflødige, sier Ragnhild Hammer.

---
DEL

Legg igjen et svar