I øyet av slummen

Den meksikanske spillefilmen La Zona viser hva som skjer når det kommer riper i murene som beskytter rikingene mot slumbyene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det som må forklares er ikke kjensgjerningen at de sultne stjeler, eller at de utbyttede streiker, men hvorfor flertallet av de som sulter ikke stjeler, og at flertallet av de som utbyttes ikke streiker.» Det skrev Wilhelm Reich i Fascismens massepsykologi (1933), i et forsøk på å forstå hvorfor så mange fra de lavere klassene sluttet opp om fascismen på 1920- og 30-tallet, og dermed etterstrebet sin «egen undertrykkelse som om det var selve frelsen» – snarere enn å gjøre opprør.

Rodrigo Plás debutfilm La Zona åpner med en bil som kjører i en vanlig villaforstad. Det kan være et villastrøk hvor som helst i verden – slik riksmannsvillastrøk overalt i verden legemliggjør europeiske nostalgier, romerske villaer, engelske landsbyer og skandinavisk trehusbebyggelse. En liten, skoleuniformert gutt blåser strengt i ei fløyte, og gir med et urovekkende veslevoksent blikk bilen beskjed om å stoppe for tre skolebarn som skal krysse den nærmest trafikkløse gata. Kamera sveiper rolig over husrekker med rød takstein, en sommerfugl flyer oppover, sakte zoomes det ut, forstadsidyllen er omkranset av en stor mur full av piggtråd og overvåkningskameraer. Utenfor trenger Mexico bys slum seg på den lille oppdemmende forstaden midt i slummen. Et typisk science fiction-grep, det kan minne om avslutningen på Solaris, når bildet zoomes ut fra planeten vi trodde var jorda, bare for å oppdage at den også er innenfor det underlige, kosmiske Bermudatriangelet. Men dette er på ingen måte fjernt fra vår tid, snarere en reell dystopi for over 1 milliard mennesker i Sør, ifølge FN.

En natt like utenfor den innmurte fortstadsidyllen blåser et reklameskilt over ende, og knuser muren slik at tre ungdommer fra slummen gjør det som naturlig er. De går inn bak murene for å gjøre sitt lille bidrag til omfordeling av godene. Det ender i vold; en gammel dame blir drept, en alarm blir utløst og naboene kommer løpende til med revolverne sine. To av slum-ungdommene blir drept, i tillegg til en uheldig sikkerhetsvakt som blir skutt av en litt svaksynt gammel villaboer. Den tredje ungdommen, Miguel (Alan Chávez), klarer å unnslippe, men finner raskt ut at det er like vanskelig å komme seg inn som ut av forstaden «La Zona».

Villabeboerne setter i gang en klappjakt på Miguel, som om han var et skadedyr. Noe som særlig symboliseres i en scene der han jages gjennom kloakken, mens jegerne kikker ned fra kumlokkene. Miguel må «uskadeliggjøres» uten at omverdenen får vite det, ettersom «La Zona» har bestukket seg til en egen avtale med byen, som nærmest har gjort dem til en uavhengig enklave. Men med én betingelse; voldsutbrudd vil oppheve avtalen. Ergo må alt skjules, særlig når den ubestikkelige politietterforskeren Rigoberto merker at noe er muffens.

Ripen i muren, reklameskiltet som får demningen til å briste, er nok til at dette lille lokalsamfunnet av velmenende middelklasseborgere raskt forvandles til mikrofascistoide skikkelser, som vender seg kaldt mot de villabeboerne som betviler det moralske imperativet i klappjakten. De patruljerer gatene og golfbanene, skyter på alt som rører seg, og nærmest tar livet av sine egne sønner som også er ute for å delta i den tilsynelatende gledesbetonte lynsjejakten. Men en av klappjaktledernes sønner, Alejandro (Daniel Tovar), oppdager Miguel. Og i et øyeblikk av etisk affekt i møte med den andre i kroppslig, menneskelig form, hjelper han ham snarere enn å gi ham over til massen av villabeboere som er i den villfarelse å tro at tørst kun kan tilfredsstilles med blod.

Filmen følger alle Hollywood-actionkodene, som kombineres med klaustrofobisk bruk av hurtige klipp mellom overvåkingskameraer. Men den overskrider Hollywoods selvpålagte individbegrensning. Her er det ikke individene som står i sentrum, verken for ondskap eller godhet, men snarere strukturer som spilles opp mot hverandre og kansellerer individenes tilløp til godhet eller selvstendig, selvvalgt ondskap. Igjen står den arkitektoniske klassedelingen; slum mot «gated communities». Ikke et eneste normalt, offentlig rom kan skimtes i filmen, ingen fellesrom.

Slumbyenes vekst er utvilsomt den største omkalfatringen i vår tid, som ennå ikke har fått et politisk uttrykk i annet enn de høybevoktede, innmurte «gated communities». La Zona tegner muligens et litt karikert bilde av den nye urbane og politiske klassedelingen, men viser utvilsomt til konturene av noe som i er i ferd med å bli en politisk realitet: De urbane klasseforskjellene viser seg ikke lenger i bourdieuske klær, koder og kunnskap, men i selve organiseringen av byen. Alt som er felles og offentlig forsvinner («privatiseres»), og blir enten innkapslet i en fornektende middelklasseidyll, der blomsterkasser skjuler piggtrådgjerdene, eller overlatt til slumområdenes naturtilstand. De strukturelle ulikhetene globalt og lokalt er hogd ut i murer, overvåkingskameraer og sivile sikkerhetsvakter, som truer med å erstatte klassekamp med regelrett klassekrig. Implisitt reiser La Zona spørsmålet om hva som vil skje den dagen flertallet av denne milliarden i slumbyene begynner å gjøre opprør mot skjevfordeling av ressurser og makt, den dagen det ikke lenger er stille i øyet av slummen.

---
DEL