Det kan gå bra, og det kan gå dårlig. Men alle er enige om at stillstanden og stagnasjonen i Midtøsten er et forlatt stadium. Hva som enn skjer videre, så vil resultatet være et brudd med status quo. Men ingen tør garantere at veien mot demokratiet nå ligger åpen i denne autoritære delen av verden.
Ingen; bortsett fra USA, da. Der står jubelen i taket for tiden. De nykonservative er hevngjerrig tilbake på agendaen etter år med mismot og tilbakeslag. For var det ikke det de sa hele tiden, at krigen i Irak ville spre demokrati og frihet i denne regionen?
Valgene i Irak og Palestina, og seder-revolusjonen i Libanon, er for de nykonservative – og for Det Hvite Hus – et åpenbart bevis på at eksport av liberale verdier (sic) er både nyttig og fruktbart. Verden kan endres, om nødvendig med krig, makt, press og sanksjoner. Den kan endog endres til det bedre. Det viser de stadig høyere ropene om politiske og sivile rettigheter i et område som strekker seg fra Jemen i sør til Libanon og Syria i nord, og Marokko i vest.
Og rett skal være rett. Det er faktisk noe på gang i den arabiske verden. Fellesnevneren for dette “noe” er ønsket om frie valg, frie tanker og frie ytringer. Det handler med andre ord om demokrati, og presset bygger seg mer opp nedenfra og innenfra, enn utenfra.
Skjøt fart etter 9/11
Diskusjonen om reformer har foregått lenge, i mange land. Derfor er det vanskelig å vise til en spesifikk hendelse som initierte den. Sikkert er det i hvert fall at debatten gikk forut for invasjonen av Irak for to år siden. Men like sikkert er det at utviklingen og diskusjonen skjøt fart etter “nine-eleven;” altså etter terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001.
Det gir næring til en fløy av revolusjonære ideologer som mener at reformene kan knyttes opp mot USAs dypere engasjement i den arabiske verden. Men det er bare én av mange faktorer. For to år etter, i 2003, kom rapporten som viste at de 22 landene i den arabiske liga hadde stagnert fullstendig i forhold til en moderne verden. For første gang ble det beskrevet, svart på hvitt, hvor politisk tilbakeliggende og økonomisk ikke-utviklende den daværende (og nåværende) situasjonen var.
Det skapte sjokkbølger, for å bruke en forslitt metafor. Men også en voksende erkjennelse av at det kanskje kunne være noe i den voldsomme refsen fra FN-ekspertene, som for øvrig også var arabiske. I hvert fall gikk debatten tung og het i måneder etterpå. Forutsigelig nok var det ikke så mye som kom ut av det.
Men noe var det, selv om det meste skjedde i ytterkantene og i de små statene. I dag har Marokko en livlig politisk debatt med flere partier som deltar i valg, selv om det hele skjer i regi av et monarki der kong Mohammed VI fortsatt har den reelle makten. I Algerie og Tunisia sitter de to presidentene Abdelaziz Bouteflika og Zeineddine Ben Ali med et direkte mandat fra velgerne, selv om valgene alltid er manipulerte og utfordrerkandidatene grundig gransket og saumfart på forhånd. I Bahrain, Qatar, Kuwait og Oman finnes det i dag parlamenter der velgerne bestemmer sammensetningen og innholdet i politikken. I Bahrain, Qatar og Oman kan kvinnene allerede stemme. Kuwait sier de vil følge etter i neste valg.
Demokratiet har nådd de underligste plasser, som i Jemen, som kan skryte av både et parlament og en fri presse. Men det har også nådd Jordan, der kong Abdullah har sittet på toppen av et regime som har vært delvis demokratisk, delvis autoritært. Nå ligger planene der for en desentralisering av politisk makt til valgte organer i regionene. Demokratiet snegler seg fram overalt, selv om det er aldri så skjørt og ufullendt. Det er en forsiktig begynnelse, men påtakelig i en region som ikke akkurat har vært kjent for sin intellektuelle og politiske diskurs, for å si det sånn. Inntil nå har imidlertid de tunge landene i hjertet av den arabiske verden vært forskånet for altfor sterke krav om folkelig representasjon og fri debatt. Men det er i ferd med å endre seg.
Kryper inn i sentrum
I hjertet av den arabiske verden ligger land som Saudi-Arabia, Egypt, Irak, Syria/Libanon og Palestina. Alle er sentrale på hver sin måte.
I Saudi-Arabia dyrker man en sunni-fundamentalistisk retning innenfor islam, wahhabi, som mange mener produserer terrorister og jihadister på løpende bånd. Det saudi-arabiske kongehuset har derfor vært målskive for mye av det sinnet og den frustrasjonen som har blitt pøst ut over den muslimske verden etter attentatet.
Egypt er viktig ut fra sin faktiske og potensielle rolle som ledernasjon i den arabiske verden. Irak er vesentlig fordi det er her krigen og det “demokratiske eksperimentet” utspiller seg. Syria spiller en nøkkelrolle fordi landet – etter sigende – fungerer bevisst undergravende i forhold til ønskene om fred og demokrati i hele regionen. Uten et fritt Palestina vil den arabiske verden ikke komme et skritt videre, da det er denne konflikten som i dag nærer hatet mot Vesten og moderniteten og demokratiet og alle slags imperialistiske uhumskheter.
Men nå er det vårløsning over hele fjøla, og som den faste spaltisten Roger Cohen i International Herald Tribune sier det: “Hadde Arafat kommet tilbake fra det hinsidige i dag, så ville han ha gnidd seg i øynene av vantro. Og det er bare 16 uker siden Arafat døde.”
Eller for å sitere den libanesiske druser-lederen Walid Jumblatt: “De irakiske valgene var det arabiske motsvaret på Berlinmurens fall.”
Det handler altså om valgene i Irak den 30. januar, da den arabiske verden – i vantro, misbilligelse eller ærefrykt – så åtte millioner velgere trosse truslene fra islamister og terrorister og vifte stolt med sine lilla-fargede fingertupper. Det satte fart på diskusjonen andre steder. For når irakerne kunne gå til urnene, under okkupasjon og midt i en krig, hvor mye enklere ville det da ikke være for den “frie” arabiske verden å gjøre det samme?
Det saudi-arabiske kongedømmet tok rev i seilene og innkalte til delvis frie valg på lokale råd – minus kvinnene, selvfølgelig. Egypts president Hosni Mubarak annonserte at grunnloven ville bli endret med sikte på å tillate reelle kandidater foran neste presidentvalg. I de palestinske okkuperte områdene feiret man fortsatt resultatet av sitt eget valg, og ikke minst den nye “teknokratiske” regjeringen der Arafat-lakeiene glimret med sitt fravær. I Libanon tok man skrittet fullt ut og invaderte gatene.
Overalt begynte opposisjonen – den vestligvendte og liberale – å snakke med større iver og i et kortere tidsperspektiv om mulighetene for snarlige politiske reformer. Arabiske medier drønnet ut budskapet om en ny mentalitet der ekstremisme, martyrium og fundamentalisme var i ferd med å bukke under til fordel for store, folkelige strømninger med håp, menneskeverd og rettigheter på dagsorden. Liberale intellektuelle samlet seg på gatene i Kairo, mens kvinnene allerede snakket om neste valg i Saudi-Arabia.
De siste to ukene har seder-revolusjonen gått sin gang i Libanon. Etter valgene i Irak og Palestina er hendelsene i Beirut en formidabel inspirasjonskilde for utålmodige demokrati-forkjempere i alle arabiske land. For første gang har en regjering i et arabisk land måttet gå etter folkelig opprør og press. Men mange spør seg også om dette kan gå bra.
Hva skjer i Libanon?
Og deri ligger tvilen. For det er – som sagt – like stor sjanse for at dette kan gå dårlig som at det kan gå bra.
Det paradoksale i denne situasjonen er at de “frie” valgene og det folkelige opprøret har kommet i land under en eller annen form for okkupasjon. I Irak skjedde det på amerikanernes bajonetter. Men enda viktigere: krigen kan fortsatt ende i full katastrofe og gjøre Irak til et skrekk-eksempel snarere enn en inspirasjonskilde. Og ingen vet heller hvor mange som faktisk ser på Irak som en ekvivalent til Berlinmurens fall.
I Palestina har Israel full kontroll over naturressurser, grenser, territorier og folk. En egen stat kan godt vokse fram på papiret. Men hvor skal denne staten være? Alle som har reist på Vestbredden ser at israelske settlere har tatt svære og sammenhengende områder inne i de okkuperte områdene. En stat forutsetter tilbaketrekking av både settlere og israelske soldater. Den interne kampen om de få tusen settlerne i Gaza-stripen tyder ikke akkurat på at hundretusener av israelere vil evakuere Vestbredden frivillig.
President Mahmoud Abbas kan nok klare å reformere den palestinske administrasjonen, skape ny tillit til ledelsen og renske opp i sikkerhetsstrukturene. Men noen bærekraftig stat vil han ikke klare å dra i havn. Dermed vil den palestinsk-israelske konflikten fortsatt ligge som et traume i hele den arabiske verden, snarere enn som inspirasjonskilde og fyrtårn for en demokratisering.
På kort sikt er det imidlertid situasjonen i Libanon som teller mest. Vil libaneserne klare å kaste ut den syriske okkupanten? Og vil de unngå den destruktive splittelsen mellom ulike folkegrupper som kastet landet ut i en 15 år lang borgerkrig for tretti år siden?
Utviklingen denne uka har vært urovekkende. Shia-alliansen Hezbollah har etter en del nøling valgt å alliere seg med syrerne. Samtidig har den syriske presidenten Bashar al-Assad og hans libanesiske motpart Emile Lahoud varslet at en syrisk tilbaketrekking er lagt på is inntil videre.
Det gir en allianse mellom druserne, de kristne maronittene og sunnimuslimene som krever Syria ut og den syrisk-vennlige presidenten avsatt, mens shiaene, den avsatte regjeringen, etterretningen og presidenten krever fravær av ytre innblanding og fortsatt syrisk tilstedeværelse – selv om de siste knapt har våget å formulere sin posisjon i møtet med den folkelige vreden.
Noe som kanskje vil endre seg nå, etter at hundretusener av libanesere har demonstrert sin støtte til Syria og det gamle regimet.
Det er stormaktsspill så det holder. Og det er USA som rokker båten, selvfølgelig. For amerikanerne er det ikke Libanon i seg selv som er viktig, men vingeklippingen av Syria. Ifølge USA er Syria et land som hausser opp motstanden i Irak, og som sender penger til terroristene i Hezbollah og selvmordsbombere til Israel. Dessuten har landet kjemiske våpen, og er i allianse med Iran for å kontre amerikanernes geopolitiske interesser. Syria må bort, og et Syria uten Libanon er svakt, for å sitere den syriske ministeren Bouthaina Shaaban.
Men er det gitt at Syria gir seg uten kamp? Etter resolusjon 1559 (se under) svarte Syria med å forlenge mandatet til den pro-syriske presidenten Emile Lahoud. Det var denne enkle handlingen som førte Rafik Hariri over i opposisjonen. Mandag kom meldingen om at tilbaketrekkingen av styrkene likevel ikke ville skje på kort sikt. Det var dagen etter at shiaene hadde varslet sin støtte til Damaskus. Også Syria spiller ut de kortene de føler de har i Libanon.
USA på sin side bruker mordet på den opposisjonelle eks-statsministeren Rafik Hariri for alt hva det er verdt. Den libanesiske opposisjonens ønske om et fritt og uavhengig Libanon er nok både reelt og legitimt. Men det passer som hånd i hanske til amerikanernes strategi i Midtøsten.
Demokrati, krig eller kaos?
Denne strategien opererer på flere plan. Det overordnede prosjektet er å skape antiterror-bastioner i Midtøsten, der regimene må demokratiseres for å kontre framveksten av islamsk terrorisme. Det gjelder land som Saudi-Arabia, Irak og Egypt. Og presset for reformer er nok reelt nok, selv om USA fortsatt prioriterer stabilitet framfor anarki og politisk uro.
I forhold til Syria jobber USA med å isolere regimet, ikke minst gjennom sikkerhetsrådets resolusjon 1559, som krever syriske styrker ut av Libanon, frie valg og en avvæpning av alle paramilitære grupper i landet. Dette vil også fjerne eller redusere trusselen mot Israel fra Hezbollah og de syrisk-støttede Islamsk Jihad og Hamas. Håpet er antakelig at det svake syriske regimet vil ramle sammen av seg selv som en følge av presset. Det kan åpne for en ny ledelse og forsiktige reformer i Damaskus også.
I forhold til Iran, har amerikanerne lagt seg på en linje der de ikke vil bombe, foreløpig, men heller true og lokke regimet til samarbeid, sammen med europeerne.
I Palestina må de jobbe så seriøst med veikartet at verden – og Midtøsten – inngis nytt håp om reell fred.
Alt dette kan like gjerne ta livet av forsiktige demokrati-eksperimenter som å fremme dem. I Syria kan resultatet like gjerne bli kupp, eller kaos – eller kanskje et islamistisk regime. I Libanon kan konflikten fort ta form av total konfrontasjon. I hele Midtøsten kan resultatet bli etnisk strid mellom shiaer og sunnier, som i Saudi-Arabia og Bahrein, eller mellom muslimer og sekulære, som i Egypt. I Irak er det mange som mener at borgerkrigen allerede er igang.
Det er livsfarlig sosial ingeniørkunst. Men én ting er klart: med eller uten USA vil unge, høyt utdannede og urbane mennesker – og det er etter hvert veldig mange av dem – kreve endringer i en ny tid. De autoritære regimene i Midtøsten vil falle. Presset har bygd seg opp innenfra og nedenfra gjennom lang tid. Og demografi er en voldsom kraft når forventninger ikke innfris.
Om resultatet blir demokrati er et helt annet spørsmål. Forvent en repressiv reaksjon fra de sittende regimene når religiøse og etniske grupper, kvinner, liberale av alle avskygninger, og andre, forlanger sin rett.
