I mannens eller lovens vold?

Tusenvis av kvinner er på flukt fra sine menn i Norge. Er løsningen flere lover, strengere straffer og radiomerking av overgriperen?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tove Smaadahl møter dem daglig. Kristin Skjørten forsker på lovverket som skal beskytte dem. For begge handler det om kvinner som mishandles av menn.

Og det er ikke en ubetydelig andel av Norges befolkning som berøres av dette for mange tabubelagte voldsproblemet.

– I år 2000 tok over 53.000 kvinner kontakt med et av landets krisesentre, enten på telefon, som dagbruker eller ved at de måtte søke tilflukt på krisesenteret for å redd liv og helse. Dette året bodde 2654 kvinner og 1866 barn på våre krisesentre, forteller Tove Smaadahl.

Hun er daglig leder i Krisesentersekretariatet. Ved hennes side i kantina på Institutt for Samfunnsforskning sitter forsker Kristin Skjørten. Hun har nylig skrevet boka «Lov og rett mot familievold», som i disse dager er i trykken.

Vi har knapt satt oss ned ved kantinebordet før samtalen er i gang.

– På flukt

– Vi hadde nettopp en barnefordelingsak i Mo i Rana som illustrerer problemet. Kvinnen hadde allerede flytta fem ganger på grunn av mannens mishandling, og levde under kode 6, det vil si med skjult identitet og adresse. I barnefordelingssaken i retten fortalte hun dommeren at hun var så redd for mannen sin at hun og barnet ikke hadde sovet trygt en eneste natt siden bruddet. Og hva tror du dommeren sa til det, spør Tove Smaadahl.

– Jo, han så på kvinnen og sa at «da har dere et problem»! Saken endte med at mannen fikk samværsrett med barnet. Kvinnen måtte oppheve beskyttelsen kode 6 ga henne og flytte til hans hjemkommune. En kvinne jeg vet om har flytta 14 ganger for å komme seg unna sin voldelige mann. Mange kvinner i Norge er drapstruet og faktisk på flukt i sitt eget land.

Tove Smaadahl har nylig på vegne av Krisesentersekretariatet skrevet et høringsnotat til Justisdepartementets foreslåtte skjerping av straffelovens paragraf om besøksforbud.

– Hevner seg

Er det politisk enighet om skjerpingen av denne loven, som blant annet innebærer at menn som mishandler kvinner kan kastet ut fra eget hjem?

– Ja, det har vært lite motforestillinger. Advokatforeningen er vel de eneste som har reagert negativt. Men i vår høringsuttalelse har jeg skrevet at vi også mener at det er veldig viktig å fokusere på mannens situasjon. Samfunnet må ha et behandlingstilbud for ham. Hvis ikke kan konflikten tilspisse seg, sier Smaadahl, som forteller at andre som jobber på krisesentre har lurt på hvorfor hun plutselig er så opptatt av mannens situasjon.

– En rapport fra Østerrike viser at overgriperen – når han blir kastet ut av sin bolig – gjerne flytter hjem til sin mor og tar ut sin hevn og frustrasjon på henne eller andre kvinner, forklarer Smaadahl.

– Spinkelt grunnlag

– Min bekymring dreier seg om man ikke bør bruke mer tid før lovendringer blir vedtatt. Det kan vise seg at nye lover, som det å kaste menn ut av sine hjem, ikke er til beste for offeret og at det vil ramme de kvinnene som er mest utsatt, sier Kristin Skjørten, og utdyper:

– Er det ikke bare Østerrike og Sør-Afrika som har innført en slik lovgivning, og vi vet enda ikke så mye om virkningen av disse lovene…

– Fra i år kan menn som mishandler kvinner kastes ut fra sine hjem også i Tyskland, skyter Smaadahl inn.

– Mantraet om at vold mot kvinner er en forbrytelse har gjort at krisesentrene har hatt fokus på strafferettsapparatet, fortsetter Skjørten, og viser til erfaringer fra USA for å belyse hvorfor hun mener det kan virke mot sin hensikt.

– Må være varsom

– Der grep man først fatt i politiets håndtering av «husbråk», hvor mannen sjeldent ble arrestert, noe man ønsket å gjøre noe med. Politiet ble derfor fratatt retten til å bruke skjønn og fikk pålegg om arrestasjon. Den utvidede hjemmelen til å arrestere personer ved husbråk, selv der det var mistanke om mindre alvorlig vold, førte på begynnelsen av 1980-tallet til at antallet arrestasjoner økte med 70 prosent i USA. Grunnen var at man gikk til såkalte «double arrest», det vil si at både mannen og kvinnen ble arrestert. Man tok heller ikke hensyn til kvinnens rett til å bestemme selv om hun ville anmelde mannen for voldsbruk. Senkingen av rettsikkerheten førte med andre ord til at man kom skeivt ut i forhold til dem det var ment å beskytte. Man skal derfor være varsom med lite gjennomtenkte lovendringer, sier Skjørten.

– 32 prosent av kvinnene som oppsøker våre krisesentre, ønsker ikke å anmelde mannen, bekrefter Smaadahl, men legger fort til at mange kvinner sier de er letta når samfunnet mot deres vilje likevel tar ut tiltale mot mannen.

– Øker konflikten

– Mishandlede kvinner er ikke en enhetlig gruppe. Mange vil ikke anmelde sine menn av frykt for at det skal gå ut over barna. Rettsvesenet eskalerer ofte konflikten, i stedet for å dempe den. I dag får de fleste foreldre delt foreldreansvar etter samlivsbrudd, og barna har ofte mye samvær med den av foreldrene de ikke bor fast hos. Jeg tror at mange kvinner ikke ønsker mannen straffeforfulgt fordi dette vil øke konfliktene, noe som vil gå ut over barna, fortsetter Skjørten.

Smaadahl stiller også et stort spørsmålstegn ved hvilken trygghet samfunnet gir kvinnen etter at mannen har sonet straffen for vold mot henne og kommer for å ta hevn. Skjørten vender tilbake til USA for å belyse problemet:

– Kvinner som ikke vil anmelde sine menn for vold kalles for «usamarbeidsvillige ofre». I mange delstater i USA finnes det egne bevisregler for disse kvinnene. Med de nye reglene er situasjonen for fornærmede og tiltalte blitt tilnærmet lik i møte med strafferettsapparatet, sier hun.

– Loven må endres

Tove Smaadahl er ikke nådig i sin kritikk av det hun oppfatter som mangel på debatt om menns mishandling av kvinner, mens avisene er fulle av fokus på vold mot innvandrerkvinner.

– Vi må også ta tak i de norske mennene. Vi frykter at mangelen på tiltak og behandlingstilbud for menn, vil føre til at de hevner seg på kvinnene, sier Smaadahl.

– Men Krisesentersekretariatet går da klart inn for skjerpingene av loven om besøksforbud?

– Ja, vi vil at loven skal endres nå, svarer Smaadahl.

– Men undersøkelser viser jo at menn er mer stedbundne enn kvinner. Det er mannens familie og venner som gjerne bor i nærheten av boligen som han eventuelt skal kastes ut fra. Det er derfor ikke gitt at det er best for kvinnen å bli boende eller at hun ønsker det, utfordrer Skjørten.

– Jeg regner med at loven håndheves fleksibelt. Vi har understreket at det er viktig at politiet lytter til kvinnenes historie og ønsker, parerer Smaadahl.

– Bolig er viktig

De to kvinnene ved kantinebordet kommer nå inn på økonomi og samfunnets ansvar.

– Hvis samfunnet argumenterer med at de kaster mannen ut av boligen sin av samfunnshensyn, må også samfunnet stille opp med bolig for mannen, begynner Skjørten, før Smaadahl tar ordet.

– Stiller samfunnet opp med bolig for kvinner som må flykte fra sine voldelige menn? Nei, hjelp er ikke satt i system. Politiet forsvarer seg ofte med at hjelpen blir tilfeldig fordi loven om besøksforbud er så ny. Men loven trådte i kraft for over seks år siden, poengterer hun.

Skjørten synes det her er en ting som er veldig viktig å understreke:

– Bolig er viktig, både for mannen og for kvinnen.

– Jeg provoserte justisminister Odd Einar Dørum veldig her om dagen da jeg deltok i en debatt og spurte ham hva Regjeringen har tenkt å gjøre for mannen. Han avfeide spørsmålet og sa at det var tiltak for kvinnen de jobbet med, ler Smaadahl.

– Går for fort

Finnes det forskning fra Østerrike og Tyskland på hvordan lovendringen der har fungert for de mishandlede kvinnene?

– Nei, det gjør ikke det. Loven om at menn kan kastes ut fra sine hjem er veldig ny, svarer Smaadahl.

– Det går egentlig veldig fort på dette området. Media skriver mer og mer om saker som vekker følelser. Politikerne responderer med hurtige lovendringer, sier Skjørten, som igjen understreker at hun er svært bekymret for at lover som ikke hjelper de mishandlede kvinnene og truer rettssikkerheten på løpende bånd vedtas i et politisk klima som har blitt altfor ensrettet.

– Vi for vår del har sagt i vårt høringsnotat at mannen ikke skal kastes ut av sitt hjem i lenger enn tre måneder. Poenget er at kvinnen skal få tid og ro til å bestemme seg om hun vil skilles eller ei. Hvis de skilles, må han og hun fordele bolig og eiendeler på samme måte som andre par, forklarer Smaadahl.

Fotlenke

I debatten om besøksforbud har også andre tiltak vært debattert. Nylig tok SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen til orde for å merke overgripere med radiolenker rundt beina, slik at politiet til en hver tid kan overvåke mannens bevegelser og hindre ham i å bryte besøksforbudet.

– Det er klart at politikere blir engasjert når de møter kvinner på flukt for voldsmenn. At kvinner må leve i en slik situasjon er brudd på menneskerettighetene. Svenskene har prøvd ut fotlenker i ekstreme tilfeller. Men min frykt er at snart «alle» kan komme til å måtte gå med fotlenke – at vi får et overvåkningssamfunn – hvis vi åpner for det når det gjelder menn som utøver vold mot kvinner. Bare tenk på hvis Fremskrittspartiet ønsker å få fotlenker på alle innvandrerne, gyser Smaadahl, og legger til:

– Som mor forstår jeg godt den ene moren i Baneheia-saken som ønsker hevn mot morderen av hennes datter. Jeg hadde sikkert selv i hennes situasjon sagt at de burde skytes. Men samfunnets lover kan ikke bygge på de sterke følelsene til folk som står midt oppi det.

– Ikke prioritert

Kristin Skjørten er helt klar i sitt synspunkt til Inga Marte Thorkildsens utspill. Hun er motstander av fotlenker.

– Det er to spørsmål vi må stille oss: Hva slags samfunn vil vi har, og hvilke tiltak og lover hjelper ofrene? Vi kan forsøke å begrense vold mot kvinner så godt vi kan, men vi vil aldri klare å oppnå 100 prosent trygghet. Ifølge en undersøkelse foretatt av Eva Lundgren, svarer nærmere halvparten av svenske kvinner at de har blitt utsatt for vold eller trussel om vold. Skal vi sette fotlenker på halve den mannlige befolkningen i Sverige, spør Skjørten.

Smaadahl er enig i at dette er et kompleks spørsmål.

– Men vi må ha et lovverk som sier klart ifra at vi ikke aksepterer vold mot kvinner. Dette har vært et skjult problem i det norske samfunnet. Politiet har da også innrømmet at kvinnemishandling ikke har vært prioritert, sier hun.

– For korte straffer

– Norge er langt fra en totalitær stat i dag. Men ved å gå for fort fram og vedta lite gjennomtenkte lover, legger vi grunnlaget for det. Klimaet for debatt mot strengere og strengere straffer og flere lover fra 15-20 år siden er nesten helt borte i dag, mener på sin side Skjørten.

Smaadahl sier at hun selv primært ikke er opptatt av strengere straffer.

– Men Krisesenter-bevegelsen generelt mener nok at straffene er for korte. Rettssikkerheten for kvinner har vært vårt satsingsområde de siste to årene, medgir hun.

En ting Smaadahl og Skjørten er helt enige om, er at det satses altfor lite på forebyggende tiltak, ikke minst i skolen.

– Raske lovendinger gir nok politikerne mer gevinst, kommenterer Smaadahl.

I Kristin Skjørtens nye bok argumenterer hun mot å ha for stor tro på at rettsapparatet kan løse problemet med vold mot kvinner.

– Ja, rettsapparatet har sviktet fullstendig. Det har ikke løst problemet, samtykker Smaadahl.


Paragraf 222a

Ifølge justisdepartementets forslag til endring av straffeprosessloven paragraf 222a, kan besøksforbud nedlegges ikke bare når den som skal beskyttes har begjært det, men også av allmenne hensyn. Et besøksforbud kan nedlegges også på grunnlag av et ikke straffbart forhold, eller der den fornærmede ikke ønsker å anmelde forholdet. Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen.

Loven åpner for at overgriper også kan fjernes fra eget hjem, og sier at eierskap til bolig ikke har betydning. Besøksforbud i eget hjem kan vare høyst tre måneder av gangen, og en slik beslutning skal så vidt mulig bringes inn for forhørsretten innen tre dager.

I Krisesentersekretariatets brukerskjema for 2000 forteller 24 prosent av brukerne at de er drapstruet. Hver måned må kvinner, både med og uten barn, flytte fra et krisesenter til et annet på grunn av stygge og alvorlige drapstrusler. Samme år ble 11 kvinner drept av sin samlivspartner/eks samlivspartner, ifølge Kripos.

Fra 1992 til utgangen av 2000 har 22.942 kvinner og 16.301 barn til sammen bodd 690.240 overnattingsdøgn på landets krisesentre, ifølge Krisesentersekretariatet. En svensk undersøkelse viser at volden og trusselen øker med 40 prosent i bruddfasen av et forhold.

---
DEL

Legg igjen et svar