I duell med Kjetil Rolness

Denne uka utkom essaysamlingen Det lille livet av Steinar Lem. Ny Tid bringer her et utdrag fra kapitlet «Den glatte og blanke tingen», hvor forfatteren møter Kjetil Rolness og Erling Fossen i Frognerparken.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ikke alle bekymrer seg for kommersialismen, for ungdommen, for sedenes og estetikkens forfall. Skribenten Kjetil Rolness er en elegant og uredd herre. Han er bare litt uheldig med sine moderne synspunkter, sin kokett vulgære smak og sin sans for glatte overflater. I det ligger det mye ærlighet. Vi har kranglet i aviser. Han har utfordret – som det heter med en amerikansk klisjé – mitt syn på forbruk. Nå utfordrer jeg ham til duell.

Vi møtes i Frognerparken. Ikke ved soloppgang, da må vi stå opp for tidlig, og ved solnedgang er stemningen for gemyttlig, tildekkende tolerant og dialogorientert. Vi møtes klokka 12, i et stille hjørne ikke langt fra uteserveringens pils, ettersom en av oss må regne med å overleve.

Rolness er kledd som Elvis i et langt fremskredet stadium.

Selv er jeg mer tilfeldig og smakløst antrukket. Rolness har med seg Erling Fossen som sekundant. Et forunderlig valg. Ikke fordi Fossen tenker langsiktig og er bekymret for det lille livet, men fordi han foretrekker hovedroller. Kanskje han håper at Rolness blir liggende døende igjen, og at en populær offentlig nisje må fylles. Det er godt mulig at jeg kan hjelpe

Fossen der.

Jeg ønsket meg kona som sekundant. Men en kvinnelig sekundant bryter med sjangeren. Kvinner vil så altfor gjerne hindre blod i å flyte. De er konfliktsky. Skal det absolutt myrdes, foretrekker de gift. Jeg har derfor valgt meg en sekundant som ikke er redd blod, som er et villdyr, en dreperske – altså katten Lionesse, en mester i dødelige strategier og med et verdig, høytidsstemt utseende.

Dessverre trives hun dårlig på fremmed gressplen. Hun har derfor selv sekundant – min kone, som holder kampdyreti bånd fordi det prøver å snike seg usett unna.

Fossen drikker av et ølglass.

Rolness er utfordret, og skal avfyre det første skuddet:

«Endetidsprofet!» smeller det skarpt.

«Virkelighetsfornekter!» fyrer jeg av tilbake.

Litt røyk. Ingen skader av betydning. Den ene sekundanten rusler mot sin mann, elvisfiguren, den andre trekkes motvillig mot meg i bånd, så skytevåpnene kan lades på nytt.

«Problemet, Steinar Lem, er at folk som deg ser på forbruk som om det berre hadde ein funksjon. Ein må kunne diskutere dei kulturelle og estetiske sidene ved forbruket, uten å tenkje

på regnskogen.»

Rolness snakker nynorsk? Et smart trekk for å forvirre meg.

Jeg nøler et farlig sekund. Kanskje henger det sammen med at han en gang sa dette til nynorskavisen Dag og Tid. De fleste gjentar seg selv. Derfor gjentar jeg også meg selv og roper

at ingen har noen gang hørt Rolness bekymre seg for regnskogen.

Her skulle sekundantene ha trådt til igjen. Men Erling Fossen har mistet interessen, ettersom han ikke har sluppet til selv, og er på vei til uteserveringen. Min sekundant har oppdaget en hund og har derfor krøpet inn i kassen sin.

Rolness fyrer likevel løs, kjapt. Han merker kanskje at jeg er ute av balanse: «( . . .) bekymringen over medievold og dataspill, som systematisk nedvurderer ungdomskulturen; kritikk av forbruket der vanlige folk (spesielt kvinner) fremstilles som hjernevaskede ofre i markedskreftenes vold.»

Jeg roper tilbake at det er uansvarlig å utelukke muligheten for at underholdningsvold påvirker en del unge. At hjernevask er tendensiøs språkbruk, men at mennesket er en skapning som lar seg påvirke.

Propaganda for vold kan tenkes å virke. Propaganda for forbruk virker. Propaganda for å

dele på jorden eller oppføre seg ikke-voldelig ville kanskje også ha virket?

Rolness: «Du og Dokk Holm representerer den enkle, bekvemme fordømmelsen av andres egoisme, grådighet, kjøpesyke og livsbedrag. Selv har dere gjennomskuet løgnene og vil lede folket ut av fristelsene med deres opplysningsskrifter.

Dette blir en suksess på linje med Lars Sponheims felttog mot harryhandelen ( . . .) Kulturkonservative klagemål.»

Det er sikkert lettere for Rolness å lede folk i den retningen de allerede marsjerer: Inn i fristelsene. I de store slagene før moderne krigføring skal det ha vært de vellykte generalers

strategi; å gi ordre om at det som likevel var i ferd med å skje, skulle skje. Jeg roper arg: «Sammenhengen mellom forbruk og økologi berører du bare ved et par spark til ‘endetidsprofetene’.

Hvis FrP og Kuwait tar feil, og klimaforskerne har rett, er det ekstremt å se bort fra at den rike verdens stigende energiforbruk vil spre død og ødeleggelse hinsides vår forestillingsevne, særlig i fattige land. Stå iallfall fram med ditt syn på at høyt energiforbruk er harmløst, slik det fins historikere som benekter Holocaust.»

Elvisfiguren blir mer energisk:

«Eg må le når du samanliknar meg med ein Holocaust-fornektar fordi eg ikkje snakkar om energiforbruk kvar gong eg snakkar om forbruk.»

Nå har vel Elvis og Rolness snakket omtrent like mye om energiforbruk. Jeg svarer dempet og drepende, syns jeg selv:

«De estetiske sidene framtrer i et vesensforskjellig lys hvis forbruket ikke skader noen – eller hvis det er en førsterangs trussel mot fattige mennesker i dag, og egne etterkommere.»

Den traff, traff fremragende. Det utspjåkete pop-mennesket inntar en klønete forsvarsposisjon. Han virker gebrekkelig der han vrir på seg mot en bakgrunn av solide vigelandskropper,

som i motsetning til ham er laget for evigheten. Jo, han viker, vakler: «Røster som stiller spørsmålstegn [sic!] ved en absolutt, forutinntatt antikommersialisme eller tar deler av det spektakulære vare- eller medietilbudet i forsvar (til og med den blotte pornografi) blir uten videre stemplet som høyreideologer, markedsfundamentalister eller heiagjeng for samfunnets vinnere.»

Ser man det. Jeg har presset fram tendenser til selvinnsikt hos mannen! Jeg svarer med himmelsk ro at «Jo, jeg har kalt Kjetil Rolness og Marianne Gullestad for de nye høyreideologene». Og at jeg har begrunnet betegnelsen riktig godt.

Sårede dyr og mennesker kan bli desperate. Rolness: «Det avgjørende skillet i forbruksdebatten går ikke mellom høyre- og venstresiden (prognose: ved neste stortingsvalg stemmer du, Lemmy, Dokkis og jeg på samme parti).»

Jeg er også såret. Såret over Rolness’ nedrige metode – amerikanisering og forsvensking av navn, i hans ånd, og kanskje til og med vennlig ment, mens jeg hater dette slagget som så lett nedfeller seg i norsk og viser hvem vi beundrer.

De mektige amerikanerne med rette, rimeligvis, men svenskene! Smerten plager meg og gjør meg mindre treffsikker.

Jeg har fått enda et sår: Han har rett, rett i at forbruksdyrkingen har vokst seg sterk også på venstresiden – vokst i takt med forbruket. Hva er vitsen med demokrati og politisk debatt når synet på den økonomiske utviklingen knapt nok skiller fløyene? Venstresiden vil ha mer av forbruksveksten til sine, til folket – det norske, selvsagt, de norske menneskene, selvsagt – men mer. Likevel tar pop-mannen feil i sin prognose, av samme grunn.

Jeg stemmer ikke på samme parti som ham. Jeg kommer ikke til å stemme på et vekstparti. Hvis Kristin Halvorsen snakker om klimapolitikk, tenker hun på inneklimaet i barnehagene. Ikke uviktig, men barnehageunger

og dyrene de elsker, trenger et velfungerende klima når de kommer ut også. Følgelig avstår jeg for tiden fra å stemme, en posisjon som utløser mye vrede, og som jeg derfor for bekvemmelighetens skyld prøver å tie om.

Jeg vil videre, slåss for min gode sak, men det er for sent. Kampen er over, alle våpen avfyrt, selv sekundantene har gått lei. Slik er det blitt i medieflimmerets epoke – aldri får man tid til å føre en argumentasjon til ende. Under en oppslått parasoll vinker Fossen på Rolness, enda Rolness er døende.

Lionesse trekker i det unaturlige og hemmende båndet og skal hjem. Jeg er såret, men ikke dødelig. Jeg vant, jeg vant storartet. Forbruksdyrkeren Rolness er avkledd sine vulgære

elvisklær, og står tilbake uten annet enn den medynk som alltid blir taperen til del.

Nå oppdager jeg at det har samlet seg et publikum rundt oss. Jeg nikker seiersbevisst. Det blir nesten et bukk.

Applaus.

Men den er merkelig sped. Min kone klapper. Min sekundant freser. Noen få andre, tror jeg, klapper også, jeg ser dem knapt. Det er forståelig. Jeg har ødelagt min motstander, og man klapper ikke gjerne foran lik. I nederlagets stund skal Rolness møte en slags stille respekt for sin ærlighet.

Kjetil Elvis Rolness bukker også, mye mer belevent. Straks oppløfter det seg en rungende applaus fra et til dels usynlig publikum som er rundt oss på alle kanter, en applaus som ikke synes å ta slutt.

Teksten er gjengitt med tillatelse fra Cappelen forlag.

---
DEL

Legg igjen et svar