I den irakiske hengemyra

De første ett hundre dagene gjorde amerikanerne alt feil i Irak. Nå spiller det liten rolle hva de gjør, fordi ingenting kan rettes opp lenger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er flere måter å gjennomføre en vellykket okkupasjon på. Når okkupasjonsstyrken er militært overlegen, handler det i første rekke om å bruke den, slå ned fienden og etablere en ny regjering i det slagne landet. Denne regjeringen kan utgå fra okkupasjonsmakten, eller den kan være en pragmatisk løsning der det forhatte regimets menn fortsetter å styre – fordi disse alltid vil ha byråkratisk kompetanse, om ikke annet.

Det man derimot ikke bør gjøre, er å rigge ned alle eksisterende strukturer og erstatte dem med skinn-demokratiske supperåd bestående av politiske amatører av verste slag som har null peiling på kunsten å regjere og like lite peiling på landet de regjerer. Det er nettopp hva man har gjort i Irak, og resultatet er en liksom-regjering der irakerne later som om de bestemmer, mens amerikanerne egentlig bestemmer alt – bortsett fra det som liksom-regjeringen likevel bestemmer, men som Paul Bremer – sjef for Coalition Provisional Authority – kan legge ned veto mot.

Og da spiller det liten rolle om rådet har fått noe mer formell makt enn det USA ønsket, og at det tilsynelatende representerer et tverrsnitt av den irakiske befolkningen.

Det amerikanerne derimot skulle ha gjort, all moral til side, var å okkupere landet, sette inn et okkupantstyre, skipe inn ett hundre tusen soldater til, samt tusenvis av ingeniører og entreprenører som kunne bygge infrastrukturen i løpet av «no time,» for deretter – etter ett eller to år – å avholde valg til grunnlovgivende forsamling.

Det hadde irakerne – om enn ikke resten av verden – akseptert med forholdsvis stor ro.

Alternativt kunne man gått for en rask etablering av demokratiet, med valg til grunnlovgivende forsamling, en folkeavstemning om den nye grunnloven og deretter parlaments- og presidentvalg. Det hadde vært vanskelig midt i etterkrigstidens kaos, men ikke umulig.

Det de gjør nå, er den verste av alle løsninger – et verken-eller. Det skyldes at amerikanerne ikke tør å opptre som okkupantmakt, samtidig som de heller ikke tør å innføre demokratiet. Resultatet av det har blitt et Irak i fullstendig kaos. Og verre kommer det til å bli.

Spilte ikke kortene

USA hadde alle forutsetninger for å gjennomføre en vellykket okkupasjon av Irak. De hadde en ikke-fiendtlig befolkning som kanskje ikke var overbegeistret for å bli bombet, men som definitivt ikke ville gripe til våpen for å forsvare sin diktator.

De hadde kontakt med den viktigste eksilgruppa som forente alle etniske, religiøse og politiske grupper i Irak.

De hadde forhåndskontakt med et hundretalls irakiske offiserer som i realiteten gikk over til den amerikanske siden før krigen startet. Med løftet om at disse ville legge ned våpnene når okkupantene nærmet seg, kunne amerikanerne innta Bagdad nesten helt smertefritt.

De hadde etablert bånd til personer i Saddam Husseins nærmeste krets, som var villige til å gjøre sitt for at krigen skulle bli kort og mest mulig ublodig, og som kunne ha sikret en smidig overgang til et nytt regime. Én slik person var forsvarsminister Sultan Hashem Ahmed al-Tai.

De sto overfor en profesjonell og potensielt nyttig regulær hær som kunne blitt satt inn i arbeidet for å sikre trygghet og stabilitet – og en ditto politistyrke.

De hadde et land med et stort potensiale for fremtidig rikdom, og et som kunne betale gjenoppbyggingen selv.

De hadde et land med en rimelig avansert administrasjon til tross for de mange årene med blokade og sanksjoner.

Med så mange gode kort på hånden var det kanskje ikke så rart at amerikanerne trodde Irak kom til å bli en lett match. Euforien hang tjukt over Det Hvite Hus når George W. Bush snakket om det kommende hundreårsriket i Midtøsten som skulle endre livssituasjonen for millioner av mennesker i hele regionen.

I ettertid har noen i den amerikanske administrasjonen begynt å mumle om at man skulle ha brukt disse kortene bedre. Det gjelder først og fremst Hashem, som USA etter sigende forhandlet med helt fram til 29. mars; ti dager inn i krigen. Hashem var blitt identifisert som mulig alliert av USA allerede i 1995, da han ble innsatt som forsvarsminister av Saddam Hussein. Som offiser med liten eller ingen tilknytning til den irakiske diktatoren og hans familie, ble Hashem sett på som en mulig overgangsfigur i et post-Saddam-Irak.

Men forhandlingene brøt sammen, først og fremst fordi USA tok det valget at de ikke ønsket noen form for samarbeid med det tidligere regimet. Spørsmålet mange irakere stiller seg i dag, er hvorvidt USA i det hele tatt ønsker et positivt forhold til det folket som faktisk bor i landet.

Støtten forvitrer

Ta shia-muslimske religiøse ledere. De var slett ikke imot at USA invaderte landet og kvittet seg med Saddam Hussein. I tiden etter den amerikanske seieren 9. april kom den ene fatwaen etter den andre om at folket måtte væpne seg med … ikke våpen, men tålmodighet.

I dag er de langt kvassere i tonen. Det gjelder både shiaenes åndelige leder, Ali Al-Sistani, og hans mer radikale utfordrere Mohammed Baqir al-Hakim og Muktada Al-Sadr. De siste er dels mistenkt for, dels har de også egget til, innføringen av en islamsk stat i Irak. Mohammed Baqir Al-Hakim er leder av the Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq (SCIRI), som er representert i den provisoriske regjeringen gjennom Mohammeds bror Abdel Aziz Al-Hakim.

Disse tre har enorm innflytelse over det shia-muslimske samfunnet. Det utgjør igjen 60 prosent av befolkningen i landet. Hvis denne støttepillaren begynner å krakelere – og det gjør den – så vil USA miste den siste store gruppen av forholdsvis velvillig innstilte mennesker i Irak.

Fra før har amerikanerne vakt raseri og frustrasjon i grupper som har arbeidet for staten på ett eller annet nivå. «De-baathifiseringen» startet i mai, da Paul Bremer overtok som amerikansk administrator i Irak. Utrenskningene har rammet offiserer og politifolk såvel som byråkrater og lærere. Partimedlemmer på alle nivåer blir brutalt kastet ut, også de som «bare» fulgte med på lasset for å få gode jobber, karrieremuligheter og en plass på universitetet.

Det har ført tusener på tusener av irakere ut i ren nød, som den 51 år gamle fembarnsfaren Ahmad Saleh al-Wan som satt 15 år i iransk fengsel for sin innsats som irakisk fotsoldat under den åtte år lange krigen mellom de to nabolandene. Da han kom tilbake, fikk han «belønningen» sin av Saddam: et medlemskap i baath-partiet. Dermed var jobben og inntekten sikret, helt til amerikanerne kom. I dag har han ingen jobb og ingen inntekt, etter at søknaden hans om unntak ble avvist av amerikanerne.

Det er en brutal okkupasjon, ingen tvil om det. Men ikke alle er enige med Paul Bremer om at man må «kutte veldig dypt.» Amerikanske offiserer har vært langt mer tilbøyelige til å bruke de gamle baath-byråkratene i et forsøk på å få administrasjonen opp og gå. De militære klager over at den sivile Bremer «skaper en hær av desillusjonerte mennesker.»

Omlag 1.2 av Iraks 22 millioner innbyggere var medlemmer av baath-partiet.

Det er en helvetes mange å kaste ut, klages det fra enkelte militære.

Sunni-muslimene har andre problemer. Etter at angrepene mot okkupasjonsstyrken økte dramatisk i juni, har amerikanske soldater gått berserk med husundersøkninger, razziaer, tilfeldige arrestasjoner og – sier innbyggerne – regelrette tyverier av penger og andre verdier. I juli gjennomførte hæren 143 raids over hele landet, og tok 700 «kriminelle og Saddam-lojale» til fange. Det er først og fremst sunni-muslimer – mistenkt for å huse Saddam – som blir rammet.

Irakerne beskylder amerikanerne for å bure inne helt vanlige folk. Frustrasjonen, angsten og raseriet har gjort den irakiske befolkningen til en fiendtlig og til tider truende masse. Det gjør soldatene redde, og de svarer med vold. I mai ble 15 sivile irakere drept under en demonstrasjon i Fallujah. I juni ble fire bryllupsgjester skutt ned og drept i Samarra. Og slik har det fortsatt. Det blir rett og slett drept for mange sivile i Irak, og det er amerikanerne som dreper dem.

Forholdet mellom befolkning og okkupant er derfor på bristepunktet. Faktisk er det over bristepunktet, og nær en endelig kollaps. Forsøket fra okkupasjonsmakten på å samle inn landets arsenal av alt fra pistoler til bakke-til-luft-raketter har vært en total flopp. Irakerne stoler ikke på noen, og vet veldig godt at kurdiske peshmergas har fått beholde sine rikholdige våpenlagre.

I forrige uke innrømmet øverstkommanderende for de «allierte» styrkene i Irak, Ricardo Sanchez, at jernhanske-tilnærmingen gjorde mer skade enn nytte. Men innrømmelsen kommer for seint. Folket i Irak har gått fra å være avventende til å bli fiendtlig innstilt til USA. Og selv ikke en supermakt kan okkupere en fremmed stat med 22 millioner motstandere.

Jihadistene kommer

Dette er ille nok som fasit etter tre måneder. Men nå står amerikanske soldater overfor en ny trussel som kan – og også vil – velte den nye ordenen som USA prøver å etablere i Irak.

Helt siden invasjonen har okkupantene blitt utsatt for angrep fra Saddam-lojale styrker, fra elementer i den tidligere republikanergarden og fra det såkalte Fedayeen. Nå kan det synes som om den internasjonale jihad-rørsla også er i ferd med å bite seg fast i landet.

Flere ting tyder på at amerikanerne har helt rett når de sier at al-Qaida – eller Qaida-tilknyttede grupper – opererer i Irak. Bilbomben som raserte den jordanske ambassaden var en klassisk terrorhandling der målet var å drepe flest mulig, både sivile, kollaboratører og allierte av USA. Beskjeden fra terroristene var klar: vi er ikke bare ute etter amerikanske soldater og sivile. Vi har også siktet oss inn på de menneskene og de statene som hjalp USA under krigen. Og – ikke minst – vi er ute etter alle irakere som samarbeider med den amerikanske okkupantmakten.

Det siste er viktig. For det betyr at alle som går inn i den nye administrasjonen, i politiske organer, eller i de nye sikkerhetstjenestene, vil være spesifikke mål for jihadistene i Irak. Det kan gjøre det vanskelig for amerikanerne å rekruttere irakere til det nye planlagte sivilforsvaret, og den embryoniske hæren som nå blir bygget opp.

Det rammer USA der det svir mest. Med sine 160.000 soldater – amerikanske og allierte – er ikke USA i stand til å sikre stabiliteten og tryggheten i Irak. De trenger hjelp, og den hjelpen må enten komme i form av FN-styrker, eller ved at irakerne overtar ansvaret selv. Planen er at selvforsvarsstyrken, og deretter en hær på 40.000 mann, skal delta i militære operasjoner mot geriljagrupper, Saddam-lojale væpnede offiserer og terrorister. De skal også frigjøre amerikanske soldater som i dag må holde vakt ved oljeinstallasjoner, el-anlegg, ammunisjonslagre osv.

Det er i hvert fall planen. Men hvis terrorister begynner å myrde disse menneskene for fote, og de ikke engang har støtte i folket lenger, kan denne planen sitte veldig langt inne. Sannheten er at det begynner å gå opp for USA at de ikke kommer til å få den hjelpen de har regnet med, verken fra det internasjonale samfunnet eller fra irakerne.

Frankrike og Tyskland kommer ikke til å sende styrker uten et klart mandat fra FN. Det samme gjelder Russland. India sa likevel nei til å sende en styrke på 17.000 mann. Tyrkia nøler med å sende soldater til Sør-Irak. Japanerne har sagt ja til å sende en humanitær styrke, men avventer avklaring i parlamentet.

Kort sagt. Ved å hoppe bukk over FN-sporet har USA satt seg sjøl i en situasjon der de må ordne opp selv. Og ved å behandle irakerne dårlig, har de kanskje forspilt sjansene for lokal hjelp.

Flere hundre tusen irakiske offiserer er satt på gata etter at hæren ble oppløst. De fleste kan ikke regne med å fortsette sine militære karrierer, sa Walter Slocombe nylig. Slocombe har hatt ansvaret for avviklingen av den irakiske hæren etter 9. april. Nylig ga han etter for kravet om at 250.000 av disse skal fortsette å heve lønn, for på den måten å unngå at de griper til våpen.

Ni tusen offiserer er direkte svartelistet av amerikanske myndigheter. De har våpen, de har ekspertise og de har kunnskap. De kan smelte sammen med grupper av mujahedin som nå strømmer inn i landet. De utgjør en formidabel, om enn potensiell, geriljagruppe.

I juni bombet amerikanerne en fiendtlig militærleir i Rawah og drepte 80 «terrorister.» Militante islamister fra Ansar Al-Islam er etter sigende tilbake i Irak, og noen av dem er arrestert. I det gamle palasset til Saddam Hussein sitter Paul Bremer 3rd i isolert overhøyhet, mer bevoktet enn selv den gamle diktatoren var.

Det går definitivt gærne veien for okkupantene i Irak.

Et nytt Afghanistan

Et par tre ting begynner etter hvert å demre for amerikanerne. Det ene er at den avgåtte hærsjefen Eric Shinseki hadde rett. Det krever flere hundre tusen mann å okkupere Irak. «More boots on the ground» er uttrykket man bruker. Det kan hende USA likevel må gå sin canossagang til FN.

Det andre er at det ikke lenger spiller noen rolle om de tar Saddam Hussein – det være seg død eller levende. Hadde de slått ut Saddam i krigens første fase, slik de prøvde, eller etter innmarsjen i Bagdad, kunne det skapt et momentum for en fredeligere utvikling. Kanskje. I dag spiller det i hvert fall ingen rolle lenger.

Det tredje er at de ikke spilte ut de gode kortene de hadde i forkant av invasjonen. Pragmatikerne i utenriksdepartementet hadde rett: man kan ikke bygge et demokrati på den ene pillaren at man har kvittet seg med et diktatur.

Det fjerde er at en politisk gjenoppbygging er helt avhengig av en økonomisk gjenoppbygging. Det ene skjer ikke uten det andre.

Det femte er at okkupasjonen koster penger og liv; fire milliarder dollar i måneden og én drept amerikaner nesten hver eneste dag.

Det sjette er at USA har sviktet i den viktigste oppgaven i enhver okkupasjon: å unngå at det oppstår et maktvakuum. Ved ikke å ha personell tilstede, ble makten rappet av selvoppnevnte ledere som USA etterpå måtte kaste ut eller arrestere. Det bidro til mye av kaoset lokalt.

Det syvende er at nasjonsbygging tar tid, og at amerikanske soldater nok vil bli værende i Irak i flere år. Etter annen verdenskrig tok det seks år før Japan fikk overta tøylene selv.

Det siste er at man ikke kan love menneskene demokrati uten å gi dem det.

Og deri ligger det største problemet. Irakerne kunne levd med en amerikansk okkupasjon dersom målet om tilbakeføring av makt til landets innbyggere hadde vært klart, definert og tidsbestemt. De kunne tålt en okkupasjonsmakt som leverte; med andre ord som sørget for vann og mat og strøm og sikkerhet og ro og orden.

Det er kaoset de ikke kan leve med. Derfor er raseriet i Irak ikke først og fremst rettet mot okkupasjonsstyret som sådan, men mot to underliggende faktorer: det fungerer ikke, og det kommer ikke til å frambringe noe demokrati.

Om ti år vil man oppsummere at Irak ikke ble noe nytt Vietnam, men et nytt Afghanistan à là 1980-årene. Mujahedin mot Sovjetunionen avløses av mujahedin mot USA i Irak. Det er samme historie, gjentatt som farse. Og amerikanerne har bare seg sjøl å skylde.

---
DEL

Legg igjen et svar