I demonenes makt

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Drager og demoner har gjort jobben som det arketypiske onde i over 5000 år.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[fantasivesener] Irans president Mahmoud Ahmadinejad har helt rett når han kaller USA og president George W. Bush for «den store Satan». I alle fall idé- og språkhistorisk sett, for som religionsforsker Asbjørn Dyrendal viser i sin bok om demoner, djevler og andre ubehagelige skapninger, betyr «satan» opprinnelig «motstander».

I Bibelen utsetter en satan Job for prøvelser i Jobs bok, mens en av Guds engler beskrives som satan når den stenger veien for Bileams esel. I

Demoner viser Dyrendal hvordan de jødiske forestillingene om den mektige ondskapens fyrste – Lucifer, Satan, Belial, Djevelen – vokste fram som et resultat av politisk strid og sosiale og teologiske endringer, før den ble dyrket og videreutviklet av tidlig kristendom, påvirket av apokalyptisk jødedom og hellenistiske omgivelser.

Djevelsk propaganda

I tidlige religioner fantes det både onde og gode guder, men etter noen avstikkere innom Mesopotomia og Persia konsentrerer Dyrendal seg om jødedommen og kristendommen – med en god og allmektig Gud og en personifisert og mindre mektig djevel. Han viser hvor viktig det har vært for menneskeheten å ha – som Raga Rockers synger – noen å hate, noen å skylde alle sine ulykker på.

Demontroen utviklet seg i takt med samfunnet rundt, og jo sterkere kristendommen sto i Europa, desto sterkere ble Djevelen. Allerede i år 200 mente kirkefader Tertullian at hesteveddeløp, bad og serveringssteder var djevelske, kvinnelig sminke var en demonisk fordreining av sannheten og at teatre var Satans menigheter.

Tidlig i middelalderen ble Djevelen skildret som stygg og dum blant folk flest, men fra 1400-tallet ble helvete et sterkere virkemiddel i politisk og religiøs propaganda. Normer og krav som tidligere var forbeholdt presteskapet, ble nå stilt overfor vanlige troende – og djevel-troen førte til økt kvinneforakt, autoritetstro og seksuell skamfølelse. På 1600-tallet begynte frykten for Satan å avta, og han ble hyppigere brukt som virkemiddel i litteraturen og som et symbol i politisk retorikk. Diktere som John Milton og William Blake ga Djevelen et menneskelig ansikt, mens romantikere som Lord Byron og Shelley framstilte han som en frigjøringshelt – engelen som gjorde opprør mot en autoritær Gud.

En populær Satan

Denne symbolske satanskikkelsen er fortsatt med oss i dag. Fortsatt tror millioner på

Djevelen, de bruker ham som politisk symbol eller boltrer seg med å skape historier som krever tvers gjennom onde aktører.

Dyrendal viser hvordan Satan har gjennomsyret populærkulturen siden 1700-tallet, med dykk ned i litteratur, filmer som Eksorsisten og The Omen og tv-serien Buffy the Vampire Slayer. Han farer imidlertid over hardrockens snart 40 år lange Satan-fascinasjon med harelabb, og snubler når han overser Satan i Neil Gaimans hovedverk Sandman til fordel for Antikrist i romanbagatellen Good Omens.

Mest vestlige demoner

Hovedproblemet med Demoner er at den graver tennene ned i kristendommens djevler, og dermed glemmer den rike demonfaunaen i islam, hinduisme og japansk og kinesisk folklore. Spesielt når japanske og kinesiske demoner ikke nødvendigvis er like onde som i Vesten.

Dette er derimot den store styrken i zoolog Torfinn Ørmens bok Drager, der han setter fingeren på de kulturelle forskjellene mellom onde drager i Vesten og deres sympatiske slektninger i Østen. Dessverre klarer ikke Ørmen å trekke like sterke bånd mellom historisk overtro og hverdagsliv. Etter en lovende innledning kollapser Drager nemlig i en utmattende oppramsing av historier og eventyr, noe som blir ekstra tydelig når Ørmen beveger seg over i populærkulturen.

Der Dyrendal klarer å trekke linjer fra Milton til Buffy the Vampire Slayer, følger Ørmen i Tolkiens fotspor og stuper rett ut i fantasylitteraturen for aldri å bryte overflaten igjen.

Disse bøkene forteller oss mye om hvordan og hvorfor fantasivesener fortsatt spiller en viktig rolle, men bare

Ørmen klarer å forklare hvorfor vi skal bry oss: «Ved å bruke kampen mellom godt og ondt som ramme, videreføres også de politisk mest ubehagelige sidene ved myten om demonene – at man kan finne den rene ondskap, at den er lokalisert utenfor oss, og at den kan utslettes ved å knuse dens representanter,» fastslår han – noe både George W. Bush og Mahmoud Ahmadinejad kan skrive under på.

Anmeldt av Øyvind Holen

---
DEL

Legg igjen et svar