I bokform til Beijing

Her er den faglitterære OL-oppkjøringa: Det du skal lese når du til slutt har gått lei av sportssendingene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ikke bare blir Beijing-lekene, som begynner neste fredag, de dyreste i OL-historien. Kommunistregimet legger også enorm prestisje i arrangementet, som det håper skal bedre landets omdømme.
Forfatterne av to nye bøker om Kina mener det nå er på tide at også Vesten investerer i den framvoksende stormakten – i å forstå den bedre, og i å se hvordan landets streben etter et bedre renommé er knyttet til de nye relasjonene mellom folk og regime.

Folk flest i Kina

– Det er vanskelig å overvurdere betydningen av OL. Dersom lekene blir en suksess, viser regimet til både omverdenen og til sine egne borgere at det er kompetent og at det fortjener respekt internasjonalt, sier Mette Halskov Hansen.
Hun er professor i sinologi (kinesisk språk og kultur) ved Universitetet i Oslo, og har sammen med Stig Thøgersen, en kollega fra Aarhus Universitet, skrevet boka Kina. Individ og samfunn. Boka, som i disse dager gis ut samtidig i Norge og Danmark, tar for seg de sosiale omveltningene i Midtens rike siden Deng Xiaoping lot Mao være Mao for 30 år siden.

Ifølge Halskov Hansen er meningen å supplere det dominerende fokuset på Kinas økonomiske vekst.
– Vi mener ikke at vi har en allmenngyldig beskrivelse eller forklaring på alt det som foregår i det kinesiske samfunnet, men vi forsøker å få fram hvordan regimets politikk påvirker vanlige folks liv, sier hun.

De to forfatterne mener også at det er nødvendig å gå bak stereotypiene når man nærmer seg den nye stormakten. Som det heter i boka: «Hvis man vurderer den politiske utviklingen i Kina ut fra hvorvidt landet lever opp til vestlige idealer, så får man ikke nødvendigvis øye på de endringene som faktisk pågår».
– Det er for eksempel viktig å huske at det i Kina er tildels stor grad av oppslutning rundt myndighetenes politikk. Kommunistpartiet blir av mange ansett som garantisten for fortsatt økonomisk vekst og for stabilitet. Det er noe kinesere flest legger vekt på, sier Halskov Hansen.

Mediedilemma

I 1978 innførte Xiaoping økonomiske reformer med de famøse ordene: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.» Siden har flere hundre millioner blitt løftet ut av fattigdom. Men da «jernrisbollen», altså det sosiale sikkerhetsnettet som var knyttet til den kollektive organiseringen av arbeidslivet, ble borte, økte spenningene i samfunnet – mellom generasjoner, mellom by og land, og mellom fattig og rik.
– Disse forskjellene er ikke minst synlig i forbindelse med OL, forteller Halskov Hansen.

Blant middelklassekinesere i byene ved østkysten går lekene inn i en nasjonalistisk diskurs, der det avgjørende er å vise det moderniserte Kina fra sin beste side.
– Samtidig ser en stor del av den kinesisk befolkningen ikke relevansen i disse store diskusjonene. Delvis har de trukket seg tilbake, og delvis blir de holdt utenfor. Det blir aller tydeligst på landsbygda, og i de vestlige provinsene, der Beijings agenda ofte kan føles fjern, forklarer hun.

Sinologen peker særlig på de cirka 70.000 opprørene som finner sted hvert år, ifølge offisiell statistikk, og sier at slike uroligheter i hovedsak retter seg mot lokale myndigheter.
– Det er snakk om korte og intense reaksjoner på helt konkrete saker.

Ofte dreier det seg om korrupte lokalpolitikere eller en av de mange forurensende fabrikkene, men opptøyene er sjelden velorganiserte og gjelder så og si aldri sentralmakten.
– Regimet kan være relativt lydhøre overfor slike klager, mens studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989 ble oppfattet som en trussel mot systemet som sådan, og derfor ble slått hardt ned, sier Halskov Hansen.

I forbindelse med OL er Kinas lederskap stilt overfor et nytt dilemma: På den ene siden ønsker Kommunistpartiet god presse, og partiledelsen vil for enhver pris unngå at de mindre hyggelige sidene ved Kinas galopperende moderniseringsprosess forstyrrer bildet av atleter i vennlig kappestrid og av et knirkefritt arrangement. På den andre siden vil forsøk på å begrense journalistenes utfoldelsesmuligheter bidra til nettopp den uønskede oppmerksomheten som det autoritære regimet frykter.
– Du ser det i en del lett panikkartede handlinger i forkant av lekene, sier Halskov Hansen.

Mens Beijing nasjonalmuseum for kunst viser «Colors and Olympism», en ganske ufarlig utstilling med bidrag fra blant annet Norge, vil alle besøkende kunstnere som «truer den nasjonale suvereniteten» bli utvist, forteller for eksempel BBC.
En del kritiske stemmer, blant dem aktivister som Ye Guozhu og Chen Guangchen, er dessuten jaget ut av Beijing, for å unngå at de kommer i kontakt med besøkende journalister. Vanlige Beijing-borgere har på den andre siden blitt kurset i køkultur, høflighet – og i å heie på andre nasjoner enn sin egen. Dessuten er en lang rekke forbud – mot å servere hundekjøtt, blant annet – innført i den kinesiske hovedstaden.

På tide å forstå Kina

Ikke minst etter den skjeve starten under fakkelstafetten har et vellykket OL blitt avgjørende for Kinas ledere.
Da fakkelbråket var på sitt mest intense i mars, ga Henning Kristoffersen, som i flere år ledet Handelshøyskolen BIs virksomhet i Shanghai, ut boka Det nye Kina.
– Vi har brukt store mengder energi på å skaffe oss kunnskap om USA, og amerikansk politikk blir gjenstand for et vanvittig fokus i norske medier. Hvorfor skulle vi ikke legge ned en tilsvarende innsats i å forstå den nye stormakten, sier han når Ny Tid nå møter ham.

OL er et godt sted å starte, om vi skal tro forfatteren.
– Lekene er mye mer enn idrett. Det kan man slå fast med en gang, forteller han. Kristoffersen forklarer hvordan de handler om nasjonal stolthet, og om å vinne ansikt overfor omverdenen.
– OL er et symbol på landets utvikling de siste 30 åra. I Kina eksisterer kommunismen bare i partinavnet. I de fleste andre sammenhenger er ideologien erstattet med økonomisk vekst og et ønske om å bli en anerkjent og respektert stormakt. OL er en sjanse til å vise fram en solskinnsside som kan bidra til å gjenreise Kinas tapte storhet. Derfor blir arrangementet så viktig for både folket og partiet, sier han.

Ifølge Kristoffersen bringer lekene fram noen av de beste og av de mer problematiske sidene ved det kinesiske samfunnet. OL viser at regimet er i stand til å gjennomføre prosjekter i storskala. Men samtidig fører den enorme prestisjen som er investert i prosjektet, til at fallhøyden øker.
– Dette forsterkes ytterligere av at det å vinne eller tape ansikt står så sentralt i kinesisk kultur, og av at Kommunistpartiet mangler kunnskapen og verktøyene som er nødvendig for å lykkes i en globalisert medievirkelighet, sier han.

Også Kristoffersen mener å merke en viss anspenthet hos kineserne nå en uke før åpningsseremonien.
– Forventingene ved inngangen til året var skyhøye: 2008 skulle bli Kinas år, og OL skulle være høydepunktet. Ettersom åtte er et lykketall i Kina, var det ikke tilfeldig at åpningsseremonien ble lagt til den 08.08.08 klokka 20.08. Men så langt i år har de kosmiske kreftene ikke akkurat vært på parti med kineserne: Først var det snøstormene som lammet infrastrukturen og rammet millioner av mennesker. Så kom Tibet-opptøyene der Kina fikk ufortjent hard medfart, og i mai ble Sichuan-provinsen rammet av et jordskjelv som tok livet av nærmere 100.000. Nå må OL bli vellykket.
– Her spøker noen ganske betydelige kommunikasjonsproblemer mellom Kina og Vesten i bakgrunnen. Hva tror du de bunner i?

– Vestlige medier har en tendens til å misforstå hvilke utfordringer kinesiske politikere står overfor, og hva myndighetene er og vil. Kineserne mangler på sin side trening i å håndtere et global mediesamfunn der brudd på menneskerettighetene med rette møter kritikk.

– Slik sett kan man kanskje si at det har vært en liten flik av hell i det voldsomme uhellet som rammet Kina i mai?

– Det vi i alle fall kan si, er at uten den organisatoriske kraftanstrengelsen, den åpenheten som kineserne viste, og den sympatien de rettmessig ble tildelt etter jordskjelvet, hadde vi sannsynligvis fortsatt diskutert Tibet. Men istedenfor har kravene om boikott stilnet, og det er jeg glad for, sier Kristoffersen.

– Nå virker det som om vi får se lite til boikotten av åpningsseremonien, som flere vestlige ledere varslet tidligere i år. Frankrikes president Nicolas Sarkozy har for eksempel trukket sin trussel om å holde seg borte tilbake?

– Ja, og det er bra. Vesten har lite å gå på overfor Kina etter Tibet-bråket. Ikke bare myndighetene, men også store deler av befolkningen ble såret, og en boikott vil gjøre vondt verre.

Kristoffersen mener at man må ha respekt for de problemene Kinas ledere står overfor.
– Vi kan ikke kun hyle opp om brudd mot prinsipper vi holder kjært i Vesten. Vi skal gjøre det også, men ikke bare det. Vi må dessuten rope opp om de rette tingene og til rett tid, for at det ikke skal slå tilbake og forsterke inntrykket av at Vesten ikke unner Kina en plass i sola, sier han.

Forfatteren påpeker at også endel kinesere ser kritisk på landets styresett. De aller fleste har for eksempel et familiemedlem eller en bekjent som har blitt rammet av statens overgrep under det store spranget, kulturrevolusjonen eller massakren på Den himmelske freds plass.
-Når de likevel støtter opp om de nåværende lederne i stor grad, er det rett og slett fordi de mener at det å styre Kina er en særegen utfordring, forklarer Kristoffersen.

– Det er vanlig å tenke seg at demokrati og markedsliberalisme hører tett sammen. Nå ser Kina ut til å kombinere markedsliberalisme og et autoritært styresett. Er denne tankegangen, som er så viktig for den vestlige forståelsen av politikk, ugyldig for verdens mest folkerike land?

– Vi tror at et demokratisk samfunn også er et stabilt samfunn, og i store deler av verden stemmer det. Men vi har få bevis for at en slik oppfatning også gjelder i et land med 1,3 milliarder mennesker. Og vi har i alle fall ikke fått kinesere flest til å tørre å tro på det. I Kina har sosial stabilitet vært partiets førsteprioritet, og dette er noe folk takker regimet for.

---
DEL