I begynnelsen var Ordet

Men så kom litteraturen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det sies ofte om Bibelen at den er «sannheten, veien og livet».

Som en kontrast til dette: I forordet til Lasso rundt fru Luna, fra 1954, skrev Agnar Mykle at det er «forfatterens håp og bokens eneste berettigelse at leserne vil oppleve denne beretning som virkeligere enn virkeligheten selv

Slik mener han at litteraturen kan tydeliggjør enkelte konfliktdimensjoner, enkelte forhold – ved å stille dem i relieff.

Man kunne kanskje si at religionen og litteraturen er nært beslektet, idet begge handler om «de store spørsmålene». Men der religionen gjør krav på sannheten, gjør litteraturen krav på å være litterær. Spørsmålet er hva som skjer – med sannheten, religionen og litteraturen – når bøker i en eller annen forstand handler om det hellige.

På lemenmarsj?

I 1999 skrev Eivind Tjønneland Essayet «Kulturradikalismens fjerde fase». Der påstod han at det fant sted en ny religiøs vending i norsk samtidslitteratur og slo fast at norske forfattere som Jon Fosse, Tore Renberg og Dag Solstad var på «lemenmarsj mot Gud». Han hadde oppdaget at religiøse bilder, metaforer og elementer fra Bibelen utgjorde substansielle innslag i nye norske romaner. Noen år senere, i 2003, tok NRK P2s litteraturmagasin Ordfront saken og spurte: «Er norske forfattere… i ferd med å vende seg mot Gud? Eller er dette tvert imot et tegn på at kristendommen er blitt så maktesløs som religion at dens bilder og fortellerformer er blitt en ruinhaug av metaforer hvor forfattere og diktere kan plukke som de vil?»

La oss heller fortolke Guds inntreden i litteraturen som et symptom på at det skjer noe med religionen i dagens Norge. En ny kulturelle og politisk situasjon har gjort at religionen har tvunget seg i forgrunnen, satt den samfunnsmessige og identitetsmessige dagsorden. Da må litteratur med dette temaet fortolkes som bidrag til den store samtalen om en viktig kulturell endringsprosess: Kanskje kan litteraturen bidra til å gi oss forståelse av hva som skjer?

Litteraturen og religionen

La oss videre skille grovt mellom tre måter litteraturen og religionen kan forholde seg til hverandre på.

De gangene litteraturen har gjort religionen til tema, har den i etterkrigstiden ofte utfordret forståelsen av Bibelen som «bøkenes bok», og snarere vist frem en virkelighet om religionen som er, for å bruke Mykle, virkeligere enn den kristne selvforståelsen, sannere enn «sannheten, veien og livet». Denne litteraturen har reflektert litterært rundt religionen som sosialt, kulturelt og psykologisk fenomen fra et ståsted utenfor det religiøse universet.

Men det finnes også en tradisjon for metafysikk i litteraturen, og da spiller religionen en annen rolle. Bibelens fortellinger utgjør et reservoar av kulturelle forestillinger som kan brukes litterært også i ikke-religiøse prosjekter. Spørsmålet er om dette skiller seg fra bruken av andre myter og sagn, folkeeventyr eller klassiske verker. Hva er det religionen låner ut til litteraturen? Og får religionen noe igjen?

En tredje mulighet er at religionens undringsrom, religionens forhold til sannhet, den tvilen som går hånd i hånd med troen, og selve språkliggjøringen av det hellige, blir litteraturens omdreiningspunkt.

Årest brageprisvinner Hanne Ørstavik, Karl Ove Knausgård, som seks år etter suksessdebuten Ute av verden er tilbake med en ny roman som allerede har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og Anne Oterholm, en av våre viktigste unge forfattere, har alle levert bidrag denne bokhøsten som gjør disse lesemåtene aktuelle.

Tro på tross av

I Sannheten, Anne Oterholms sjette roman, finner vi en klar religionskritisk tendens.

Boken kan leses som en advarsel mot en sneversynt og absoluttistisk religionsforståelse. Vi følger Mats, som har rømt fra ekskjæreste Lena og familien i Norge for i fred og ro lese Bibelen i den franske feriebyen Saint-Malo, like ved Mont St. Michel.

Mats er blitt kristen, og er oppgitt over at moren, en feministisk humanetiker på sin hals, og søsteren, som han har hatt et nært forhold til, ikke kan akseptere det valget han har tatt. For Mats, derimot, er Gud en realitet, en virkende kraft: «Jeg har sett at Gud er en levende gud som hører våre bønner. Han griper fremdeles konkret inn i livene våre om det er nødvendig.»

Mats’ kristendom er en tro på tross av at han ikke har hva vi vanligvis anser som gode grunner. Forskjellene er uttrykt i avstanden mellom de engelske begrepene «to have faith in» og «to believe in». Men det er ikke dette som gjør Mats’ verdenssyn farlig. Slik er det jo ofte med religiøsitet i dag. Det er her – i troen på tross av – at det religiøse rommet åpner seg, både for Mats og mer generelt, og det er her «troslivet» foregår – troen styrkes eller svekkes, antar nye og mer modne former og så videre. Det kristne religiøse rommet er et rom der vanlige krav til empiri, logikk og koherens er erstattet med Bibelen som målestokk og en totusenårig fortolkningstradisjon. Det valget Mats har gjort, er et valg om å ta steget inn i dette mentale rommet.

Religion på avveie

Så lenge dette bare gjelder på noen livsområder, og veies opp av en passelig dose tvil og pragmatisme i hverdagslivet, er det selvsagt uproblematisk.

«Det er ingenting som overgår Guds kjærlighet til mennesket så lenge en ikke én gang for alle bestemmer seg for hva Gud er. For det betyr at en stopper å utvikle seg og beslutter seg for den ene sannheten. Det er ikke bra,» slår Mats fast.

Men selv med denne foranstaltningen mot en trangsynt og låst oppfatning av det hellige, går det på tverke i Sanneheten. I møte med Sonja, en tilhenger av en New-Age-aktig heksekult, kommer skyggesiden til syne, og vi ser Mats’ religiøsitet i nytt lys.

Sammen med Sonja skal han gjennomføre «The Great Rite», noe som ender med at Mats begår et seksuelt overgrep mot jenta. Hun har nettopp mistet moren sin til kreften, og er blottstilt og i en svært sårbar posisjon. Det utnytter hovedpersonen. Det religiøse blir dermed dels et selvbedrag som dekker over hans egentlige eksistensielle problemer, og dels et bedrageri overfor menneskene i Mats’ omgivelser.

Rent bortsett fra bibelsitatene som renner Mats i hu og hensetter ham i en fraværende tilstand i stadig mer malplasserte øyeblikk, samt at han stilt overfor den sårbare Sonja later til å tro at han kan tjene som verktøy for Gud i forhold til henne, er det lite som tilsier at den moralske kollapsen henger sammen med kristendommen som sådan. Men religion på avveie kan medføre sammenbrudd i relasjonene til våre medmennesker: «Å skulle drive å bli kjent med noen her nede [i Saint Malo. red.anm] hadde vært fullstendig meningsløst. Det jeg trenger er å bli bedre kjent med Gud,» slår Mats bombastisk fast. «Troen skaper en forvandling som gjør at en vil leve i pakt med en annens vilje og ikke sin egen,» tenker han. Slik forsvinner det personlige moralske ansvaret. Det advarer Sannheten mot

Janusansikt

Religionen som sosialt fenomen har minst to ansikter. Den er halvt et spørsmål om identitet, og halvt et spørsmål om ideologi. Det gjør den kompleks, men også mulig som litterær arena, slik Sannheten viser. På den ene siden får leseren sympati med Mats når hans religiøsitet blir mistenkeliggjort av alle og enhver. Det er et angrep når moren og søsteren ikke lenger klarer å ha et normalt forhold til ham på grunn av at han er kristen. På den annen side blir det problematiske ved en religiøs forestillingsverden, helt løsrevet fra den sosiale konteksten og menneskene forøvrig, uten rom for tvil, illustrert klart og tydelig ved den rollen religionen spiller i den tragiske hendelsen med Sonja. Det er denne spenningen mellom det identitetsmessige ved religionen som har krav på vern, og det problematiske ved religionens dogmatiske karakter, som er det narrative drivstoffet i romanen.

Et sted blir Mat helt direkte konfrontert med spørsmålet om hvorfor han er kristen, hvorfor han lot seg omvende. Han svarer slik: «Hvorfor skulle du ikke ville leve sammen med en som har skapt deg og elsker deg nok til å la sin egen sønn dø for at du ikke skal gå fortapt? Ikke noe budskap likner på det kristne. Det er helt ekstremt, selv om vi aldri kan håpe på å gjøre gjengjeld.»

Det er som om fortellingen om Jesus på korset i Mats’ omvendelse har krysset grensen fra å være en fortelling – altså skjønnlitteratur – til å bli en faktisk historisk hendelse, bare på grunn av fortellingens kraft. Det er virkelig et pussig fenomen, men sånt skjer for «born-agains» over hele verden.

Sannhetens styrke er de komplekse karaktertegninger. Man forstår hva som appellerer til hovedpersonen ved kristendommen: «Jeg ønsker ikke lenger noe annet enn å kunne leve i Guds nærvær. Det gir en ro.» Og: «Guds kjærlighet gjør meg sterkere.»

Men skal disse grunnene appellere, må leseren få vite hva som leder Mats til å tro at det faktisk finnes et «Guds nærvær», at Jesus faktisk var Guds sønn og ble ofret på korset, at «Guds kjærlighet» finnes, når han ikke har trodd det tidligere.

Dette er vel hva man gjerne kaller et «overbevisningsspørsmål», men tonen i Sannheten er slik at den gir oss grunn til å reflektere over hva som skal til – av argumenter, av følelsesmessige dragninger, av eksistensiell angst eller lengsel – for å overbevise oss. Og hva mener vi med ordet «sannhet» når vi bruker det om religionens størrelser? Hva slags grunner krever vi for å ha «faith» i noe?

Englenes fall

Der Anne Oterholm i Sannheten forsøker å markere den hårfine grensen mellom religion som positiv og religion som destruktiv kraft, og nesten utelukkende behandler religion som et psykologisk og sosialt fenomen, spenner Karl Ove Knausgård opp et enormt lerret i En tid for alt. Metafysikken har fått en fremtredende plass, og boken kan leses som et innlegg i en teologisk debatt om hva forholdet er mellom det guddommelige og det menneskelige. Det handler om englene, av Knausgård beskrevet som «det guddommeliges ytergrense». Og dermed er det også det guddommeliges forhold til oss, som tematiseres.

Der Anne Oterholm kritiserer sneversynt religion, forsøker Knausgård å knytte Bibelens fortellinger til vår tid. Han rammes nok langt hardere av Eivind Tjønnelands dom om «lemenmarsj», men la oss likevel beholde perspektivet: Hva sier boken om religionen, sannheten og litteraturen?

Historien i En tid for alt begynner hos Adam og Eva i Paradis, og slutter et sted på Vestlandet i vår samtid. Underveis har vi fått en gjendikting av sentrale fortellinger i Bibelen, vi har fått lengre utlegninger om englenes vesen med utgangspunkt i renessansemennesket Antinous Belloris storverk Om englenes natur fra 1584, og vi har møtt hovedpersonen fra Ute av verden, Henrik Vankel, som selvskadende og angrende synder på en isolert øy ytterst i havgapet.

Sammenhengen mellom bibelhistoriene og fortellingen om Vankel, som i den forrige boken i Knausgårds romantrilogi, forgrep seg på en ung jente, kunne vært hovedtema i En tid for alt. Skyld, synd og soning kunne vært den tematiske rammen, men i Knausgårds nye roman er det først og fremst sammenhengen mellom Bibelens tekster og Antinous Belloris tanker som står sentralt. I alt fyller denne delen drøye 500 sider – Vankel frekventerer bare de siste førti.

I romanens univers er Det gamle testamentet sant. Slangen i paradis, Kains drap på Abel, syndefloden, ødeleggelsene av Sodoma og Gomorra, alt dette har funnet sted. Likevel er det ingen gjengs bokstavtro bibellesning vi får presentert. For det første vektlegger Knausgård uvante sider ved de bibelfortellingene han velger ut og puster nytt liv i. Kains drap på Abel er for eksempel ikke lenger et rent sjalusimord. De to brødrene inngår i langt mer komplekse sosiale samspill, blant annet ved at Kain har vært bygdas hakkekylling og vel må sies å slite med selvbildet.

For det andre utfordrer Bellori kirkens oppfatning av engelens natur. De er ikke «ren ånd», slik det har vært hevdet i århundrer, men konkrete, fysiske og kroppslige eksistenser. De er heller ikke uforanderlige, men har opp gjennom historien skiftet karakter en rekke ganger.

For det tredje glir denne varianten av bibelhistorien nærmest sømløst over i noe som ligner vår egen samtid, men på veien har Gud avgått ved døden og englene blitt til måker som fråtser

i søppel og fiskeslo. Heller ikke slikt glir lett ned i bedehusland – får vi tro.

Bibeltro

Som normalt er når et religiøst verdensbilde skal endres, søker reformatorene tilbake til skriften, den hellige teksten, for å finne støtte for sitt syn. Det er den teologiske sannhetens siste appellinstans.

I En tid for alt skjer dette i samspillet mellom nyfortellingen av bibelhistoriene og Belloris refleksjoner rundt englene. Det Bellori kommer frem til, blir premisser for fortellingene – som igjen blir grunnlag for nye refleksjoner hos Bellori. Det gamle testamentet ligger fast, men det diktes mellom bibelhistorienes linjer, og Bellori er selvfølgelig en oppdiktet person. Religionens paradoksale stilling mellom et universelt sannhetskrav og en «tro på tross av», gir Knausgård et rom for litterære firsprang. Til gjengjeld preger det litterære religionen slik at visse aspekter blir tydeliggjort og kommentert.

Resultatet er til tider festlig. Knausgård/Bellori har for eksempel regnet seg frem til at det må ha gått 1600 år fra skapelsen til syndfloden. Da blir spørsmålet: «Når mennesket alt fra første stund var istand til å drepe sine egne brødre, hvordan kan det ha seg at Gud ventet i hele sekstenhundre år på å utslette dem?»

Selv om Hans veier etter sigende er uransakelige, fremstår Gud som en noe vankelmodig figur i En tid for alt. Det er først og fremst allvitenheten det skorter på – han ser ikke alltid konsekvensene av sine egne handlinger, angrer seg for syndfloden og så videre. Det vittige er at skriften egentlig heller ikke gir støtte for noe annet. Den kristne tradisjonen har bare valgt å tone ned dette, til fordel for noe annet, i det mangfoldet Bibelen utgjør.

Knausgård har videre lagt mange av bibelhistoriene til et uvant miljø og i en uvant tid. Kain og Abel spiser med kniv og gaffel. Miljøet ligner et norsk bygdemiljø, med en elv, et fjell og så videre. Også slik viser forfatteren hvordan det kristne verdensbildet ikke springer direkte ut fra skriften, men er et resultat av en spesifikk fortolkning. Det får noe tilfeldig over seg. Poenget er: Det kunne vært annerledes, gitt skriften, hadde ikke kirkens menn ved hjelp av vold og makt, kjetterbål og hekseprosesser, banket igjennom akkurat denne versjonen.

Det farlige lyset

Faust-myten, som Goethe var så opptatt av, og ideen om at den første synden var å spise av kunnskapens tre, skal ifølge en passasje i romanen advare mot å søke innsikt i livets hemmeligheter. På tross av invitasjonen til relativisering av den kristne tradisjonen, levnes liten tvil «om den grenseløse kunnskapens demoniske karakter». Knausgård vil rette fokus mot «den imponerende effektive operasjonen som ble iverksatt under opplysningstiden, hvor man henla det demoniske til det dunkle og uklare, det spekulative og skjulte, og det sanne til det presise og rasjonelle, åpenlyse og etterprøvbare, med de skjebnesvangre følger det skulle få. For det er ikke mørket som er farlig, men lyset.»

Han spør: Hva «om Belloris tanker hadde vunnet fram, og Newtons hadde sunket i glemsel?»

Og svarer selv: «Da ville vi ha levd i en annen verden.»

Slik oppnår Knausgård å stille vår egen tids historieforståelse i relieff. Hvor sikker er den? Hva vil man si om den om tusen år? Er det ikke sannsynlig at den vil fremstå like fremmed som middelalderens verdensbilde gjør i dag?

Dette er spørsmål det er vel verdt å reflektere over, men Knausgård åpner dermed også for en særegen form for epistemologisk relativisme – kanskje uten å være klar over det. Det pussige er at mange religiøse vitenskapsskeptikere gjør det samme. Det ene blir like godt som det andre – religion og vitenskap er like «sanne», uavhengig av bevisførsel. Og dermed er vel Jesus-barnet forsvunnet med badevannet?

Ord om Ordet

Johannesevangeliet starter slik: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Når folk som har greie på slikt skal legge ut om dette bibelstedet, forstår de ofte «Ordet» som et navn for Jesus, et navn som er ment å trekke frem en av hans sider, et aspekt ved ham.

Men selve termen «bibel» er også så direkte og sterkt knyttet til det språklige – jamfør for eksempel orden «bibliotek», stammen er den samme – at forholdet mellom religion og språk er verdt en nærmere undersøkelse.

Det er den undersøkelsen Hanne Ørstavik begir seg ut på i Presten – hennes syvende roman.

Liv (34) er utdannet prest og har jobbet med en doktorgrad om sameopprøret i 1852 ved et universitet i Tyskland. Etter at en nær venninne, kalt Kristiane, tar livet av seg, reiser hun til Finmark og en prestejobb som lenge har stått ledig i en forblåst kystby.

Liv forsøker å svare på hva det er ved samenes opprør som fascinerer henne. Hva er det som gjør at hun føler det som avgjørende og ufravikelig å nærme seg det? Det er noe mer enn den samfunnsmessige konflikten: «Nei, det var noe annet, noe som hadde med språket å gjøre. Eller ikke språket i seg selv, men det som var innenfor, inni, selve grunnen til språk, kjernen. Det som Bibelen var fortellinger rundt,» skriver Ørstavik.

Dermed er fokus rettet mot noe vesentlig ved forholdet mellom religion og språk, nemlig at det muligens ikke fins ord for de aller dypeste spørsmål. Og uten ordene, må religionens forhold til både litteraturen og til sannheten være paradoksalt – tilsynelatende i alle fall.

Liv har et sterkt ønske om å finne frem til Ordet, forstått som noe annet enn «det konkret-semantiske», som noe annet enn det som referer til faktiske ting og fenomener i verden.

Men det er vanskelig. Der hovedpersonen i Uke 43 jaktet på litteraturens kjerne, eller sannhet, er Liv ute etter troens eller teologiens sannhet. Spørsmålet er om den finnes i noen egentlig forstand.

Spørsmålet er hva vi skal forstå med religionens sannhetskrav.

Selvmord

Liv identifisere seg med samenes religiøse bevegrunner for opprøret i 1852: «De ville se et punkt hvor det var noe som ikke sviktet… At det fantes noe fast, et punkt som ikke var til å rikke,» kommer hun frem til. Og det er dette som for Liv blir den viktigste kvaliteten ved religionen og teologien. Noe uklart, men åpent – og samtidig fast. Noe hun ikke hadde funnet i «de store modellene» som andre universitetsfag var belemret med: «Det som gjorde teologien viktig, var at den forholdt seg til at det fantes noe mer, noe som ikke var et system, noe vi ikke forsto.»

Mer presis og entydig, blir ikke Presten, og det er kanskje for mye å forlange sannheten om et slikt ufordragelig såpeglatt fenomen.

Likevel er det akkurat det Liv ønsker.

I en nøkkelpassasje i romanen er hun i en dialog med Kristane. Liv er lei av livsnytelsen hennes og sier: «Du vil jo bare at det skal være godt.»

Hun får svar. Krstiane sier: Ja, det vil jeg «… Og så lenge det er godt, trenger det ikke være sant.»

Liv reagerer sporenstreks: «Og jeg lå der og sparket og sprellet. Fordi for meg var det omvendt. Hvis det ikke var sant, så var det ikke godt.»

Det er vanskelig å si hva som kommer først og sist, men kristendommen fremstår etter hvert verken som sann eller god i Livs verden.

Samene brukte ikke bare det rettferdighetens og frelsens språk de var blitt tildelt til å søke oppfyllelsen av Bibelens lovnader om likhet under Gud. Nei, de drepte en lensmann og en handelsmann, tok presten, kvinner og barn til fange og pisket dem. «Hva var det da språket var et språk for? Hva hjalp det vel da med ordene. Det var ingen hjelp noe sted. Det var ingen vegg, ingen grense, ikke noe feste,» er Livs reaksjon.

Livs egne erfaringer i byen i Finnmark, med et arbeidsuhell, et selvmord og et selvmordsforsøk, tvinger henne også til å konfrontere sin egen fortid – særlig historien med Kristiane i Tyskland. Kristiane hadde grønne øyne, og alltid et smil på lur. Men så, ganske plutselig for Liv, har hun tatt livet av seg. Hun har skutt seg i skogen. Den klukkende latteren, den muntre stemningen, det tilsynelatende klare og sterke, hadde bare vært en hinne, et ferniss, som skjulte en dyp depresjon. Og det hadde ikke Liv sett.

En kveld treffer Liv en mann på konsert. Da lyver hun og forteller at hun er sykepleier. Senere tenker hun over løgnaktigheter: Kanskje var det det hun burde blitt. Hun ville jo «forbinde sår» – det klarer hun ikke som prest, og kanskje burde prestegjerningen vært forbeholdt andre: «Igjen og igjen ødela jeg alt rundt meg,» tenker Liv, «uansett hva jeg gjorde eller prøvde på. Det fantes ikke noen ballanse mellom meg og de andre, jeg hadde ikke noe blant dem å gjøre.»

Fallet

Det er i skjæringspunktet mellom et intellektuelt sannhetskrav, og et eksistensielt, eller emosjonelt «sannhetskrav» at Livs nagende tvil kommer til syne. Hun ønsker både en språklig og en språkløs åndelighet. Eller kanskje ønsker hun aller mest et språk for det som ikke kan festes til språket direkte, men bare behandles for eksempel litterært? På den ene siden viser sameopprøret og opplevelsene i kystbyen til behovet for en sann medmenneskelighet. På den andre siden fremstår religionens påstander om faktiske og normative forhold som tvilsomme: «Gud som en forpliktet og forpliktende medmenneskelighet. Hvis jeg skulle kalle noe Gud, så var det det. Men jeg tenkte ikke med ordet Gud, når jeg tenkte stille, for meg selv.» Og: «Hva var det jeg hadde trodd, da jeg studerte? At jeg skulle komme fram til en kjerne, en hemmelighet? At hvis jeg stirret lenge nok på ordene, så ville de åpne seg?»

Gullkantet

Igjen er vi tilbake til dette vanskelige: Forholdet mellom religion, litteratur og sannhet. På den ene siden kan man fortolke religionen litterært. På den andre siden kan man gjøre litteraturen til religion. Uansett er det litteraturen som vinner – og den snevre sannhetsforståelsen som taper.

Og da kan vi igjen vende oss til Agnar Mykle. I sin aller siste novelle, kalt «Skoen», fra samlingen Largo, gitt ut i 1967, skriver han: «Bibelen er den svarteste bok i verden. Men, som ved et tilfelle, har noen funnet på å utstyre den med kanter av gull.»

Så la oss holde fast ved det som er gullkantet – både i religionen og litteraturen.

---
DEL

Legg igjen et svar