Boken er på 425 sider, inndelt i tre: «På leting etter den tapte visjon», «Har Nobels pris potensiale til å endre verden?» og «Hvem burde ha vunnet fredsprisen 1901–2019?».
Jeg åpner Medaljens bakside med forventning og håp – kan boken bidra til å redde vår eneste klode? Ja, med dette storverket om fredsprisens historie kommer Heffermehl både med ny kunnskap og inspirasjon til alle antikrigs- og fredsforkjempere, og med en sterk appell om å samle seg for å stoppe en tredje verdenskrig, som kan bli den siste.
I bokens første del analyserer Heffermehl seg frem til Nobels intensjon med fredsprisen, ved studier av tiden han levde i, hans miljø og omgangskrets. Fremst blant dem Bertha von Suttner, hvis bok Ned med våpnene påvirket hele verden. Hun beskriver krigspropaganda som en viktig del av krigsforberedelsene, da rivalisering mellom stormaktene var en utløsende årsak til første verdenskrig. Etter Krimkrigen vokste en fredsbevegelse frem for å stoppe all krig, og Suttner ba Alfred Nobel om støtte. Heffermehl skriver «det gjaldt å forebygge, ikke gjøre krigene mer humane eller yte humanitær hjelp til ofrene». Han konkluderer med at det var arbeid for nedrustning Nobel ville støtte da han opprettet fredsprisen. Ikke for å gjøre krigen mer human, men for å avskaffe krig!
Heffermehl viser hvor dårlig Norge siden har skjøttet dette ærefulle vervet.
Det var Nobel selv som ba det norske Stortinget om å utdele fredsprisen – den viktigste av de fem prisene han opprettet – da Stortinget var særlig aktivt i fredsarbeid i 1890-årene.
Heffermehl viser hvor dårlig Norge siden har skjøttet dette ærefulle vervet. Fra starten av unnlot komiteen å rette seg etter intensjonen i Nobels testamente. De har brukt prisen til å fremme saker uten sammenheng med eller i strid med Nobels vilje. Ofte ut fra Stortingets politiske linje, eller dominert av USAs utenrikspolitikk etter innmeldingen i NATO. Komiteen opptrådte ifølge Heffermehl direkte lovstridig ved å gi fredsprisen til Kissinger og Obama: «Nobels pris er blitt tilpasset norsk politikk i stedet for omvendt.»
Fredsundervisning
På spørsmål om fredsprisens potensial til å endre verden svarer Heffermehl selv i bokens andre del: «Norge kan endre historiens løp ved å la seg inspirere av Suttner og Nobel og ta initiativ til et ‘brorskap av nasjoner’ i fredelig og nedrustet samarbeid.» Han skriver at «komiteen burde også ha løftet frem fredsundervisning. Freden må begynne med de unge», noe som kunne skapt håp og fremtidstro. Han fremhever det ulogiske i at utslipp fra krigsindustri og krigshandlinger er unntatt fra klimaregnskapet. Ingenting vil kunne forurense mer enn bruk av atomvåpen.
I bokens tredje del gir Heffermehl en oversikt over Nobelkomiteens sammensetning og samtlige tildelinger av fredsprisen. Han viser hvem som fikk prisen i samsvar med Nobels intensjon, og hvem som fikk den uten å fortjene det. Dessuten fremhever han med omtale og foto dem han mener burde blitt tildelt prisen. Eksempelvis har mange siden USAs atombomber over Hiroshima og Nagasaki i 1945 arbeidet for forbud mot atombomber – uten å få prisen.
«Vår kultur er militarisert så inn i ryggmargen at fredsarbeidet kan holdes usynlig»
Heffermehl viser faren ved en krigskultur som har bidratt sterkt til å styrte oss ut i to verdenskriger. Denne dominerer oss også i dag. «Vår kultur er militarisert så inn i ryggmargen at fredsarbeidet kan holdes usynlig», hevder han.
Barn og unge spiller voldelige dataspill, media spyr ut krigspropaganda, fiendebilder og trusler, nå også trusler om atombombeangrep. Heffermehl advarer: Denne massive påvirkningen får oss til å se krigsutbrudd som uunngåelig, og skaper apati og passivitet.
Forpliktelsen
I 2017 oppfylte Nobelkomiteen Nobels intensjon ved å gi fredsprisen til ICAN, noe som vakte oppsikt og håp verden over. Norges statsminister viste her en skremmende kynisme ved å påstå at vi som Nato-medlem ikke kan støtte forbudet mot atomvåpen.
Det kan også hevdes at ved å ha sluppet bomber over land som aldri har truet eller angrepet oss, gis Norge en fortjent plass blant verdens selvgode hyklere.
Heffermehl fremholder at en Nobelkomité valgt ut fra kompetanse og vilje til å følge Nobels intensjon ville gitt kraftig støtte til antikrigsarbeidet over hele verden: «Norske politikeres forpliktelse er å fremme Nobels fredsidé eller gi fra seg oppdraget.»
Medaljens bakside er et varsko som krever å bli tatt alvorlig. Den inspirerer til en verdensomspennende antikrigsbevegelse, nødvendig for vår overlevelse.
