Forlag: Press Forlag (Norge)
Om tyranni: Tjue ting vi kan lære av det tjuende århundre er basert på advarsler fra den amerikanske historikeren Timothy Snyder, som er spesialist på det tredje rike og holocaust. Snyder varslet i 2017 at den amerikanske presidenten kunne gå til angrep på demokratiet ved å provosere frem en krise som kunne gi en årsak til å sette til side maktbalanserende institusjoner. Troen på at det amerikanske liberale demokratiet er det eneste politiske alternativet til fascisme og kommunisme, har vært nær sagt hellig i USA, noe ikke minst Hannah Arendt har medvirket til. Med post-Trump-samfunnets erfaringer og vissheten om at Trump vil fortsette å prege den amerikanske politikken under kongressvalget i USA i 2022 og ved presidentvalget i 2024, er nyutgivelsen derfor relevant.
I Norge var flere anmeldere i 2017 positive til Snyders demokratiopplæringsprosjekt, men mer skeptiske til det som kunne synes å være hans amerikaniserte overdrivelser. Aftenpostens anmelder oppfattet i 2017 Snyders budskap som «for pessimistisk». Men Snyder fikk rett. Trump kom som et sjokk på det politiske Amerika og avslørte åpenbare svakheter i det politiske systemet i USA – men også tabuområder i debatten om amerikansk liberalisme.
Vær på vakt mot pre-fascisme
Boken består av 127 sider med 20 korte kapitler, basert på råd eller oppfordringer, med overskrifter ikke ulikt velkjente amerikanske utsagn som «Forsvar institusjonene» (i motsetning til Trumps angrep på dem), og «Vær patriotisk» (men ikke som i «America First»), og «Vær på vakt mot ettpartistaten». Noen av overskriftene kan de fra et nordisk perspektiv (fremdeles) virke vanskelige å akseptere nødvendigheten av, som rådet «Vær på vakt mot paramilitære», og oppfordringen «Vær reflektert hvis du må bære våpen», eller begrunnelsen for at rådet om å «Tro på sannheten» må presiseres. Noen av overskriftene, som «Lytt etter farlige ord», er mer problematiske, siden de ut fra et norsk perspektiv indikerer en mulig utvikling av et angiveri-samfunn.
Å vekke folks følelser før de rekker å undersøke sakens fakta».
Endringene skjer raskt, påpekte Snyder. Det tok kun ett år for nazipartiet i Tyskland å opprette ettpartistaten i 1933. Trumps Amerika lignet veldig. Alle de viktigste institusjonene var truet. «Under valgkampen i 2016 tok vi et skritt i retning av det totalitære uten engang å legge merke til det, da vi godtok datainnbrudd og brudd på personvernet, som noe normalt», skriver Snyder. Dette basert på Arendts definisjon av det totalitære ikke som en allmektig stat, men uten skille mellom offentlig og privat.
Snyder fremhever at kjennetegnene for pre-fascisme blant annet er endringer i maktens språk. Han bruker filologen Victor Klemperers fire kjennetegn fra mellomkrigstidens Tyskland: språklig omdannelse eller nytale, løgner som fakta, omtaler som dehumaniserer motstanderen, og synet på lederen (som en gud) som problemløser (Lingua Tertii Imperii, Notizbuch eines Philologen, 1947).
Snyder er særlig oppmerksom på maktspråkets bruk av «ekstremisme» og «terrorisme», siden «å gi avkall på frihet i sikkerhetens navn» er et skritt på veien til et antidemokratisk samfunn. I Norge problematiserte for øvrig ingen journalister at PST omtalte «venstreekstremister» som å utgjøre samme sikkerhetsrisiko som terrorisme fra høyreekstremister og islamister i perioden fra 2006 til 2020.
Politikk og utydelighet
Snyder viser til den enkeltes dømmekraft som grunnsetningen for demokratiet, og at samfunnet utgjøres av «verifiserbare sannheter, felles perspektiv, og enighet». Fakta eller sannhet er det vi kan enes om i fellesskap. Hvis ingenting er verifiserbart som sant, kan ingen kritisere makten og dens definisjon av hva som er ytterliggående. Han påpeker betydningen av undersøkende journalistikk og amerikanske medier hvor sammenheng, årsak og virkning mangler: «[S]iste nytt bølger over oss, men vi får aldri se havet.» Dette kan ses som en videreføring av Noam Chomskys kritikk (Manufacturing Consent, 1988), men Snyder nevner ikke Chomskys navn. Han advarer mot det postfaktuelle samfunnet som begynnelsen på et prefascistisk: «å vekke folks følelser før de rekker å undersøke sakens fakta». Selv om han oppfordrer til å støtte institusjonene, advarer han mot foregripende lydighet og oppfordrer til ikke å ha blind tiltro, men å undersøke selv.
Resultatet er et historieløst samfunn.
Det er umulig ikke å la tankene gå til Julian Assanges, Bradley Mannings og Edward Snowdens ulydighet mot institusjonen – her det amerikanske forsvarsdepartementet. Snyder siterer Arendts frihetsbegrep: «Vi er fri bare i den grad vi kan kontrollere hvor mye andre vet om oss og under hva slags omstendigheter de får vite det.» Det tilsvarer Snowdens «Privacy is the right to a free mind». Snyders kritikk kan ikke isoleres til kun å gjelde Trump-staten. Hans Om tyranni er også en kritikk av Arendts skarpe skille mellom liberalisme, kommunisme og fascisme. Han konkluderer med at troen på den amerikanske liberalismen har inngått i en teleologisk forståelse som «det uunngåelige» og «det evige» – med et antihistorisk syn som konsekvens – som et resultat av en kvalt politisk debatt. Grunnleggende samfunnskritikk har blitt lagt lokk på. Resultatet er et historieløst samfunn.
Også i Norge har det etter 1990 vært en stor tillit til USA og amerikansk liberalisme. Snyders perspektiv viser behovet for en offentlig debatt. Kanskje særlig knyttet til utenrikspolitikk og forsvarssamarbeid?
