I påvente av thailandsk nyvalg

Mens solen skinner på Thailands sandstrender, er det politiske uværet aldri langt unna.
En thailandsk rød-skjorte aktivist med bilde av Thaksin Shinawatra på brystet. Foto: AFP/HOANG DINH Nam
Avatar
Karl Ingar Røys er billedkunstner og filmskaper
Email: kroys@hotmail.com
Publisert: 01.11.2018

Parit Chiwarak er bare tjue år, men han har flere år bak seg som politisk aktivist. I dag er han en av de mest profilerte anti-junta-debat-tantene i Thailand. Jeg møter ham en kveld på det anerkjente universitetet Chulalongkorn i Bangkok. Han forteller meg at det hender politiet følger med på hvem han treffer. Jeg ser meg over skulderen i ren refleks, men Parit virker rolig og uforstyrret. Han vil heller fokusere på hvorfor han gjør det han gjør. Han begynner med be-gynnelsen, og det er jo alltid et godt utgangspunkt.

I 1912, under kongedømmet til Thailands Kong Vajiravudh, pønsket soldater og intellektuelle i hemmelighet ut en plan, med hensikt om å etablere en demokratisk stat og et nytt konstitusjonelt monarki. Som så ofte skjer: Planen ble lekket og plottmakerne arrestert.

De siste fire årene har Thailands Nasjonale Råd for Fred og Orden (NCPO) forsøkt å kontrollere all politisk motstand.

Kuppmakerne som ville utfordre kongens superiøre overherredømme fikk svar på tiltale i form av et teaterstykke Chuay Amnat («Ta makten») – ført i pennen av selveste kong Vajiravudh og fremført i 1923.

Intensjonen var å oppdra sivilsamfunnet og de militære til å være lojale mot monarkiet. Kong Vajiravudh brukte teaterformatet som et medium for å formidle sine monarkiske visjoner rundt begrepet thaiism. Når du er thai, er du en av oss – du er for kongedømmet. Kulturell aktivisme er ikke bare forbeholdt dagens demonstranter eller fremtidens kuppmakere, den er dypt nedfelt i thailendernes kultur. Og her ligger det en viss forventning: Thai betyr fri på thailandsk.

De røde mot de gule

Forenklet sett så har Thailand helt siden 2006 vært låst i en fargekodet politisk stillstand, dominert av to fronter: rød-skjorter mot gul-skjorter. Denne politiske krisen er en konflikt mellom «de gule», som kjemper for et rojalistisk demokrati der kongen fungerer som den øverste lov, mens rød-skjortene fremmer demokratiske verdier som frie og rettferdige valg.

Rød-skjortene er formelt kjent som United Front for Democracy Against Dictatorship (UDD), med tidligere statsminister Thaksin Shinawatra (2001–2006) i spissen.
Medlemmene er hovedsakelig fra distriktene og utenfor de store byene, men inkluderer også urbane studenter, venstreorienterte aktivister og forretningsfolk. De ser på forsøket til den urbane og militære eliten som en trussel mot demokratiet i deres forsøk på å kontrollere thailandsk politikk. Shinawatra ble veldig populær på landsbygda fordi han initierte en politikk som styrket en finansiering av helsevesenet og utdanningssektoren – også utenfor de urbane kjerneområdene.

Eks-statsminister Shinawatra forente i utgangspunktet også de gule i motstanden mot ham.

Filmvisning og kunstnersamtale på Hausmania i Oslo

Den 18. november kl. 18.00 viser Karl Ingar Røys noen av sine filmprosjekter fra Norge, Burma og Spania i Flerbrukshallen på Hausmania Kulturhus, Hausmannsgate 34 i Oslo. Arrangementet er en del av utstillingsserien «Kamp – min, din og alles andre». Prosjektet er et samarbeid mellom Hausmania Kulturhus og The Black Cube.

Gul-skjortene kan sies å være en løs gruppe av rojalister, ultra-nasjonalister og urban middelklasse, også kjent som People’s Alliance for Democracy (PAD). De er ledet av mediamogulen Sondhi Limthongkul samt Chamlong Srimuang – en tidligere general med sterke bånd til kongens rådgivere. De gule anklagde Shinawatra for korrupsjon og maktmisbruk. De hevdet at han kjøpte og utnyttet stemmene til de fattige på landsbygda, som de mente ikke forsto bedre. De hevdet også at han heller ikke var lojal nok i sin støtte til monarkiet.

Da det ble avholdt valg 18 måneder etter militærkuppet i 2006 – hvor den thailandske hæren styrtet den valgte regjer- ingen – hadde Shinawatra fortsatt støtte på landsbygda, selv om han som følge av militærkuppet befant seg i oversjøisk eksil i London.

Velgere fra Nord-Thailand av-gjorde valget og tilbakeførte makten til Shinawatras allierte People’s Power Party (PPP), for bare å se at regjeringen etter kort tid ble felt igjen, etter at People’s Alliance for Democracy (PAD) mobiliserte store protester i Bangkok mot et forslag fra PPP om å endre grunnloven for å beskytte Shinawatra og hans tilhengere fra korrupsjonssiktelser.

Det hele kulminerte i at Thailands konstitusjonelle domstol oppløser Shinawatras regjeringsparti PPP, etter avsløringer av valgfusk. Parlamentet velger opposisjonsalliansens leder Abhisit Vejjajiva (leder av Thailands demokratiske parti), til store protester fra PPP, som viser til han ikke er demokratisk valgt.

Dette ble startsignalet for rød-skjortenes protester, som fortsatt pågår den dag i dag.

Lovnader om valg

De neste årene karakteriseres av en rekke rettssaker mot Shinawatra, som er i eksil, hvor han er tiltalt for blant annet korrupsjon og skatteunndragelse. Dette fører til fengslingsdommer in absentia samt beslagleggelse av store deler av hans families verdier. Store demonstrasjoner med krav om nyvalg blokkerer bykjernen i Bangkok, og det kulminerer i 2010 til voldelige sammenstøt mellom regjeringens sikkerhetsstyrker og rød-skjortene, der 91 mennesker mister livet.

«Vi har oppfordret folk til å ta med en kopi av George Orwells 1984 og lese den når vi spiser lunsj.» Parit Chiwarak

Fastforward til dagens situasjon og vi har en junta som går under den selvforherligende betegnelsen, Thailands nasjonale råd for fred og orden.

Thailands borgere har blitt forsikret av dem gjentatte ganger om det skal avholdes et demokratisk valg – helt siden kuppmakerne tok makten i 2014 med den begrunnelse at de skulle «forsvare demokratiet». De proklamerer at opprettholdelsen av lov og orden forutsetter at all politisk aktivitet forbudt.

Etter flere brutte lovnader var nå den siste planen at det skulle avholdes valg i november 2018, men dette ble igjen utsatt til et vagt løfte hvor datoen for nytt valg skulle finne sted «mellom 24. februar og 5. mai 2019», ifølge Deputy Prime Minister Wissanu Krea-ngam 25. juni 2018.

Patrit. Foto: Røys

Disse brutte lovnadene har skapt en apatisk grobunn for misnøye og demonstrasjoner, men hva kan en gjøre når det finnes en lov (NCPO Order No. 3/2558 ) som forbyr enhver politisk sammenkomst med fem eller flere deltakere?

De siste fire årene har Thailands nasjonale råd for fred og orden (NCPO) forsøkt å kontrollere all politisk motstand.

Tiltak har inkludert å begrense viktige politiske figurers handlingsrom ved å internere dem for «holdningstilpasning» og påfølgende tvungne egenerklæringer om å avstå fra enhver fremtidig politisk aktivitet for å holde dem i ro.

Da pro-valggruppen «Vi ønsker å stemme» annonserte at det skulle holdes en fredelig protest på Thammasat universitetet i Bangkok 21. og 22. mai i år for å markere den fjerde årsdagen for kuppet i 2014, gjorde politiet og militæret sitt beste for å hindre at demonstrasjonene fant sted.

Soldater og politi oppsøkte hyppig og vilkårlig aktivister – både hjemme og på jobb – for å skremme demonstrantene til å forbli passive. Som i en orwelliansk verden der målet er å fremme et tankesett hvor selvsensuren setter en stopper for tanken før den blir tenkt.

Ikke nok med det, under selve demonstrasjonen, som bare hadde et par hundre fremmøtte da mange av deltakerne fra distriktene ble hindret i å reise til Bangkok, utstyrte politiet seg med et høyttaleranlegg som avspilte høy musikk fra en thailandsk såpeopera for å overdøve demonstrantenes taler. De hadde fra tidligere av blitt drastisk redusert rent teknisk:  Juntaen hadde internert han som skulle leie ut lydanlegget til demonstrantene. Etter denne haltende demonstrasjonen, ble alle lederne arrestert.

Turister som buffersone

Thailand er et yndet reisemål for mange i Norge. Akkurat dette er også et viktig skalkeskjul for Thailands myndigheter. Så lenge turistene kan rusle på de lange sandstrendene, shoppe uhindret av problematiske demonstranter på de store kjøpesentrene i Siam, ja, da er den virkeligheten et faktum. Dette har dagens demonstranter tatt innover seg, og de fleste mobiliseringene forgår nettopp i områdene med mest turister og eksklusive kjøpesentre. Turistenes øyne er informasjonskanaler og kan og fungere som en buffer for overgrep mot dem som demonstrerer.

Men turister og kjøpesentre til tross, det thailandske militærregimet har ifølge Human Rights Watch (World Report 2018) slått strengt ned på alle former for protester siden de kom til makten i 2014. Samtidig har de sensurert landets nyhetsmedier, begrenset retten til offentlig forsamling og arrestert kritikere og motstandere av regimet. Hundrevis av akademikere, journalister og aktivister har blitt arrestert i opptil en måned.

Fredelige sammenkomster forbudt

På overflaten kan den ledende militærjuntaens innsats synes å ha hatt en viss grad av suksess. Viktige politiske bevegelser som United Front for Democracy Against Dictatorship (UDD) har ikke klart å organisere demonstrasjoner på størrelseskalaen de hadde før kuppet i 2014.

Men, det synlige fraværet av et sterkt UDD betyr ikke at motstanderne av det nåværende militærregimet har resignert.

I et politisk landskap der selv ikke-voldelige manifestasjoner er forbudt, må aktivister tenke annerledes for å unngå myndighetenes sensur.

Deres kreative tilsvar ligger i å transformere dagligdagse gjøremål til eksplisitte uttrykk for egen underliggende frustrasjon.

Som Anon Chawalawan fra organisasjonen iLaw – som dokumenterer menneskerettighetsbrudd under Thailands militære styresmakter – sier:

«De ønsker rett og slett å formidle at det å uttrykke seg politisk om det samfunnet en lever i, er en normal, ufarlig ting som alle borgere kan ta del i  – snarere enn en farlig og skummel aktivitet som antydet av NCPOs diskurs.»

«Det er nettopp dette vi gjør,» sier Parit Chiwarak.

«Vi ønsker å formidle at alle kan bidra med det de kan, vi kan uttrykke noe sammen. De trenger ikke å gå ut i gatene for å slåss. De kan bli med oss når vi møtes utenfor kjøpesenteret og spiser nudler på boks. Billig mat og en felles handling kan symbolisere så mye. Hvordan går det med landet når korrupsjonen tar overhånd, hva skal vi spise når lederne forsyner seg av statskassa som om den var deres egen lommebok?»

Chiwarak forteller at demonstrantene ofte arranger spontane sammenkomster gjennom sosiale medier for å markere kreative protester mot det bestående militærdiktaturet:

«Vi forvirrer myndighetene, slik at de ikke forstår hva vi gjør. Det å straffe oss for å gjøre noe så enkelt som å spise nudler sammen latterliggjør deres handlinger. Vi har gjort flere slike små demonstrasjoner, vi har oppfordret folk til å ta med en kopi av George Orwells 1984 for å lese den når vi spiser lunsj. Vi har gått sammen på kino for å se The Hunger Games, brukt ‘tre-fingre-gesten’ fra filmen. For oss symboliserer gesten solidaritet, og ikke minst det franske slagordet fra 1789: frihet, likhet og brorskap

Siden de siste årenes blodige sammenstøt mellom rød-skjortede demonstranter og de militære ikke har ført til politiske endringer fra kuppmakernes stillstand, er det kanskje ikke så rart at unge aktivister som Chiwarak bruker sosiale medier som sin plattform – der mediestuntene de utfører, ikke er avhengige av hvor mange som deltar, men heller mer av hvor mange likes de får i ettertid.

Det er makt i de pekende fingre.

Gratis prøve
Kommentarer