LEDER: I Nobels og Kinas interesse

Beijing-kritiske ungdommer ble søndag dynket i tåregass av politiet i Hongkong. Den fredelige, ikke-voldelige og eksemplariske aksjonen mot regimeinnblanding i havnebyens indre anliggender kan komme til å bli verdig en topplass på kandidatlisten for Nobels fredspris neste år.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Men setningen «… og Nobels Fredspris 2015 går til Occupy Central og demokratibevegelsen i Hong Kong!», vil likevel uansett ikke bli sagt i Nobelinstituttet i oktober neste år. Ved årsskiftet er nemlig flertallet i Nobelkomiteen forrykket. Da er det Norges nye regjeringspartier, de blåblå i Høyre og Frp, som har majoriteten og i praksis kan velge ledere og få kontroll på hvem som skal bli neste års prisvinner.

Samtidig med Hongkong-ungdommen nå modig og rolig går ut i gatene mot Kommunistpartiet i Kina, lanserer så regjeringspartiene nye kandidater i rollen som komitéleder. Den Beijing-kritiske Europarådsjefen, Thorbjørn Jagland (Ap), skal etter planen byttes ut, varslet flere medier denne uka. Høyre jakter på nye lederemner.

Jagland, som har beste fredspris så langt, til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, kan bli erstattet med en av de to tidligere statsministrene Kjell Magne Bondevik (KrF) eller Jan Petersen (H). Det er et utrolig dårlig tidspunkt å gjøre knefall for Beijings retorikk om Nobelkomiteens kobling til norske myndigheter. For de norske påstandene om at Nobelkomiteens sammensetning ikke har noe med Stortinget og det politiske flertallet i Norge å gjøre, er det knapt bare nordmenn som tror på. Utdelingene de siste tiårene – og manglene på tildelinger til de som utfordrer et skandinavisk rettferdighetsbilde – er i seg selv et levende bevis på den tendensiøse sammensetningen og det politiske spillet rundt den symbolske fredsprisen.

For sparker Høyre og Frp ut Jagland nå, serverer de Kommunistpartiet i Kina enda en seier i den fastlåste dialogen om hvor ansvarlig den norske Regjeringen er for Nobelkomiteens avgjørelser. Det var feigt nok av Høyre og Frp ikke å ta imot Dalai Lama i våres, i tråd med ønskene til norske næringslivsinteresser – og følgelig også i tråd med «kinesiske interesser» i halvutvidet forstand. I utvidet forstand er unnfallenhet overfor Maos disipler noe som strider mot det kinesiske folks interesser, slik kineserne viser i Hongkong i disse dager. Og det strider da også mot norske interesser i det lengre løp, da Norge har noe å tjene på å samarbeide med kinesere, ikke med kommunister med makt.

Dersom Jagland likevel skulle skiftes ut, er det i det minste umulig å fortsette med enda en tidligere statsminister i sjefsstolen. Komiteen må avpolitiseres, slik innvelgelsen av medlem og jurist Berit Reiss-Andersen var et halvgodt eksempel på.

Denne prosessen må fortsette. Nobelkomiteen bør være langt mer uhildet, slik at ingen autoritære regimer og ellers deres propagandaapparat kan bestride dens uavhengighet. For det verste med Kommunistpartiets reaksjon på Xiaobo-prisen i 2010, er jo ikke at det tok feil, men at koryfeene treffer spikeren på hodet: Der er alt for tette bånd mellom norsk politikk og Stortingets Nobelkomité. Det er de samme menneskene som sitter der.

SV-leder Audun Lysbakken sier til TV2 at han støtter Jagland som fortsatt leder, og at han ser på Høyres debatt om ny Nobel-leder som upassende: «Når Høyres stortingsgruppe nå har en åpen debatt om hvem som skal være leder, så er det et veldig uklokt signal akkurat nå. Det vil oppfattes som at Norge gir etter for press fra Kina. Og det er enda en gang et bilde av et Høyre som logrer for det kinesiske kommunistpartiet.»

Jaglands høydepunkt siden han tok over som komitéleder vinteren 2009, er prisen til Liu Xiaobo – den utfordret i det minste økonomiske interesser og krysset ubehagelige konfliktlinjer. En annen god pris var prisen til Tawakkol Karman (Jemen), Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee (begge Liberia) i 2011. Den var i det minste i tråd med Alfred Nobels testamente, slik Fredrik Heffermehl har påpekt.

Men prisen til Barack Obama (USA) i 2009 må nok mer tilskrives Nobelkomiteens barnlige iver etter å treffe verdens viktigste og mest populære mann, enn at det var en velfundert fredspolitisk avgjørelse – noe ikke minst Obamas mange kriger senere har vist. Det at Jagland så fikk banket gjennom sin drøm om å gi EU fredsprisen (2012), i praksis for å være en handelsunion, er fremdeles noe som viser svakheten ved dømmekraften til den tidligere Ja til EU-aktivisten og nåværende Europaråd-lederen. Når så våpeninspektørene i OPCW (Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons) i fjor fikk fredsprisen for å gjøre jobben sin, vitner om en forspilt sjanse til å gi noen av de langt mer trengende og verdige en pris. Spesielt når man vet hvor mye modighet og ikke-voldelig, anti-autoritær motstand som i samme periode er blitt vist i verdens gater og i de digitale medier.

Folk tar risiko hver eneste dag, noe som leder tilbake til Hongkong og fredsprisen 2015. Beijing har allerede kontroll langt utover egne grenser. En ubehagelig kontroll som eksempelvis gir seg utslag i at kinesiskkyndige kilder her i Norge ikke vil uttale seg om Hongkong-protestene av frykt for framtidige visumsøknader. Dermed er frykten for Beijing-regimets represalier og sensurpraksis blitt en påvirkningskraft inn norsk offentlighet. I tillegg vet vi at Kina overvåker sine studenter i Norge. I forbindelse med Dalai Lama besøket var det klokt av dem å holde seg borte.

Så derfor: La Nobelkomiteen slippe å føle den samme påvirkningen. I første omgang med å beholde den komministparti-upopulære Jagland, som seinest denne uka sa følgende om prisen til Xiaobo: «Den prisen står komiteen 100 % bak, og det fortsetter vi å gjøre. Det er ingenting som viser at det var galt. Tvert imot ser vi nå at det var veldig viktig, når vi ser situasjonen i Hongkong.»

På sikt må imidlertid avpolitiseringen av Nobelkomiteen fortsette, for å styrke dens troverdighet og innflytelse. Den burde også gjøres internasjonal og gjøres relevant i betydningen av at den kan gis til regimekritikere og fredselskere i både Øst, Vest, Nord og Sør. For amerikanske presidenter og visepresidenter – og lignende i EU – kan kvoten vel å merke snart synes full.

Leder i Ny Tid 3. oktober 2014

---
DEL