I møte med Maxim Leo

Vi reflekterer over DDR-romanen Rød kjærlighet, og snakker litt med forfatteren om ostalgi og generasjonskifter underveis.

Maxim Leo. Foto: Tilo Eckardt
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Maxim Leo: Rød kjærlighet. Oversatt av Espen Ingebrigtsen. Vigmostad & Bjørke, 2015

9788241911729_product_fullNy tid møter Leo på en kafé i nærheten av hans hjem like ved Volkspark Friedrichshain i Øst-Berlin, i anledning hans dokumentarroman Rød kjærlighet, som nylig er utgitt på norsk. På tysk er tittelen Haltet euer Herz bereit. Helst ville Leo ha tittelen «Rote Liebe» – altså «rød kjærlighet» – men det ville ikke forlaget. «Grunnen var at 70 prosent som ble spurt i en spørreundersøkelse, assosierte tittelen med ’Rotlicht’, eller ’red light district’, altså med prostitusjon,» forteller Leo. Det handler denne dokumentarromanen definitivt ikke om – «rødt» har en politisk betydning. Den røde kjærligheten dreier seg om fascinasjonen for det tidligere DDR, og boken forteller Øst-Tysklands historie ut fra et personlig perspektiv, nemlig gjennom Leos egen familie. Fremstillingen balanserer mellom et barnebarn som forteller sin familiehistorie og en dokumentarroman skrevet av en kildeforsker. Leo skriver engasjert, men likevel distansert. Han har prøvd å forstå hva som skjedde, og å være rettferdig mot de involverte i stedet for å dømme dem. Den tyske tittelen er forresten et godt eksempel på et hovedpoeng i boken, nemlig kontinuiteten i tysk historie fra mellomkrigstiden til i dag. «Haltet euer Herz bereit» – «hold hjertet beredt» – er et sitat fra en linje i en kristen sang. Den ble brukt i nazitiden, blant annet av Hitlerjugend. Deretter ble sangen sunget i DDR. I mellomtiden er boken oversatt til ti språk, og de fleste har valgt den tittelen Leo opprinnelig ønsket. På tysk har boken blitt solgt i 90 000 eksemplarer, og det lages nå en spillefilm basert på romanen. Leo jobber fem måneder i året som spaltist i Berliner Zeitung, og resten av året med egne prosjekter. For tiden gjør han suksess i Tyskland som forfatter av kriminalromaner, og hans andre krim med politietterforskeren Voss er nettopp kommet ut.

Myten om nazifritt DDR knuses. Spesielt interessant er Leos fortelling om gründergenerasjonen i DDR. To av hans besteforeldre sto på hver sin side under krigen: «Gerhard flyktet fra Tyskland og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen, mens Werner var soldat i Det tredje riket og satt i fransk krigsfangenskap. Begge vendte tilbake og ble overbeviste forkjempere for DDR,» forteller Leo.

«Det at en hel stat forsvant, var en drastisk erfaring for mange.»

Det ble lenge fremholdt at østtyskere, i motsetning til vesttyskerne, startet med å rydde grunnen for nazister i den staten som skulle bygges etter krigen. Motstandshelten Gerhard målbar denne fremstillingen – som det står i boken: «I vest hadde han sett krigsforbrytere sitte i regjering og massemordere som fikk høye pensjoner. Noe slikt hadde aldri gått an i DDR, sa han.»
Leos familiehistorie viser at dette ikke var tilfelle: Også i DDR fikk gamle nazister en sjanse, noe hans andre bestefar Werner er et eksempel på. Ordningen fungerte effektivt. Alle holdt kjeft, og Det tredje riket var et ikke-tema. Mens motstandshistorien til Gerhard hele tiden er kjent, fikk ikke Leo nyss om Werners nazistiske fortid før i 2008, da han begynte å samle bakgrunnsstoff til fortellingen. «Hitler gjorde de små store og de store små. Storborgersønnen Gerhard måtte rømme fra landet, mens arbeidersønnen Werner fikk smake på det søte liv,» skriver han i boken.

En bølge av DDR-familieromaner. Leos bok kom ut på tysk allerede i 2009. I kjølvannet av Rød kjærlighet har det de siste årene blitt utgitt mange generasjonsromaner om DDR-tiden. Eksempler er Eugen Ruges In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011), Uwe Karsten Heye og Bärbel Dalichows Wir wollten ein anderes Land (2010) og Marion Braschs Ab jetzt ist Ruhe. Roman meiner fabelhaften Familie (2012). Birk Meinhardts roman Brüder und Schwestern (2013) tar for seg perioden 1973–1989. Peggy Mädlers Die Legende vom Glück des Menschen (2011) og Sergej Lochthofens Schwarzes Eis: Der Lebensroman meines Vaters (2012) kan også nevnes. Saskia Fischers Ostergewitter (2012) beveger seg mer over på det psykiatriske området og beskriver senskadene ved «folkeoppdragelsen» i DDR. Før alle disse bøkene kom en akademisk murstein redigert av Schüle, Ahbe og Gris i 2006: DDR i generasjonshistorisk perspektiv.
Leo forteller at det finnes en organisasjon som kaller seg Tredje generasjon Øst-Tyskland. «Det er et nettverk med tidligere østtyskere som kommer sammen og bearbeider fortiden. Det er verre å hanskes med fortiden for dem som er fem år yngre enn meg,» påpeker han. Han var selv 19 år da muren falt, og mener det var en bra timing for sin egen del. Medlemmene av tredje generasjonsnettverket er stort sett født mellom 1975 og 1985, og har altså barndomserfaringer fra DDR. De så sine foreldre, lærere og foresatte stå der hjelpeløse da DDR begynte å gå opp i limingen. «Det som den gang var politisk, oppleves i dag av denne generasjonen som et personlig problem,» fremholder Leo. «Alle sto liksom rådløse i DDR i årene før muren falt, og ettervirkningene av dette hos dem som var unge den gang, viser seg ved at de har vansker med å ta avgjørelser i eget liv: De opplever usikkerhet og psykiske problemer.»

Ostalgie? Er forholdet mellom øst- og vesttyskere fortsatt anspent? Leo mener det heller er blitt likegyldig – at det er mangel på interesse. «Den boomen Berlin nå opplever, er ikke noe øst–vest-problem,» mener han. «Gjennom gentrifiseringen blir Berlin så å si et offer for sin egen attraktivitet. Byen var lenge avsondret, men har nå våknet til liv igjen og blitt en dynamisk hovedstad.»
Leo tror at mye av den såkalte ostalgien – den nostalgiske lengselen etter det gamle DDR – først og fremst er båret av trangen til å erindre sin ungdom og en fortid i en stat som ikke lenger eksisterer. «Det at en hel stat forsvant, var en drastisk erfaring for mange. Besteforeldregenerasjonen som både hadde støttet Hitler og senere DDR-regimet, orket ikke erkjennelsen av å ha tatt feil to ganger,» sier Leo.

Tre-generasjonsloven. Det sies at det i næringslivet finnes en lov om at første generasjon bygger et firma, andre generasjon gjør det til en suksess, og tredje generasjon ruinerer det. Noe liknende er vi vitne til i Maxim Leos beretning om DDR. Etter tredje generasjon er gründerenergien brukt opp. I boken står det: «Hva er det jeg husker fra den store drømmen? Smålige forbud, pinlige prinsipper og jeans som så ut som forlengede FDJ-skjorter, uniformene i den sosialistiske ungdomsorganisasjonen. I løpet av tre generasjoner ble overskuddet i staten brukt opp. DDR forble de gamles land, grunnleggernes. Logikken deres ga ikke mening for noen andre enn dem selv.»

God oversettelse til norsk. Espen Ingebrigtsen har oversatt Rød kjærlighet til et smidig norsk som gjør boken til en god leseropplevelse. Én feil skal imidlertid påpekes: «Jackett» på tysk betyr dressjakke, i motsetning til «Jacke», som kan være for eksempel en strikkejakke. Ordet betyr altså ikke det samme som det norske «sjakett», som er et gallaantrekk for formiddagen med lange skjøter.
Leo bekrefter at faren Wolf, som både var kunstner og rebell, brukte dressjakke og ikke sjakett da han prøvde å imitere Bill Haley and the Comets, som jo opptrådte i røde dressjakker. Så vet vi dét.


Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid. e-tjoenn@online.no.

---
DEL