I milliardærenes lommer

«Krigen mot terror» holder journalistene sysselsatte og befolkningen stille, samtidig som opprustningen til krigen gir enorme gevinster – til noen få.

Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

The Shadow World
Regi: Johan Grimonprez

Shadow World er en uhyggelig film, og en fantastisk og vakker film, med Eduardo Galeanos dikt og med general Smedley Butlers ord om de 21 000 nye dollarmillionærene som oppsto som følge av første verdenskrig. Milliarder på milliarder forsvant ned i lommene på noen få.

Da president Ronald Reagan på 1980-tallet ville selge våpen til Saudi-Arabia for flere milliarder dollar, satte Israel en stopper for affæren, så han overlot den til den britiske statsministeren Margaret Thatcher. Prins Bandar av Saudi-Arabia hadde tette bånd til både briter og amerikanere. Britene solgte våpen til saudiaraberne for 43 milliarder pund, inkludert seks milliarder pund i provisjon – med andre ord over 60 milliarder kroner til ren korrupsjon, og selvfølgelig også til prosituerte.

I Shadow World, som er basert på boken med samme navn, blir våpenhandleren Riccardo Privitera intervjuet. Han forteller at når det handler om store forretninger, er det kun to ting som gjelder: penger og sex.

Politikere og prostituerte. Det samme har også en norsk bekjent fortalt meg: I løpet av forhandlingene om innkjøp av våpensystemer sendte det amerikanske selskapet inn prostituerte – kanskje for å gi kunden noe å glede seg over, kanskje for senere å kunne bruke filmopptak som utpressingsmiddel. Vennen min takket selvfølgelig nei.

En annen venn har fortalt at britiske BAE Systems, som hadde tilrettelagt for avtalen mellom SAAB-Gripen og Sør-Afrika, hadde blitt tvunget til å betale litt ekstra til USA (på grunn av patenter og annet), nemlig 260 millioner dollar. Dette betalte de uten et knyst – lommerusk. BAE Systems klarte å få Sør-Afrika til å betale 2,5 ganger mer enn hva det sørafrikanske flyvåpenet hadde håpet på: 10 milliarder dollar. Det er ganske mye for et fattig land – eller for å si det med den sørafrikanske journalisten Andrew Feinsteins ord, «for våpen vi ikke trengte».

BAE Systems ga sammenlagt tilsvarende ti milliarder kroner til prins Bandar for den saudiarabiske affæren, inkludert en privat jumbojet. I alt 60 milliarder kroner i bestikkelser til noen saudiarabiske prinser er mye mer enn vi kan forestille oss. «Det var ikke vi som oppfant korrupsjon,» sa prins Bandar. Privitera argumenterer for at politikere er som prostituerte, bare litt dyrere. «And in the end of the day, they do as you say.»

Når det handler om store forretninger, er det kun to ting som gjelder: penger og sex.

Forsvunne penger. Med jevne mellomrom angriper israelske styrker Gaza, og umiddelbart etterpå avholdes det våpenmesse, forteller den israelske forskeren Shir Hever. Våpenprodusentene kan henvise til de nye våpnenes effektivitet og til at de har blitt brukt mot mennesker i reell krigføring. Våpenprodusentene har blitt en betydelig del av den israelske økonomien.

Israelske våpenprodusenter er helt avhengige av disse krigene, og siden Israel i høy grad bruker også amerikanske våpen, utgjør krigen dessuten en markedsføring for amerikanerne. Like før krigen mot Irak i 2003 ga USAs tidligere utenriksminister Colin Powell detaljert informasjon til FNs sikkerhetsråd om forekomsten av kjemiske og biologiske våpen i Irak – men våpeninformasjonen var falsk, og han hadde blitt lurt av folk internt i CIA som ønsket denne krigen.

Stabsjefen hans Larry Wilkerson, som skrev det meste av Powells tale til sikkerhetsrådet, sier at USA har blitt utsatt for et statskupp i «slow motion». USA er et «plutokrati», sier han. USA er ikke lenger et demokrati. Han fortsetter: «Ikke bare søker den nasjonale sikkerhetsstaten etter den evige krigen, den iverksetter tiltak for å innføre den evige krigen» – først og fremst fordi det er store penger i det. Den 10. september 2001 sa forsvarsminister Donald Rumsfeld at departementet manglet redegjørelse for «2,3 trillion dollars», det vil si 2300 milliarder dollar – eller tilsvarende ti norske statsbudsjetter – som det av en eller annen grunn ikke kunne gjøres rede for i departementets regnskaper det året. Men dagen etter hadde man plutselig viktigere ting å tenke på. Terrorangrepene gjorde hukommelsen kort. Bokføringen var borte. Da en representant for Kongressen stilte Rumsfeld spørsmål, kunne han ikke svare. Han hadde glemt hva han skulle si. Pengene – de store pengene – forsvant ned i noens lommer.

Machiavellis logikk. I Shadow World leser filosofen Michael Hardt fra Niccolo Machiavellis Fyrsten: «Det er bedre å være fryktet enn å være elsket.» Fyrsten bør, ifølge Machiavelli, sette folkets frykt høyere – for den kan han kontrollere. Folkets kjærlighet til ham, derimot, kan han ikke kontrollere. Flere av vår tids fyrster følger samme logikk. De har konkludert med at den permanente «krigen mot terror» er å foretrekke fremfor velferdsstaten, som kan medføre folkets kjærlighet. Å opprettholde en frykt for terror er en mye mer effektiv måte å styre et folk på enn via den lunefulle velferdsstaten, som er sårbar for kriser og økonomiske svingninger.

Det er slik disse politiske lederne resonnerer. Når vi forholder oss til faren for å dø, blir andre behov mindre viktige. Terrorangrepene holder journalistene sysselsatte og befolkningen stille, samtidig som opprustningen til krigen gir enorme gevinster, som Smedley Butler sier innledningsvis i filmen. Den permanente krigen har blitt til statens raison d’être. Når de økonomiske husholdningene er usikre, kan staten i det minste forsøke å beskytte oss mot vold. Terrorismen har blitt til hydraen moderne fyrster har søkt seg mot for å styre folket.


Oslo Dokumentarkino arrangerer visning for Shadow World 27. oktober på Cinemateket i Oslo.

 

---
DEL