Det fosser fra landets mest aktive brønnpissere om dagen. En motbydelig stank er i ferd med å spre seg i skoler, barnehager, universiteter og på andre arbeidsplasser. At det er Libertas som dirigerer den boblende anti-kommunismen og McCarthyismen, forundrer ingen. Konstant overvåking av venstresidas «infiltrasjon» er kapital-fylkingens svar på Sosialistisk Valgforbunds frammarsj. Såkalte arbeidsgrupper er opprettet over store deler av landet. Sekretærer med merkantile mapper er ansatt.
I McCarthyismens propagandakjeller er det mye gammel vin på nye flasker. For de fleste smaker den surt: «Sosialisme er ikke demokrati. Kommunisme er diktatur. Sosialistisk Valgforbund ledes av kommunister og sosialister» heter det f.eks. i en annonse.
«Sterkt. Men klart», konkluderer den norske McCarthyismens sjefspissere: Libertashøvdingene skipsreder Erik Finn Lorentzen og generalsekretær Trygve de Lange i et brev til medlemmer og «interesserte».
Det er en del på venstresida som mener det ikke er særlig grunn til å ta f.eks Libertas plumpheter og vulgære propaganda særlig alvorlig. Dette forfekter de trass i næringsmillionene, ukebladet NÅ, overvåkingsgruppene og en intens «opplysningsvirksomhet» som særlig rammer skolene og trekker «lovende» sjefsemner til oppfostringsanstalten Elingaard.
Men det er grunn til å ta Libertas virksomhet alvorlig fordi bevegelsen utvilsomt kan klare å organisere den mest effektive sosialist-hetsen og McCarthyismen i Norge. De siste utspillene tyder dessuten på at en ny og mer agitatorisk form er i anmarsj.
Den som er blitt utsatt for McCarthyismens brønnpisseri i barndom og ungdom, glemmer ikke hvordan den virker. Dens viktigste våpen er redselen. Redselen for det ukjente. Redselen for dem som tenker annerledes. Sosialister utstyres med skurkenes og ondskapens kjennetegn. Sluhet, råskap, evnen til organisasjon, undergraving og infiltrasjon. Formen er tvillingbror til den anti-semittistiske propagandaen: Sosialismen er et hemmelig selskap av hensynsløse mennesker besatt med de mest nedrige egenskaper og planer.
Sosialister utstyres med skurkenes og ondskapens kjennetegn.
Det er mange som tror at brønnpisseriets konstante overspill fører til kanten av farse og sirkus i folks øyne. For de flestes vedkommende er det sannsynligvis riktig. De som jevnlig omgås venstreorienterte kan ved selvsyn konstatere at sosialister ikke har hoggtenner eller grønt spytt – for å sette det på spissen.
Brønnpisseren
Men ikke de andre. Da McCarthyismen herjet som verst i 50-årene, rammet den i stor grad barn og ungdom. Den som har ligget i redsel under dyna og fantasert om det som ville skje når russere og kommunister fikk tak i en, vet hvordan den kan virke. Det var f.eks ikke få som blandet sammen rettergangen mot jødebøddelen Eichmann og sosialismen.
Det er likeledes mange som kan fortelle hvordan det var å være eneste elev i klassen med familie som holdt Arbeiderbladet. Når frøken la opp til en porsjon samfunnskunnskap skulle nemlig avisen benyttes. Men hun sa ikke avisen. Hun sa Aftenposten. Å ha foreldre som stemte med Arbeiderpartiet var mange steder en skam. For ikke å snakke om kommunistene eller SF.
Den legendariske brønnpisseren i Sigbjørn Hølmebakks artikkel om anti-kommunisten, utøvet sitt motbydelige virke i ly av natten. Dagens politiske brønnpissere durer i vei ved fullt dagslys og plasker så alle kan høre dem. Bak dem står millioner – av kroner.
Pengene får de fra gavmilde redere og annen storkapital som bevilges av det overskuddet de ansatte ved felles innsats har skapt. Tyveri, kaller de fagorganiserte den slags. Eller underslag.
