I krigens bakgård

Selv om fredsprosessen mellom Israel og Palestina har stoppet opp, drømmer palestinerne i Nabi Saleh fortsatt om tilgang til Middelhavet.

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og italiensk journalist. Hun skriver jevnlig i Ny Tid.

Et plutselig lysglimt. En granat eksploderer. Det er tidlig i februar og midt på natten da hæren rykker inn. Ingen virker overrasket.

«De kommer som regel litt senere,» sier Manal Tamimi – en kvinnelig palestinsk aktivist.

Fra vinduet, med våpensiktet til en M16 pekende i sin retning, begynner hun å rapportere direkte til en lokal palestinsk TV-stasjon.

Seks eller syv soldater hopper ut av sine pansrede kjøretøyer og sprer seg ut i gatene. De skyter i luften; sjokkgranater – bomber som lamslår og forvirrer, men skader ingen. Plutselig er det tåregass overalt, og på takene og i bakgårdene ser man umiddelbart palestinske silhuetter svare med slynger og steiner.

Raidet ser allikevel ikke ut til å ha et bestemt mål. Soldatene leter ikke etter noen. De går ikke inn i noe hus. Alle virker avslappet.

«Vi har gått av moten – i dag er Kurdistan den mest trendy saken.»
– Bassem Tamimi 

Den nye Malala. Nabi Saleh er en vanlig klynge med hus midt på Vestbredden, men området har skapt internasjonale overskrifter i månedsvis; det var her den 16 år gamle Ahed Tamimi – etter at fetteren hennes endte opp i koma med en kule i hodet – la merke til en soldat foran hjemmet sitt.

Mens hun ba ham om å gå, begynte hun å gyve løs på ham. Til slutt fiket hun til ham. Noen få timer senere kom hæren tilbake og tok henne med seg. Siden har Ahed sittet i fengsel, tiltalt for å ha angrepet israelske sikkerhetsstyrker. For internasjonale aktivister er hun den nye Mandela – eller den nye Malala.

Men i israelske øyne er hun en skuespiller. Den israelske statens parlament, Knesset, beordret en etterforskning for å verifisere hvorvidt Ahed – med sitt blonde hår, blå øyne og manglende hijab – faktisk er palestinsk. Eller om hun kanskje er betalt, sammen med resten av sin familie, for å bygge opp den langvarige motstanden Nabi Saleh har ytt mot den israelske bosetningen Halamish siden 2010. Som følge av konflikten har 350 av Nabi Salehs 600 innbyggere blitt såret, mens 50 – inkludert Aheds far – er blitt permanent uføre.

Et nakent landskap. Nabi Saleh kan minne litt om det sørlige Italia – de avsidesliggende områdene hvor ingen lenger bor. I løpet av dagen er alle palestinerne i Ramallah, som ligger en halvtimes kjøring fra Nabi Saleh og omtrent 10 kilometer nord for Jerusalem.

I Nabi Saleh finner man kun en-
etasjes forfalne bygninger, plassert rundt en åpen plass som fremstår som et tomrom. Det er en bensinstasjon og en liten kolonihandel, men intet annet. Blant kyllingene og gresshoppene og plastposene som flagrer i vinden, kan man høre en drone summe – en påminnelse om at man aldri er alene.

Det er fristende å tenke at hvis innbyggerne her ikke hadde måttet gjøre motstand mot israelerne og forsvare hjemlandet sitt, hadde alle sammen sannsynligvis flyttet herfra for lenge siden. Det samme kan sies om Halamish og de omkringliggende israelske bosetningene – bygget på toppen av disse golde, gudsforlatte fjellene – solsvidde og i beste fall egnet for geiter.

«Hold munnen din åpen.» På nattbordene på soverommet har palestinerne både en vekkerklokke og en gassmaske. «Til syvende og sist er det tryggere i fengsel enn utenfor,» sier Manal.

Hun snakker av erfaring. I likhet med de fleste palestinere har hun blitt arrestert flere ganger. Men fra vannkranene i huset hennes kommer det knapt vann. Vann er nå en ettertraktet ressurs som det kjempes om i Palestina – på lik linje med land. Når hun snakker om fengselet bemerker Manal sarkastisk: «Fantastiske dusjer.»

«Hold munnen din åpen sånn at ikke trommehinnene ryker.»
– Ibrahim Tamimi

Siden byggingen av den 708 kilometer lange muren startet i 2000, har Israel stoppet både selvmordsangrepene og den andre intifadaen – det palestinske opprøret mot israelsk undertrykkelse. Men muren fragmenterte også Vestbredden og snudde palestinernes liv på hodet. De begynte å protestere hver fredag. Men nå er det annerledes; man har ikke lenger daglige sammenstøt – ingen aksjoner eller reaksjoner.

Allikevel, når morgenen kommer og man går blant avfallet fra raidet natten før – blant knust glass, steiner og tomhylser – kjennes plutselig lukten av gass. Så begynner man å hoste, gispe etter luft og spytte blod.

Ibrahim Tamimi – en av Aheds fettere – bor rett ved inngangen til Nabi Saleh. De er alle slektninger i dette området. Mens han serverer kaffe, kommer plutselig en stein susende forbi. En gutt bommet på målet sitt; vi hører kuler hvine og deretter to sjokkgranater.

«Ikke bekymre deg,» sier han. «Hold munnen din åpen sånn at ikke trommehinnene ryker.»

Han setter opp stolene mot soldatene som om vi var på kino. «Vi har blitt vant til det. Sånn er det hele dagen,» sier han, før han legger til: «Alle dager.»

Da jeg kommer tilbake har Manals hus forsvunnet i en hvit sky. Men på innsiden danser de og holder fest. Farene ligger imidlertid på lur hele tiden. Etter en stund blir en 17-åring fraktet til sykehuset i all hast med en kule i ankelen. Det nærmeste sykehuset er et israelsk sykehus. «Noen ganger sender de til og med et helikopter,» sier Manals ektemann Bilal Tamimi.

Med kameraet sitt har han filmet hele historien om Nabi Saleh. Den eneste videoen han ikke filmet er videoen av hans egen arrestasjon. «Først skyter de deg, så redder de deg,» sier han. «Det gir ingen mening.»

«En dobbel okkupasjon». Som følge av Trumps uttalelser om Jerusalem, og i kjølvannet av Aheds arrestasjon, har mange eksperter spådd utbruddet av en ny intifada i området. Men i Ramallah er de eneste demonstrasjonene nå til dags for installeringen av et 3G-nettverk.

Ahed Tamimi. AFP PHOTO / Ahmad GHARABLI

«Fordi Oslo forandret alt,» forklarer Manal – med henvisning til Oslo-avtalen fra 1993 og 1995. «Dens hovedidé var å utsette forhandlingene om alle de vanskeligste spørsmålene, som bosetningenes framtid, eller flyktningenes, og begynne å bygge denne berømte uavhengige staten. Utviklingen har dempet spenningene og gjort forhandlingene lettere. Og ja, på et vis har livene våre blitt bedre,» sier hun.

Som en konsekvens av Oslo-avtalen, har okkupasjonen blitt utkontraktert til den palestinske selvstyremyndigheten som bruker en tredjedel av budsjettet sitt på politiet.

Det er Hamas og Fatah – ikke Israel – som nå har ansvaret for offentlig ro og orden; det vil si, for å kneble dissens i bytte mot monopoler og økonomiske privilegier av alle slag. Derfor lever Palestinerne i dag under det som blir kalt ‘den doble okkupasjonen.’

«Men velstanden du ser rundt deg er en illusjon – en illusjon og en felle. Økonomien vår er basert på gjeld, på banklån. Og hvis du jobber døgnet rundt for å tilbakebetale gjelden din, har du ingen tid til en intifada. Du har ikke tid til noe […] de fleste av jobbmulighetene er i Israel eller i den offentlige administrasjonen, og for begge må du først gjennomgå en sikkerhetssjekk. Hvilket betyr: For å få en jobb er det best å ikke være politisk aktiv.»

En israelsk treningsleir. For noen få år siden ble israelerne i Nabi Saleh trukket inn i kamper hver fredag. Men nå er videoene på Bilals YouTube-kanal historie. Ingen bryr seg lenger – ikke engang utlendingene i de mange ikke-statlige organisasjonene på Vestbredden.

«De tilbringer helgene på stranden i Tel Aviv,» sier Bassem Tamimi, Aheds far. «Dere ankom for å lære oss om demokrati, men endte opp med å ødelegge det. Dere ødela vårt sivile samfunn ved å erstatte det og ved å erstatte politikk med teknikk,» sier han, mens han ser gjennom opptakene av ettermiddagens sammenstøt på telefonen sin – som en fotballkamp i sakte film.

«Men hvordan kan vi konkurrere med jihadistene?» spør han. «Syria, Irak? Halshugginger? Hva skjer vel egentlig her? Ingenting,» konkluderer han.

«Bare litt gass. Vi har gått av moten – i dag er Kurdistan den mest trendy saken.»

For israelerne er Vestbredden nå en eneste stor treningsleir – en militærøvelse og intet mer. De er på patrulje, og de gjesper.

Bare journalistene synes fornøyde idet de filmer palestinerne mens de ser en belgisk dokumentar om den israelske bosetningen Halamish like nord for Ramallah. De er fascinerte av gressplenene, svømmebassengene. Det ser ut som en annen verden – en verden de aldri har sett.

Bassem Tamimi, Far til 16-årige Ahed. Copyright AFP

I Halamish – på den andre siden – har de aldri sett Nabi Saleh. For israelerne her er palestinerne usynlige, eller i beste fall like.

Den israelske hæren har til og med for vane å forveksle tvillingene Loai og Odai Tamimi, og arresterer feil person fra tid til annen.

Krigens bakgård. «I dag er alt rolig,» blir jeg fortalt av en israelsk soldat. Og sannelig, på akkurat denne dagen – 10 februar – har Israel nettopp skutt ned en iransk drone i Syria og fortsetter å bombe Damaskus.

Men det er kveld nå, og Bassams hjem – som på dagtid ser ut som et samfunnshus, et møtested for alle aktivister og journalister – er tomt. Det er også rotete, dagen etter festen. Det er flasker overalt; tallerkener, sigarettsneiper.

Han er alene med sine tre sønner, nå som hans kone Nariman Tamimi er i fengsel for å ha filmet Aheds ørefik og dermed for å ha oppfordret til vold.

De spiser på et lite firkantet bord nå – mellom kjøleskapet og akvariet som alle familiene i området har – symbolet på havet de ikke kan nå.

I bakgrunnen blir antallet underskrifter som har blitt samlet inn for å støtte Aheds løslatelse stadig oppdatert. På skiltet står det nå 1.728.106 navn idet de spiser alene, i stillhet og med senkede hoder.

---
DEL