Ramses, Cuba. Covid-19 and migrants Invasion. Ill libex.eu

I koronaens tid: Turistar og omstreifarar


TURIST ELLER FLYKTNING? Det er først og fremst rolla som «turistar» at vi opplever dei strenge Koronatiltaka. For omstreifarane er det små endringar. Kan ei krise også vitalisera en fornya solidaritet?

Professor ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen
Email: Atle.Moen@uib.no
Publisert: 2020-03-24

Vi lever i eit samfunn der dei fleste er mobile. «Turistane» er mobile av fri vilje, alltid på reise til nye møter, nye venner, nye elskarar og kjærastar, nye opplevingar, konsertar og idrettskonkurransar, og nye reisemål. Vi søkjer ikkje varige forhold, vi har ikkje langvarige livsprosjekt, mykje er mellombels, og attraktiv ein stund, heilt til vi  bestemmer oss for å dra vidare. Ein eg kjenner skreiv på FB at det var med stort vemod at han hadde kansellert 6 reiser, på ein dag ein typisk nettverkar og akademisk turist.
«Omstreifarane» er tvinga til mobilitet, fordi heimen deira vert øydelagt av krig, tørke, matmangel, eller overfløyming. Det kan sjølvsagt også vera at framtidsutsiktene er så vanskelege at ei farefull reise, eller flukt, kan synast som einaste utveg. Omstreifarane, eller vagabondane, er ikkje velkomne nokon stad. Dei møter stengde grenser, politi og tåregass, og piggtrådgjerder. Alle land kjemper om å gjera seg attraktive for turistane, men ingen ønsker å ta i mot flyktningane, eller vagabondane, alle desse som er tvinga til mobilitet.

Byar roper eit varsko om turistar

Turistane er attraktive for mottakarlanda fordi dei er individuelle konsumentar, og det einaste problemet med turistane er at dei kan bli for mange av dei på ein stad, slik at dei går i vegen for kvarandre og tråkkar ned og skadar både natur og bymiljø. Difor roper byar som Venezia, Barcelona, Dubrovnik og Bergen ut eit varsko om at dei ikkje kan ta imot ein mengde, ein stor sverm av turistar, som til og med berre kjøper småting, fordi dei har med seg alt om bord på Cruiseskipa.

omstreifarane er uansett tvinga til immobilitet i provisoriske leirar, der sjølvsagt eventuelle virus spreier seg fritt, og der all intensivbehandling manglar.

Turistar i , er framande for kvarandre, og opplever den andre turisten som ein stengsle for eigen mobilitet, og ei hindring for eigen fridom. I denne serien, eller køen av turistar finst det ingen solidaritet, og turistlivet inneheld ein kontradiksjon: Ideelt sett ønskjer kvar enkelt turist å vera åleine, men dei andre er viktige fordi det er mengda med turistar som gjer det attraktivt og lønnsamt å tilby gode …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement kr 195/kvartal

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)