I hvilken grad må man allerede på forhånd vite hva man leter etter?

The Media Manifesto

MEDIER: Profilering, informasjonskontroll, atferds-regulerende nudges og salg av personopplysninger skulle vise seg å bli realiteten, fremfor realisering av internett som et publisistisk indienett.

Umiddelbart gir det litt motstand at denne utgivelsen tituleres som et manifest. Sjangeren kan gi assosiasjoner til noe lett totalitært, en form for bombastisk programerklæring som ikke synes helt passende for et innlegg i en opplysende diskurs.

Forfatterne er tilknyttet Department of Media, Communication and Cultural Studies ved Goldsmiths, University of London, og er engasjert i The Media Reform Coalition (MRC). De begrunner sjangervalget med et ønske om å analysere problemene i medielandskapet og foreslå strategier for å rette opp i skjevheter, feil og mangler vi vet finnes der. «Vi trenger narrativer som artikulerer vårt raseri mot urett, og som samtidig vekker optimisme og tro på at sosiale endringer er mulig», skriver forfatterne.

Dette lykkes de med. Det gis gode beskrivelser og analyser av status i medier og tech, og det gjennomgående vokabularet av «håp» og «rettferdighet» gir assosiasjoner til Obamas valgkampanje Change. Selv om man skulle tro at all erfaring og alle tilstandsbeskrivelser tilsier noe annet, sitter man igjen med en følelse av at det er mulig å bevege verden i en mer egalitær og rettferdig retning.

Forfatterne påpeker faren for at massivt nettengasjement kan skape en illusjon av at bevegelsene har større effekt og påvirkningskraft enn de faktisk har.

Dystert bilde

Et hovedpremiss i manifestet er at mediene er inkorporert i makten de er ment å utfordre, og dermed bidrar til opprettholdelse av status quo.
. . .

- annonse -

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

En landbrugsklynge – et topmoderne industrielt kompleks

MAD: Problemet er adgangen til mad. Alle skal spise for at leve. Skal vi spise, må vi købe. For at købe, må vi arbejde. Vi spiser, fordøjer, og skider.

Dydens diktatur

KINA: Kinas kommunistparti praler i dag med, at det er i stand til at genkende enhver af landets 1.4 milliarder borgere inden for få sekunder. Europa må finde alternativer til den stigende polarisering mellem Kina og USA – mellem et statsligt overvågende diktatur og den liberalistiske individualismes hensynsløse selvudlevelse. Måske en form for anarkistisk samfundsorden?

Protest kan koste deg livet

HONDURAS: Nina Lakhanis farlige søken etter sannheten bak drapet på miljøaktivisten Berta Cáceres ender opp i flere spørsmål enn svar.

Det kulturelle bindemiddelet

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

Kreativ ødeleggelse

SØPPEL: Norge er ikke rigget for tekstilsortering. Selv om vi sorterer søppel, er vi ikke i nærheten av steder i Japan, som kan resirkulere i 34 ulike kategorier. Der er målet at kommunene ikke sitter igjen med noe avfall – og uten søppelbiler!

Kontrollsamfunnet og det uregjerlige

SENMODERNE: Mennesker i dag får mer og mer kontroll over omgivelsene – men mister kontakt med verden. Hvor går grensen for målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner?